Det er egentlig ganske befriende å bevege seg i naturen, opp og ned mellom knauser og fjell, mellom busker og trær. Det er forfriskende og det gjør godt for både kropp og sjel. Man får en føling med naturen, naturens krefter. Man måler ens egne krefter mot naturens og fjellets krefter. Stødig tar man steg for steg, oppover bærer det. Stadige nye motbakker som skal forseres, med ulike sprang og utfordringer. Man sliter seg oppover, trøsten må være at hjemover vil hver motbakke være nedoverbakke.
I det man legger ut på en fottur i fjellet og skal bestige den ene tinden etter den andre, så kan man undres over hvilke tinder man egentlig bestiger, sine indre eller ytre? Kanskje det egentlig går ut på det samme? Enhver utfordring vil finne sin løsning. Det er ikke alltid veien rett opp er den riktige, av og til må man gå rundt fjellet og på skrå oppover. Stadig nye kneiser, motbakker og utfordringer, det vil liksom ingen ende ta. Til topps kommer man alltid, det handler vel egentlig om å aldri gi opp. Det er en kamp med seg selv og kanskje i denne streben at en finner sine svar. Det er viktig å utfordre seg selv, da har man et mål å jobbe mot og man vokser som menneske.
I denne vandringen oppover fjellet, kan man tillate seg og la tankene få flyte. I ro og fred mens man bruker kroppen på å forsere fjellets utfordringer, kan man tenke i samme takt man beveger seg i og finne løsninger på de utroligste ting. Det er som om svaret ligger rett foran nesene våre, vi bare ser dem ikke.

Å gå i fjellet gjør noe med en. Fjellet byr på et utall av sanseopplevelser, det gjelder bare å avpasse farten, slik at man kan nyte det hele. Man må ta seg tid, bruke tiden, for hvis det er en ting man har nok av i fjellet så er det tid. Fjellvandringer og naturen er god medisin både fysisk og psykisk, det gjør noe med en. Man blir på en måte lettere til sinns. Det er som å gå av seg ting. Turer i fjellet skulle man fått på blå resept det gjør noe med både kropp og sjel.

På ens vandring i fjellet vil en kunne treffe på nye mennesker, mennesker en hilser på og kanskje slår av en prat med. Noen kommer mot en og noen tar man igjen og kanskje slår man følge videre på stien. Disse møtene er gode, de skaper gode energier. Man møtes i en felles opplevelse av naturen og fjellet og får kanskje gode råd med på veien videre. Det tar man med seg på den videre vandringen.

I det man har nådd toppen, hvor lett og glad føler man seg ikke da? Det er som en seier. Man har bestått en prøve, man har seiret over de utfordringer man møtte på veien oppover. Man kan skue utover dette teppet at topper man ser rundt seg. På denne høyeste toppen av dem alle, har man en utsikt på 360 grader, man ser horisonten i alle retninger. Hvilket interessant skue, og hvilken seier. Det er bare å sette seg ned for å nyte det hele. Akkurat her kan man hvile på sine laurbær og ta seg en velfortjent pust. Fjellene kneiser traust og stødig, de strekker seg som høydepunkter opp mot himmelen. Majestetisk.

I det man så begir seg på turen hjemover, så virker alltid hjemturen mye kortere og lettere. Oppoverbakkene er nå blitt nedoverbakker, selv om det i seg selv er krevende å gå, i form av at man må bruke andre krefter og må holde igjen. Farten og styrken avpasses, slik at man holder kontrollen og ikke trør skeivt. Man kjenner ruten og har et indre bilde av hvor langt det er igjen, før man er nede. Man vet hvor utfordringene ligger, for man går i kjent terreng og kan dermed velge en god løype nedover. På vei opp har man tilegnet seg en kunnskap om terrenget, som man kan bruke på veien ned.

Alle skulle vi hatt våre fjell å bestige, de indre som de ytre, for det gjør noe med oss. Det skaper bevegelse og vi lar oss bevege.