Når Frimurerordenen omtales i media og blant folk flest, er dette nærmest alltid i forbindelse med Ordenens hemmeligheter. Frimurerordenen omtales ofte som et hemmelig selskap. Enkelte frimurere nyanserer dette ved å si vi heller er å betrakte som et selskap med hemmeligheter. Ordet hemmelig har norrønt opphav og betyr noe som tilhører huset eller familien. Noe som holdes skjult for utenforstående. Én ting er sant: Frimureriet er fullt av symbolikk som virker mystisk og som skiller seg fra mye av det som foregår i verden ellers. Men hva er egentlig hemmelig med frimureriet? Frimureriet reflekterer livet. Derfor må vi flytte våre blikk fra fasaden til det bakenforliggende. For alt som kan fanges i form og fasong kan fantasien berøre.

Jo dypere et menneske engasjerer seg i det flyktige og forgjengelige i hverdagen, jo mer fjerner det seg fra livets sanne dimensjon. Og denne verden svømmer over av muligheter til å gå seg fast og miste sin vei. Det rene begjæret – flammen som brenner i alles hjerter – blir stumt og fjerner seg fra vårt åsyn. Dette er noe Frimurerordenen erkjenner og har som utgangspunkt for sine lover og verdigrunnlag. Allerede i lovbokens første del får vi vite at Frimurerordenens fundamentale oppgave er å gi medlemmene opplysning i den “edle videnskap å utøve dyden og underkue lasten”. Her kommer vi for første gang som nyopptatte frimurere ansikt til ansikt med en av livets virkelig forunderlige prosesser. For å underkue lasten må vi gå den i møte med oppriktig engasjement. For å utøve dyden, må vi være i kontakt med viljen. Vi må være uredde, og vi må kjenne både dydens og lastens omfang og kraft. Når vi gir oss over til dette arbeidet oppdager vi at det i vår sjel – ”den edleste del av ens vesen“ – bor et begjær som ifølge frimurerlovene søker ”forening med sitt første opphav”. Siden lovene våre er åpent tilgjengelig for alle, viser dette at Frimurerordenen ikke ønsker å skjule hva som bør være frimureren sin høyeste streben.

Frimureren søker ikke makt over andre. Han ønsker å være en ressurs for sine medmennesker – å bli flinkere til å gi av seg selv, uten frykt for å miste det han selv er. Veien til en slik erkjennelse kan kun den som begir seg ut på en slik vandring lære å kjenne i sitt indre. Den kan ingen andre dele enn Han som bor i hjertets innerste lønnkammers.

Den største hemmeligheten, det er livet.