Kjære venner, innledningsvis vil jeg bare si at dette egentlig er en meditasjon på hva hjertet og sansene våre er. Sanseopplevelsene former veldig mye av måten vi tenker på, og disse tankestrukturene har betydning for hvordan vi utvikler og ivaretar våre åndelige læresystemer, frimureriet inkludert. Min moderloge, Hafrsfjord til de tre sverd, har mottoet: – Hva du søker finner du her. Men ofte så kan enkelte av oss føle at vi søker uten å finne svar. For det er vanskelig å tenke oss frem til det vi søker, når dette ligger bortenfor eller utenfor tankens domene. Å komme til erkjennelsen vi søker tar tid og krever at vi gjør oss selv sensitive i forhold til mer subtile måter å se og føle på.

Gjennom dette innlegget så prøver jeg å forstå hva vi mener når vi sier Hjerte. Ordet er en sentral del av vår dagligtale og vi finner det som et sentralt tema i alle de religiøse og humanistiske læresystemene. Jeg vil prøve å nå frem en mer konkret forståelse av begrepet – det bør nemlig ikke være så abstrakt.

Ordet hjerte betyr sentrum. På mange måter har begrepet den samme betydningen som ego, i ordets sanne forstand: Det som føler og opplever. Men samtidig som vi har et fysisk hjerte, så har vi også et ego knyttet til vår fysiske eksistens.

Det fysiske egoet kan deles opp i fem eller seks sanse-aspekter. Vi kjenner dem alle: Berøring, smak, lukt, hørsel, syn og selvsagt tanker. Disse smelter sammen til en helhet som gir opphav til vår fysiske tilstedeværelse i verden, med tilhørende unike karakteristikker – med andre ord, personligheten vår. Personligheten endrer seg over det tidsspennet hvor hjertet slår i brystet. Når det slutter å slå, kommer vi som individer til det punktet som vi i frimureriet kaller forvandlingens time. (Hva forvandles?)

Hjertet er det livgivende elementet som gir sanseaspektene helhet. Uten det store bildet, ville verden sett nokså annerledes ut. For eksempel: dersom vi lærer verden å kjenne kun gjennom huden, eller kun gjennom hørselen osv, så ville den manglet alle de nyansene som gir den dybde og dimensjon.

Vi sier at ordene våre kommer fra hjertet når vi sier noe inderlig og godt til hverandre. Vi sier at det stikker i hjertet når vi opplever noe vondt. Hjertet gir kontekst og mening til verden. Dette betyr at når vi sier hjerte så mener vi noe som er i verden, som ser verden, men som selv også på en måte er utenfor verden.

Hjertet er et universelt symbol på den gudommelige tilstedeværelsen i verden. I den vestlige visdomstradisjonen kalles det adytum: Det innerste, aller helligste.

Vi kan si at selve kjernen i St. Johannesskiftet er tilegnelsen av lærdommen om et hjerte som er trefoldig og flerdimensjonalt.

Vi lærer om et hjerte som for oss mennesker tilsynelatende er og forblir et mysterium. De har blitt sagt at mysteriet er ikke mystisk på grunn av at det er så vanskelig å forstå. Nei… tvert imot Mysteriet er mystisk på grunn av dets fylde og storhet – så stort er det at sinnet ikke klarer å favne omkring det.

I visdomstradisjonen forbindes hjertet med Kristus, så her passer det å gå litt nærmere inn på dette med helligdom. Vi bruker begrepet på en måte som beskriver steder og tilstander vi forbinder med gudommelig nærvær. Men selve ordet helligdom peker på noe som er helt, altså ubrutt og intakt.

Når vi mister kontakten sier vi at hjertet blir knust. Det blir fragmentert, og ulykkeligheten som strømmer ut av et knust hjerte er intet mindre enn vårt savn etter det fullkomne.

