Disse gradsystemene kan faktisk også ofte definere kristen tilhørighet mye tydeligere og mer avgrensende enn det vi er vant med, og kan for eksempel kreve at medlemmene avlegger en trinitarisk kristen trosbekjennelse. Slike kristne frimurersystemer i utenlandet har imidlertid det til felles at de ikke arbeider i de tre første gradene, men er selvstendige organisasjoner med rett til å administrere en eller flere høyere grader. De fleste steder utenfor Skandinavia vil følgelig de grunnleggende tre gradene bli meddelt i loger underlagt landets storloge, med tro på et Høyere Vesen, anerkjennelse av hans åpenbarte vilje og eventuelt tilslutning til tanken om sjelens udødelighet, som eneste åndelige forutsetninger. Etter oppnådd III grad kan så kvalifiserte og interesserte frimurere søke seg videre til organisasjoner som tilbyr grader innen det kristne frimureriet.

Det unike for Det svenske system er altså ikke at det er et kristent frimurersystem. Det virkelig enestående består i at de tre første gradene administreres av samme organisasjon som håndterer de høyere gradene. Som en konsekvens av dette ligger det også en forventning om at det enkelte medlem går videre innen gradsystemet etter oppnådd III grad. Hos oss fremstår dermed Mestergraden bare som et steg på veien, og ikke som den avsluttende graden den ofte er ment å være andre steder. Når så de høyere gradene innen Det svenske system uten tvil hadde forutsatt tilslutning til kristen tro dersom de hadde vært frittstående organisert, blir en konsekvens av det gjennomgående systemet at kravet om kristen tro kommer allerede i vår I grad.

Dette spesielle systemet her hos oss skyldes ulike historiske forutsetninger. For det første var de lutherske statskirkene enerådende og representerte den eneste tillatte religionen i riket da frimureriet ble innført til de skandinaviske landene på midten av 1700-tallet. Dette fortsatte formelt gjennom det påfølgende hundreåret, og konkrete ettervirkninger levde videre enda lengre. I Norge var for eksempel konfirmasjonen «en almindelig Regel og skyldig Pligt» for alle innbyggere helt frem til 1912. Frimureriets krav om tilslutning til kristen tro var følgelig opprinnelig uproblematisk i den forstand at det i praksis bare var en videreføring av religionskravet som landets myndigheter allerede forutsatte for alle borgere.

Videre ble frimureriet i Sverige allerede fra starten pålagt en spesiell forutsetning med hensyn til kristen tro. Da verdens første storloge ble etablert i London på 1720-tallet, hadde England i lang tid vært preget av religiøse konflikter. Man ville unngå uro om dette i logene, og storlogens stiftere fastslo at frimureriet ikke krevde tilslutning til særlige kirkesamfunn eller konfesjoner, men bare til den religionen alle mennesker enes om (that Religion in which all Men agree). Da frimureriet ble etablert i det katolsk-dominerte Frankrike noen år senere, ble imidlertid denne bestemmelsen omskrevet til et krav om tilslutning til den religionen som enhver kristen enes om (la religion dont tout chrétien convient). Da så den franske stormesteren, som var katolikk, skulle gi tillatelse til at det ble opprettet loger i det protestantiske Sverige i 1737, ser det ut til at man har omgått potensielle konfesjonelle utfordringer ved at han da innvilget de svenske frimurerne retten til å ha sine egne religiøse oppfatninger, forutsatt at de var kristne (pourvu toutefois qu'ils soient chrétiens).  

‍I Frankrike forsvant mye av de kristne frimureriske forutsetningene i løpet av revolusjonsårene på 1780-tallet. På samme tid i Sverige ble derimot arven fra Frankrike som forutsatte kristne religiøse oppfatninger av medlemmene, videreført og fortsterket da ritualene som vi benytter i dag ble videreutviklet og koblet sammen til en helhet. Det svenske system ble dermed en sammenhengende rituell helhet, låst sammen med en kristen forutsetning i gjensidig avhengighet. Derfor har vi både helheten og forutsetningen den dag i dag!

‍