«Vær sann mot deg selv, men beveg deg alltid oppover mot større bevissthet og større kjærlighet! På det øverste punktet vil dere forene dere med alle de som, fra alle retninger, har gjort den samme oppstigning. For alt som stiger, må til slutt forenes.»
– Pierre Teilhard de Chardin
Respektert og foraktet av den katolske kirke, Pierre Teilhard de Chardin ble født inn i en religiøs aristokratisk familie i Château de Sarcenat, Frankrike, i 1881. Han brukte mye av barndommen til å utforske de landlige omgivelser i nærheten av fødestedet. Helt fra barndommen utviklet han en kjærlighet for Gud og for skaperverket. I en alder av 18 ble han tatt opp som novise hos Jesuittene. Han viste seg å være en meget hardt arbeidende akademiker, noe som passet Jesuitt-ordenen utmerket. Senere i livet (1922) fikk han en doktorgrad i geologi fra Sorbonne i Paris. I løpet av sitt liv skrev han en mengde bøker og vitenskapelige artikler som for det meste omhandlet ynglingsfagene hans, paleontologi, filosofi og religion. Han levde store deler av sitt voksenliv i Kina og andre fjerntliggende land. Han døde i New York i 1955.
Teilhard, som venner kalt ham, kom raskt i søkelyset til Vatikanets mektige Religiøse råd (Congregation for the Doctrine of the Faith), allerede som student i Paris. Rådet satt svært lite pris på den unge Jesuittens filosoferinger tilknyttet menneskets utvikling og åndelighet. Teilhard fikk ikke lov til å publisere noe som helst religiøst i løpet av sitt liv. Etter hans død i 1955 ble alle hans bøker, essays og artikler (også de filosofiske og religiøse verker) utgitt av venner og kjente.
Teilhard utviklet en teori om evolusjon som omfattet mye mer enn Darwins fysiske, anatomiske verden. Han nevner kosmisk evolusjon, jordens evolusjon, livets evolusjon og bevissthetens evolusjon. Teilhard ville forene universets utvikling med evolusjon av livet på jorden, med utvikling av menneskets bevissthet, og med menneskets åndelige fremgang gjennom tusener av år. I sin bok, «Fenomenet Menneske», utgitt i 1955 på fransk og i 1964 på norsk, beskriver han en teoretisk ramme hvor han forsøker å forene det fysiske med det åndelige og med det universelle (kosmiske). Han formidler at all menneskelig utvikling fører til «no-osfæren». Ordet har røtter i det greske «no-os» som betyr bevissthet eller sans: evnen til å være oppmerksom. Teilhard er opptatt av «åndens kraft», en kraft som alene skaper liv og fører mennesker ut av evigheten gjennom fødselen og inn i evigheten gjennom døden.
I begynnelsen var det kun materie på jorden. Senere ble det liv. Den enorme overgang fra materie til liv er noe ingen kan forstå. Vitenskapelig, er dette uforklarlig. DNA kan ikke skapes fra ingenting. Uten denne kraften er det umulig å foreta disse enorme sprang som mennesker opplever – fra evigheten inn i den fysiske eksistens i tid og rom vi kjenner her på jorden, før vi igjen forlater våre fysiske legemer (kroppen) og blir gjenforent i en evig åndelig no-osfære. No-osfære er et felt som består av en samling utallige enkelte bevisstheter fra jorden. Helheten er enormt kraftfull, men samtidig mister ingen sin egen identitet i den store massen som er no-osfære. Verden går videre og flere og flere individer knyter seg til no-osfæren. Den blir mer intens over tid, også utfra en stadig økende evne til å romme kjærlighet.
