Tema for vårt første seminar i Rosendal var «FRIMURERIETS UNIKE MULIGHETER I EN NY TID». Vår oppfølging i 2019 hadde følgende hovedtema: «FRIMURERE TIL ENHVER TID – FOR HVEM». Denne
helgen er vårt hovedtema «TIDEN ER INNE».
Man kan lett retorisk stille spørsmålet om hvorfor det tok så lang tid å bli klar! Men også vår Orden fikk full stopp når pandemien rammet vårt land. Prosesser og planer stoppet opp, vårt fellesskap fikk nye og helt andre utfordringer. For min egen del fikk jeg føle på sviktende helse som satt meg ut av spill i over et år og som gjorde at jeg mistet så mye energi og krefter at jeg fant det klokt og riktig å ta noen skritt tilbake og konsentrere meg om å vinne ny kraft.
Den røde tråd har helt siden Rosendal tenkt å være å søke veier fra gode spørsmål til troverdige svar. Det er jo nettopp i de troverdige svar vi også finner mulighetene videre. Og i de troverdige svar må der også ligge noen grunnleggende verdier. Vi tror Frimureriet har en spennende fremtid. Vi tror samfunnsutviklingen understreker hvor viktig det er med faste holdepunkter. En pandemi forsterker viktigheten av fellesskap og trygghet.
Den Norske Frimurerorden representerer unike verdier som er viktige for oss og for samfunnet. Vi tror at samfunnsutviklingen roper på verdier og faste holdepunkter. Vi tror at tilstedeværelse av det Hellige og det Guddommelige betyr noe for et samfunn og for den enkelte.
Vi er enkeltmennesker som berøres forskjellig. Vi ønsker oss et varmt fellesskap. Vi ønsker at våre ledsagere skal forstå, og se, at dette litt rare mannsfellesskapet gir noe til oss alle. Når din mann går på møte skal du møte en mann vel hjemme etterpå som utstråler trygghet og omsorg. En mann som har opplevd noe som berører, noe som hjelper ham til å bli et bedre menneske, til beste for andre mennesker.
Mitt foredrag på det første Frimurerseminaret i Rosendal for fem år siden hadde jo nettopp dette som utgangspunkt. Min tittel var den gang, som nå: Menneskets foredling gjennom omsorg og omtanke for hverandre.
Som daværende Provincialmester, og da øverste ansvarlige for logearbeidet her vest, så var det min plikt å angi retning. Det var min plikt å berøre mennesker slik at de får grunnlag for egen refleksjon. Provincialmesters funksjon er også en administrativ lederfunksjon, men det er jo ikke det viktige. Å administrere hverandre har vi rik mulighet til i jobb og organisasjonsliv utenfor Logen. Vår Orden må aldri bli en teknokratisk greie hvor vi glemmer hvorfor vi nettopp er en Orden.
%20Hjalmar%20.JPG)
Som Den Norske Frimurerordens Administrator får jeg fortsatt anledning til å angi retning. Som Ordenens ledere er det fortsatt vår fremste plikt nettopp å forestå det rituelle arbeidet gjennom en åndelig ledelse. Vi er en Orden som bygger på en kristen grunn. Vi er en Orden som prøve å være en løkt på veien, slik Ola Bremnes skriver i sin vakre sang «Har du fyr?»:
Har du løkter langs din vei
Har du fyr
et signal om riktig lei
Ei lampe som gløder i mørket
og lose dæ ut og frem
som tar dæ bort hjemmefra
Men også tar dæ hjem
men også tar dæ hjem
Vårt felles ansvar er at våre grunnleggende verdier, de vår Orden bygger på, skal smitte over til alle brødre og til alle våre nærmeste. Det er vår fremste lederoppgave.
Det var i dette perspektiv jeg for fem år siden ble utfordret og gitt tittelen: «Menneskets foredling gjennom omsorg for hverandre».
Er det gjennom omsorg for hverandre at mennesker foredles. Ja, det kan man jo hevde. Mennesker med et vel utviklet omsorgsgen, foredler andre mennesker. Tittelen mer enn indikerer at jo slik er sammenhengen.
Men er det slik? Eller skal vi snu på det. Kan vi foredles som mennesker og derigjennom bli bedre til å ha omsorg for hverandre? Er det ikke bare et gen men også en læring på livets landevei som gjør oss bedre til å vise omsorg for hverandre?
