‍

Vi frimurerbrødre gjennomlever nå en tid hvor savnet av logen, brødrene og det gode samvær er påtagelig. Det er blitt langt mellom våre ukentlige sammenkomster, og vi forsøker i disse dager, hver for oss, å kompensere for fravær av våre «normale» liv.

Hvordan har vi det for tiden? Har det skjedd noe med vår motivasjon, evne og lyst til å arbeide på vårt frimureri?

Jeg tror det, for jeg opplever nettopp endring i motivasjon og har hatt øyeblikk som er preget av avmakt og resignasjon. Jeg tenker at flere enn meg periodevis kjenner på et snev av avmakt og fravær av de rette verktøy for å takle denne tiden. Lysten og evnen vet jeg er der, men det må noen daglige og ukentlige nakketak til for å opprettholde gleden og de gode intensjoner som i «logetiden» ble vedlikeholdt ved ukentlig påfyll.

I et av disse nakketak kom jeg over et uttrykk fra antikke tider, som kan beskrive det mange av oss føler. Jeg har gjort meg noen tanker om dette begrepet, som gir en mørk beskrivelse av tilstanden som kan oppstå i disse dager. Begrepet kalles ACEDIA.

Moralteologer, intellektuelle historikere og kulturkritikere har fra eldgamle tider tolket acedia som en rekke psykologiske tilstander, atferd eller eksistensielle forhold, primært - latskap, apati, misunnelse og/eller, kjedsomhet. På slutten av det fjerde århundre karakteriserer Evagrius av Pontus den for eksempel som «den mest plagsomme av alle» av de åtte beslektede onde tanker. Evagrius ser acedia som en fristelse, og at den store faren ligger i å gi etter for den.

I den middelalderske latinske tradisjonen med de syv dødssyndene, ble acedia generelt blitt tillagt dovendyrets synd. Benediktinerregelen ga ordre om at en munk som viser de ytre tegnene til acedia, skal bli irettesatt en første og en annen gang. Hvis han ikke endrer seg, må han bli underlagt straffen for regelen slik at de andre kan frykte både tilstanden og straffen.

Evagrius’ samtidige, ørkenfaderen St. John (Cassian) skaper et godt bilde på denne tilstanden ved sin skildring av munkens apatiske rastløshet, «middagsdemonen acedia»:‍

«Han ser seg engstelig den ene og andre veien, og sukker; ingen av brødrene kommer for å se til ham. Han går ofte inn og ut av sin celle og ser ofte opp mot solen, som om den går for langsomt ned. En slags urimelig forvirring i sinnet tar ham i besittelse som et stygt og farlig mørke.»‍

Acedia kan gripe enhver av oss, mine brødre, og det kan lett være at Benedictinerstraffen rammer dersom vi ikke er oppmerksom på denne snikende mørke tilstand.  
Vi blir for tiden prøvet i samtlige av våre dyder, rettesnorer og lover. Og vi kan snu opplevelsen av vanskelige tider til det bedre. Familie, venner og kjente har ikke forsvunnet, de er høyst tilgjengelige og kontakten kan opprettholdes. Det fysiske logemøtet er ikke oppnåelig. Kontakt på telefonen, mail og i mindre grupper kan gjennomføres og samtidig øke muligheter for forståelse av våre ritualtekster og derigjennom tiltagende selverkjennelse.  Kanskje kan en liten beskrivelse av hva som rører seg i en frimurers sinn deles gjennom Logekjeden? Dette er ikke tiden for Acedia!

Vi må aktivt ta avstand fra en tilstand som forringer vår livskvalitet, som river ned det tempelforsøk vi alle driver med. Selv den nyss opptatte broder er kommet for langt i frimureriet til å la grunnsteinen i byggverket forvitre og bli ødelagt.

Vår Orden og vårt broderskap er for verdifullt til å forringes. Som det kjedeledd vi alle er, så er det vår plikt å påse at motivasjonen for frimureri opprettholdes, glede spres, og at kunnskapene våre ikke glemmes, men foredles. Det er derfor min oppfordring at «frimureri i en ny tid» er en tittel som må bety noe, et begrep som gir inspirasjon til å fortsette, bearbeide stein for stein, uansett hvordan verden rundt oss fremstår.

Vår styrke ligger i broderskapet! Målet er å holde acedia på avstand, gevinsten er å skape økt fred, enighet og glede over livet i en ny tid.