%20Bilde%20Anthony%20stock-photo-59080458-orion-nebula.jpg)
I sin helhet representerer denne mektige «skyen» en ufattelig kraft eller energi som Teilhard kaller «den kosmiske Kristus». Det kosmiske Kristus kommer fram når all bevissthet samles om midtpunktenes sammenknytning. Kristus rundt oss, Kristus i oss, Kristus med oss. Samlet sett utvikler det seg et stadig mer intensivt samarbeid med bevissthetssentre som står i kommunikasjon med hverandre. Målet med all utvikling er «omegapunktet». Omega har en enorm og uimotståelig attraksjonskraft, både mot enkelt-individet i no-osfære, og kollektivt, mot menneskeheten på jorden. Omegapunktet er best sammenlignet med en hendelse – det skjer når all bevissthet i universet samles i et ufattelig intenst fokus mot midtpunktet, mot Kristus, et øyeblikk, som også er en evighet, og som kan best beskrives som et lys så sterkt at den gjennomskuer alt som noensinne har eksistert. En emosjon av intens grensesprengende glede og lykke som varer gjennom evigheten og som overgår vår jordiske forstand. En glede så stor at den opptar all vår oppmerksomhet gjennom livet.
Sentralt i Teilhards tenkning er begrepene kjærlighet og empati. Kjærlighet utpekes i bibelen som hoved-elementet i den kristne tro. Kjærligheten skal kjennetegne de kristne og skiller dem ut fra andre mennesker. Gud er kjærlighet og kjærlighet er Gud. «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Korinter 13:13). I Thomas evangeliet nevnes også innsikt som en sentral faktor i menneskets frelse. Teilhards påstand var at evolusjon i sin helhet (fysiske, åndelige, bevisste og kosmiske) fører alle skapninger fremover. Menneskeheten skiller seg imidlertid ut fra alt annet liv, gjennom en stadig økende evne til kjærlighet og empati. Teilhards tenkning lå tett opp til hans vitenskapelige arbeid som paleontolog og hans erfaringer som soldat i 1. verdenskrig. Han var med på oppdagelsen av et prehistorisk skjelett kalt «Peking man» i Kina. Han arbeidet med fossiler i Asia, i Somalia, i Sør-Afrika og i Sør- og Nord-Amerika. Han forsøkte å forene det vitenskapelige med det åndelige. Det gjorde han mektig upopulær blant den tidens europeiske kirkesamfunn.
For Teilhard var det opplagt. Kjærlighet og evnen til å vise kjærlighet gjennom empati er den røde tråden som uavbrutt knyter utvikling og evolusjon sammen gjennom millennia fra liv først oppsto på jorden. Primitive vesener som dinosaur, reptiler og lignende var ikke i stand til å vise kjærlighet og empati. Avanserte skapninger som pattedyr og særs mennesker er i stand til å vise omsorg, til å ta vare på hverandre og vise hverandre kjærlighet. Til slutt ved livets ende, er det nettopp kjærlighet som fører oss videre inn i evigheten. Kjærlighet er Gud og gjennom Guds sønn er vi oppreist fra døden. Kjærlighet og bevissthet er avhengig av hverandre. Å være oppmerksom på meg selv og mine omgivelser, er en forutsetning for at jeg ser din nød. Jeg er i stand til å betrakte deg og være glad i deg. Du vekker kjærlighet i meg.
Et innlysende spørsmål er hvorfor så mye uro og konflikt kan eksistere på jorden når mennesket evner å leve i kjærlighet og lys? Det er intet enkelt svar på dette spørsmålet. Teilhard ville antagelig har fremmet viktigheten av fritt valg. Mennesker er frie, tenkende individer som selv kan velge hvilken retning de skal følge gjennom livet. Gjennom evolusjon er vi stadig bedre i stand til å romme kjærlighet, men det betyr ikke at vi alltid velger å fremme kjærlighet! Derfor er vi gitt fornuft og samvittighet som et viktig kompass som belyser veien videre. For at valg skal være reelle må det være forskjellige alternativer å velge mellom. Vi evner å vise kjærlighet og vi evner å vise hat. Om hat eller kjærlighet til slutt tar bolig i oss, er helt avhengig av hva vi selv velger. Vi må selv sørge for innsikt i og være ansvarlige for alle sider av vårt liv, også det åndelige.