Det genetiske kan ikke Logen ta ansvar for. Men selve læringen, selve livsvandringen. Den må vi vel kunne påvirke. Hvordan kan en livslang frimurervandring gjøre at vi passer på hverandre, viser omsorg for hverandre og for andre. Hvordan kan vi lære å vise omsorg for mennesker som er i den vanskelige siste fase i sine liv.
Ingen synes det er enkelt å besøke mennesker i livets siste siste fase. Heller ikke jeg synes det. Men det er verdifullt, både for oss som besøker og viser omsorg og for den som blir vist omsorg. Vi avholder rituelle møter, gjerne på et sykehjem, hvor vi oppfyller en døende broders ønske om å få fullføre vandringen. Hvor det betyr noe for vår broder å nettopp få oppleve hele frimurervandringen.
På vår logevandring blir vi klart gjort oppmerksom på at en dag skal vi vandre fra den synlige del av vår broderkjede og over i den usynlige. Det er det eneste vi kan være helt sikre på i vår vandring her på jorden. For meg har det å besøke mennesker i de siste dager blitt lettere med den ballast Logen og Ordenen har gitt meg.
«Mennesket er ikke skapt til å leve alene, men til i fellesskap med andre mennesker å søke å bli bedre medmennesker». Denne lille, lett omskrevne, setning fra Per Fuggeli setter det hele i perspektiv. Det er ikke i ensomhet, i de mørke rom vi lærer om omsorg. Skjønt det kan vi også. Men aller mest er det i samhandling med andre, gjennom trening så å si, at vi utvikler vår evne til omsorg for andre mennesker.
En historie om en ung, og utvilsomt ambisiøs, mann fra Haugesund som kommer til Bergen for 45 år siden. Med meg hadde jeg Torill, vi hadde truffet hverandre i Haugesund Ungdomskorps. Vi skulle studere, jeg kanskje hakket mer bevisst på mine valg i forhold til en videre karriere. Aktiv der det var mulig å være aktiv! Bystyremedlem fra 1983 og utover, lederposisjoner allerede tidlig.
Jeg møtte de fremste ledere i byens næringsliv. De som var femte og sjette generasjons ledere i familiebedriften. Med kjente og sentrale navn. Jeg stilte av og til spørsmål om hvilke verdier de baserte sin virksomhet på. De så rart på meg. Verdier ble målt i kroner og ikke i ord!
Mange år senere var jeg Finansdirektør i Vesta. Samtidig ble jeg utnevnt til Verdigeneral i selskapet. Mitt mål var å lede et selskap som bygget på noen vesentlige verdier. De ansatte skulle være stolte over det de gjorde. De skulle hjelpe mennesker som hadde kommet opp i en vanskelig situasjon. Vi forsikret mennesker og verdier. Vi hadde livbøyen som logo og symbol.
Tenk det.
Min historie er også en historie hvor man skulle slå seg inn, som haugesunder, i et gammeldags hierarkisk næringsliv i Bergen.
Jeg skal ikke klage, jeg har i sannhet hatt nok av toppstillinger og spennende utfordringer. På en stor ledersamling i Telenor for mange år siden snakket jeg om behovet for et fundament i livet, behovet for at vi også i næringslivet snakket om verdier. En ung kvinnelig bedriftsleder tok kontakt med meg etterpå og lurte på om hun kunne ringe meg av og til. Hun trengte en samtalepartner i forhold til at hun nettopp ville bygge familiebedriften på noen verdier. Bedriften går 15 år senere svært bra og er en stor suksess og jeg var styreleder i nesten 10 år.
Men mitt hovedbilde i næringslivet er likevel et annet. En ting har jeg aldri sluttet å forundre meg over. Noen nærhet har jeg hatt vondt for å føle. Høflighet er definitivt et relativt begrep. Men høflige er man, på en spesiell måte.
Omsorg for hverandre slår ikke inn, hverken genetisk eller tillært. Selv i dag, 45 år ned i næringslivsveien og som styreleder i Bergen Filharmoniske Orkester, så treffer jeg i Grieghallen, godt voksne ledere som har vondt for å gi det varme håndtrykket og det varme blikk som kjennetegner en som bryr seg. «Ingen frimurer skal føle seg hevet over andre på grunn av sin byrd, ytre verdighet eller rikdom, da det bare vidner om lav tenkemåte», kan vi lese i våre lovers § 25. Og videre: «Enhver broder skal møte den annen med vennskap, aktelse og broderlig fortrolighet.»
