Forståelsen av ansvar utvikler seg hele livet. I begynnelsen er vi avhengige av at andre tar ansvar for oss. Det samme gjelder slutten av livet.

Samfunnsansvar

Gjennom generasjonene har vi bygd opp et samfunn som regulerer ansvaret. Vi blir gitt kunnskap og trygge opplevelser. Samfunnet har også gitt regler for rett og galt. Vi blir straffet dersom vi skader noen eller noe.

Når vi har god grunn til å føle oss trygge på samfunnet, og vi oppfører oss ansvarlig, så kan vi trives og gi verdier tilbake til samfunnet.

Nærmiljøet

I nærmiljøet har vi ansvar for våre medmennesker og for kvaliteten og nytten av det arbeidet vi utfører. Når våre omgivelser kan stole helt på det vi sier og det vi gjør, da skaper vi trivsel både for våre nærmeste og oss selv. Som ansvarlig forbilde skaper vi godhet også for oss selv.

Vårt indre ansvar

Som menneske er vi alene om bevisstheten. Min bevissthet er vokteren for min samvittighet. Alt vi foretar oss av tanker ord og gjerninger, blir prøvd av samvittigheten. Noen klarer å døyve sin samvittighet og noen er raske til å skylde på andre – finne en syndebukk. Noen gjør feil uten å forstå det.
Vår bevissthet hviler ikke. Til syvende og sist må vi stå til ansvar for alt vi gjør, ja hele vår livsførsel.

Å forstå bevisstheten

I Det gamle testamente har Moses gitt en befaling som gjelder alle mennesker uansett tro eller vantro. Han formante Israels folk «å ikke framstille gud i konkret form». Det vil si at de skulle forestille seg gud som abstrakt. Han ga også gud et abstrakt navn: Jhwh, som uttales jahwe, og som betyr: min bevissthet (eller rettere: min bevissthet være). Et mer abstrakt navn kan vanskelig tenkes.

Kvaliteten av dette navnet ligger i at ens egen samvittighet er inkludert, dvs. når en påkaller gud så påkaller en samtidig sin bevissthet.

Ansvaret for egen samvittighet er belyst i Det nye testamente gjennom lignelsene. Lignelsen om den barmhjertige samaritan er ikke til å misforstå. En samaritan (som ikke ble regnet som fullverdig jøde) viste større ansvar enn presten og hans hjelper. Lignelsen om den bortkomne sønn er vanskeligere å forstå, men det handler om å «vende det annet kinn til», dvs. ta ansvar for den utstøtte. For mange er dette vanskelig å ta til seg, men bevisstheten stiller meg til ansvar.

Vår dikterhøvding Arne Garborg kritiserte (for 100 år siden) prestene og kirken fordi de ikke har tatt Jesu budskap (lignelsene) på alvor. Han sa: «I staden for Jesus lære, har me fått læra om Jesus». På denne måten sa Garborg klart ifra at Kirken ikke tok ansvaret alvorlig nok. Når skaperens navn knyttes til bevisstheten, er det en kobling til ens egen samvittighet, som ingen – uansett tro, tvil eller vantro – kan fri seg fra.

Vi har et ansvar for å utvikle forståelsen av vår bevissthet. Om ikke vil bevisstheten innhente oss.