Dette avslører et åndelig paradoks: – At vi er barn av det gudommelige, men at vi føler at vi ikke forstår det. Vi leter men vi tror at vi ikke finner. Det hellige ser ut til å vike fra vårt blikk. Derfor lager vi symboler i et forsøk på å nå en erkjennelse av noe som ikke kan fanges i ord. De som har innsikt lager teknikker og systemer men kan sjelden gjøre annet enn å peke. Dette er fordi vi tror at vi ser verden med sansene, istedenfor at vi ser gjennom dem. Hvordan kan vi berøre mysteriet – om det ligger bortenfor sansene? Vi må tre inn i hjertets tempel. Inn i Helligdommen. Til Helheten. (Hvordan gjør vi dette?).

Da Moses gikk frem mot den brennende tornebusken kom beskjeden: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» En interessant tolkning av dette er å se skoene som en representasjon av det som definerer det «sensuelle mennesket», eller mennesket som ser verden primært gjennom de fem sansene, og de intellektuelle og emosjonelle strukturene som disse gir opphav til. Skoene symboliserer det fysiske mennesket, mens føttene – de nakne føttene – symboliserer det åndelige mennesket som er i stand til å berøre det hellige direkte. Det har blitt sagt at det er umulig å forstå det hellige med de fysiske sansene alene. Derfor må vi ta av oss skoene. Med andre ord så handler det om å endre perspektiv. Fullstendig. (Hvordan?)

Sufiene så hjertet som en lysende essens som finnes mellom menneskets sjel og kropp. Vi kan kanskje kalle det et felt – et sansefelt. Altså at dét hjertet som vi referer til er et virkelig felt som binder sammen vårt fysiske selv med vår åndelige virkelighet. Ordet hjerte kommer fra rotordet Kerd, som også gir oss ordet Kord – eller Cord på engelsk – altså tau eller tråd. Her ser vi en forbindelse til sufienes ide om hjertet som en sammensmeltende substans, altså som tråden som binder sammen Adam, mennesket, med Jehova, Gud.

‍

Dette er tarot-kortet, Keiseren. Motivet er en nøkkel som åpner en indre dør når vi arbeider med det. Kulturelt sett har Tarot ofte blitt mistolket som et slags orakel-system. Men det er mye bedre å se det som en bok, faktisk, som forteller om menneskets egentlige historie og den spirituelle livsreisen. Denne boken kalles Liber natura, eller Naturens bok: Boken som skrives i hjertet når vi arbeider med motivene, eller nøklene. Vi kan nevne at Tarot har en indre geografi. Det vi ser i bakgrunnen er Øst, forgrunnen Vest. Det som ligger til høyre for figuren er Norden, Sønden til venstre. Motivet viser keiseren, en representasjon av Gud, sittende på en Kubisk sten. Men fokuset vårt er den hebraiske bokstaven Heh nede til høyre. Heh betyr visjon eller syn. Og vi ser at Keiseren har rettet sitt årvåkne blikk mot Norden. Hele nøkkelen forteller oss noe essensielt om synet.

Når vi omtaler sansene, så ser de fleste av oss på dette som spesifikke, adskilte sanseredskap. Øynene ser syn. Ørene hører, hendene føler osv. Vi snakker gjerne om fysisk kontakt når vi berører noe. Men hva om vi legger bort den tradisjonelle, fragmentariske måten å se dette på, og tenker mer helhetlig?

Da oppdager vi at alle sansene er en måte å se på. Alle sansene er SYN. Et syn som ståler ut av noe som bruker sansene til å berøre verden. Det er dette bokstaven Heh peker på. Følger vi dette synet til det vi tror er dets kilde, gjør dette noe med måten vi ser forholdet mellom oss selv, kroppen vår, og verden som vi lever i.

Vi ser ikke bare med øynene, men med alle de seks sansene. Ja for tankene ser også! De ser inn i fantasiens verden, hvor bare tankene kan reise. Blikket ser inn i visjonens verden, hvor bare synet kan se. Føttene våre tar oss med på en reise i berøringens verden. Og alle disse sanseinntrykkene forenes i et udefinerbart samlingspunkt som gir oss vår opplevelse av virkeligheten. Evnen til å se verden helhetlig gir oss mestringsfølelse. Men samtidig så begynner vi å kjenne savnet etter en dypere forbindelse. Vi opplever at liksom det sensuelle speiler det hellige, så tilslører det også det essensielle. Slik at vi føler at vi står på utsiden. Adskilt. Merk at keiseren kun viser ett øye her. Hvor er og ser det andre øyet? Kanskje bildet forteller oss at vår måte å se verden på er ensidig. Det er noe her som vi ikke ser, men som alle verdens åndelige tradisjoner sier er her, nå. Det evige øyeblikket, som Preben og Kristian snakket om i går.