Tidlig på nittitallet bodde vi i London hvor jeg arbeidet noen år i City. Verdens finansielle sentrum. Engelskmenn er svært høflige mennesker, i hvert fall på overflaten. En gang inviterte jeg noen medarbeidere på pinnekjøtt. På spørsmål om de syntes vel om den norske nasjonalretten svarte den ene at kålrabistappen var i hvert fall god. Høflig til det siste. Den engelske kulturen er svært hierarkisk og man må nok bo lenge i England for å komme inn i deres tenkemåte.
Men grunnen til at jeg nevner England er at Sjømannskirken i St. Olavs square ble viktig for vår lille familie. Ikke bare fordi vår datter noen år senere giftet seg med vikarpresten. Nei, kanskje enda mer fordi jeg der nettopp opplevde mennesker som bryr seg. Som hilste deg varmt velkommen og som var opptatt av ditt ve og vel. Sjømannspresten bar en ring på høyre langfinger. Han var frimurer.
Tanken om å bli frimurer hadde ligget og ulmet en tid. I Bergen hadde jeg på slutten av 80-tallet møtt tre mennesker som bar en tilsvarende ring. Det var Helge Dyrnes, markant leder av Bergen Næringsråd og alltid med et smil og et håndtrykk. Det var Ørnulf Dæhli, kommandørkaptein med en sterk tilstedeværelse og omtanke. Og det var Sigfred Landsvik, som riktig nok ikke bar ringen da, men som jeg visste var frimurer.
Men det var den åndelige gjenoppvåkning jeg opplevde i Sjømannskirken i London som gjorde at jeg begynte å lese mer om Frimureriet. Var dette et fellesskap som ville gjøre meg godt? Jeg var ikke i tvil om at jeg trengte det. Responsen hos Torill var ikke overveldende! Hvorfor skulle jeg være med i et lukket mannssamfunn.
Men den har blitt markant bedre. Hun har sett at jeg har hatt godt av å være med. Og hun, og jeg, har truffet mennesker på vår vandring som er kloke og varme mennesker som vi oss godt!
Når vi blir tatt opp i vår Ordens første grad får vi en upolert murskje som vi skal bære på jakkeslaget. Ved tildelingen av denne murskjeen sier den Ordførende Mester følgende til den nyopptagne:
«Jeg tildeler deg denne murskje som er upolert for at den således kan brukes til det arbeid som her behøves. Bruk den til å gjenmure ditt hjertes revner fra lastenes anfall , et arbeid som daglig bør sysselsette en sann frimurer.
Murskjeen erstattes i andre grader med andre symboler. Da vår daværende Stormester Tore Evensen besøkte Oscar til de Syv Bjerge i mai 2018, viste han at den upolerte murskje, den hadde han fortsatt.
På innsiden av jakkeslaget, nær hjertet, hadde han båret murskjeen helt siden sin opptagelse for over femti år siden. Vi trenger murskjeens hjelp – hver dag – på hele vår livsvandring. Vi trenger hjelp fra andre mennesker, vi trenger å hjelpe andre mennesker, vi trenger hjelp til å være gode medmennesker.
Våre lover sier også dette på en sterk og flott måte: «Kjærlighet, fred og enighet skal herske i en frimurers hjerte i forholdet til hans ordensbrødre. Det påligger ham å vise deltagelse, medlidenhet og barmhjertighet mot alle sine på jorden vandrende medmennesker.»
Lovene regulerer ikke bare forholdet til ordensbrødrene, men sier like klart at vår omsorg gjelder for alle mennesker.
Kjære alle sammen. Arbeidet med vår egen foredling er et livslangt arbeide. Vi foredles for å bli bedre mennesker, slik at vi kan utøve omsorg for andre mennesker. Men vi foredles også ut i fra en rent åndelig dimensjon. I våre lover, i den aller første paragraf og i den aller første setning kan vi lese at Frimurerordenen har sitt utspring i et gilde og et samfunn som er innstiftet i gammel tid, til Guds, den Aller Høyestes ære. Og videre
«Ordenens formål er å meddele sine medlemmer opplysning i den edle vitenskap å utøve dyden og underkue lasten, samt å forlene dem kunnskap til å legge bånd på sine begjæringer og undertrykke sine onde tilbøyeligheter, for således å oppløfte den edleste del av sitt vesen til en nærmere forening med sitt første opphav, hele verdens Trefold Store Byggmester.
For dere ledsagere: Det er vel mulig å uttrykke seg enklere. Med det første paragraf i våre lover sier er en bønn om styrke og kunnskap til å undertrykke våre onde tilbøyeligheter slik at vi rolig kan gjenforenes med vår skaper. Både en medmenneskelig og en åndelig dimensjon.
Jeg ble tatt opp som Broder lærling i 1997. Det var tidligere Ordførende Mester Kåre Offerdal som satt på alteret, en person jeg hadde møtt mange ganger ute i samfunnet og som hadde en særegen stemme. Da det første spørsmålet kom, ble jeg litt satt ut. Først fordi jeg ikke ante at joviale Kåre Offerdal i det hele tatt var frimurer. Dernest fordi spørsmålet jeg fikk var utfordrende.
Om jeg ville bytte ut min tro i en for meg ukjent religion!!
Ikke tale om. Jeg stod på mitt og Kåre ble mer og mer agressiv. I det minste følte jeg det slik. Jeg stod fast på min tro, men lurte på om jeg hadde kommet på feil sted. Når vi kommer inn i Logen så gjør vi det med noen faddere. Det å være fadder er jo kjent ute i samfunnet for øvrig, kanskje mest i forbindelse med dåp. Men på mange måter er fadderpliktene nokså like. Bringer vi nye medlemmer til Logens dør, har vi en plikt til å følge opp. Vi er ikke alltid flinke nok til det.
Den første mottagelse i Logen var ikke spesielt vennlig. Men, det går fort over
Svært raskt opplever vi et samfunn der mennesker vil hverandre vel. Vi har i vår provins vært både heldige og flinke. Vi har som mennesker – brødre – tatt hverandre på alvor. Vi har, og har hatt, dyktige ledere som viser vei.
En vandring gjennom vår Ordens grader er en spennende og givende reise. For min del ble III grad helt spesiell. Uten å gå dypt inn i innholdet så er også denne grad en reise mot lyset, om enn på en annen måte enn det vi opplever i andre grader. Andreas Mestergraden ble en annen stor opplevelse, men for meg står alle de tre kapitelgradene VII, VIII og IX i en helt spesiell stilling. Derfor er det et så stort privilegium å få lov til å fortsatt kunne få fungere i nettopp disse gradene. Jeg har nå i mai/juni hatt det store privilegium, gitt av vår Provincialmester, å få fungere på to møter i vår Ordens IX grad. Jeg takker for det.
Hvorvidt omsorg er et gen eller resultat av læring skal ikke jeg ha veldig sterke oppfatninger om. Vi ser at noen mennesker, kall det genetisk, har en spesielt velutviklet evne til å vise omsorg og empati for andre mennesker. Noen er flinkere til å vise varme og omsorg. Mennesker vi møter i vår hverdag og som lyser av empati og vennlighet.
Men, det er også en lærings- og utviklingsprosess. Våre lover er helt usedvanlig klare på vårt medmenneskelige ansvar. Men, og juristene får ha meg unnskylt, medmenneskeligheten stimuleres ikke primært ved å studere lover. Det er vår egen indre reise som skal gi rom for andre mennesker. Og som skal gi rom for en åndelig tilstedeværelse. Og da er det godt å lese våre lover for å se at vårt pedagogiske system virker etter intensjonene.
Våre loger er preget av vennlighet. Til ektefellene vil jeg si at når dere slipper deres respektive for at de skal gå i Logen, så har de godt av det. De møter brødre som vil dem vel og som kjenner på samme glede av å møtes i Logen. Der vi i fellesskap sitter under stjernehimmelen og i stillhet reflekterer over vår livsvandring.
Og da er vi tilbake til tittel for den innledning jeg holdt i Rosendal for fem år siden: Menneskets foredling gjennom omsorg og omtanke for hverandre. Min reise som frimurer har hjulpet meg. Og jeg trengte det! Mitt omsorgsgen har sine begrensninger. I min vandring mot det vi kaller sannhet og lys har jeg fått noen opplevelser som har blitt avgjørende for min livsvandring.
Min historie forteller meg noe om at det er mulig å lære å bli et bedre medmenneske. Det er mulig å la seg påvirke. Og det er helt klart at å bli et bedre menneske er å bli et bedre medmennesker. Alt med en himmel over våre liv, kjære venner.
Måtte det skje!