‍

Keiseren sitter på kuben. Dette er et mektig symbol på hjertet. Kuben har nemlig seks sider, åtte kanter og tolv linjer. Til sammen gir dette 26 som er tallverdien til det hellige navnet YHVH. Kuben her representerer noe underliggende. Noe fundamentalt. Hvor har keiseren sitt sete, kan vi spørre. Svaret blir selvsagt –«I hjertet – for her å styre og opplyse sitt rike» – altså at det indre lyset skal gjennomtrenge og forme den verden han er gitt til å råde over gjennom sansene sine.  Kuben representerer altså det prinsippet som SER gjennom sansene. Dette er hjertet.

På dette kortet ser vi erkeengelen Mikael. Vi ser at selv om engelens øyne er lukket så har han full kontakt med verden som omgir ham, med luften, ilden, vannet, jorden og ånden. Han ser verden gjennom et sanseapparat underordnet den gudommelige viljen. Det virker som om det skinner av engelen mens han utfører forvandlingens kunst. Vi ser også at det som i den gamle persiske tradisjonen kaltes adskillelsens fjell – som adskiller mennesket fra erkjennelsen av det gudommelige – nå er kløyvd i to av det helhetlige synet, og det store målet avsløres i Østen.

Syn er lys. Et lys som skinner på alt i verden, men som i seg selv er usynlig. Vi ser det ikke når vi leter. For det vi ser når vi vender om og søker synets kilde, er intet mindre enn lysets blikk. Vi er lyset.

‍

‍

Dette lærer alle brødre når de trer inn i St. Johanneslogen. Dette lærer alle mennesker når vi åpner øynene og ser inn i vår mors øyne.

Sansene er spesialinstrumenter innstilt på å speile bestemte aspekt av skaperverket til lyset som ser – Et ikke lokaliserbart sentrum i individet som manifesterer sin tilstedeværelse i verden gjennom de seks sansene, og som samordnes i den syvende: Hjertet. Vi kaller det å se på en denne måten: Å være.

Da vi kom sammen i Ruinkirken snakketProvincialmesteren om kjærlighetens kraft. Det er i kjærligheten at alt det jeghittil har sagt bekreftes. Det er av kjærligheten vi lærer hvordan vi kansmelte – hvordan vi kan gå i oppløsning slik at dette lyset kan skinneutilslørt. Det sies at egoet alltid kjemper mot friheten, fordi den friheten visøker, representerer egoets tilintetgjørelse. Dette er noe vi kan tenke på iforhold til Peter som fornektet sin mester Jesus tre ganger. For denne typefrigjøring må skje gjennom en form for utslettelse. Utslettelse av gamle måterå tenke på, utslettelse av de begrensende strukturene, det gamle utslittefottøyet.

Det er dette den nye tiden representerer.

Jeg har selv kommet i fare for å ta kjærligheten for gitt i jakten på det jeg trodde var dypere innsikt i mysteriet. For kjærligheten kan være så stille, alminnelig og så utilgjort, at det falske og forgjengelige kan virke så mye mer fortryllende.

Men det er i kjærligheten at opplevelsen av å være er som sterkest. Vi husker historien om Elia som fant Gud verken i stormen, jordskjelvet eller i ilden, men i lyden av en et stille vindpust.

Det er gjennom Kjærlighetens åndsgaver at finner endringen i perspektivet vi søker. Vi tar av oss skoene når vi står foran kjærligheten.

Det har blitt skrevet mye om denne reisen inn i seg selv, til Mysteriets rot.  Men ingen tekster makter å si det så klart som Korinterne 13, i det hellige skrift:

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Det skje og takk for meg!