Det som er felles for oss alle er at uavhengig av system, språk, hudfarge og politisk ståsted så er vår aktivitet basert på «eldgammel» visdom, formidlet gjennom ritualer og symbolikk. Grunnlaget for denne visdommens tilgjengelighet ligger i at den sentrale essen i budskapet ligger uendret og uforstyrret til glede og nytte helt opp til våre dager.

Så kommer tanker om, «Hva om frimureriet ble oppfunnet i dag?» Hvordan ville dagens voksne menn konstruere et system som kunne kalles FRIMURERI? Ja, ville det i det hele tatt være mulig?

Etter min oppfatning er begrepet «å søke» avgjørende. Å søke noe er å lete, lete etter hva det måtte være. Dagens mann (i den siviliserte del av kloden) har nærmest uendelige muligheter å søke lykke og det gode liv, men hans søken er ofte befattet med pekuniær gevinst og hierarkisk makt og posisjon. Og nettopp det å søke bevidner at man ikke er i mål. Så hva er målet og i hvilken skikkelse ville et frimureri oppfunnet i våre dager ankomme?

Å forstå seg selv og verden omkring er et komplisert og kronglete stykke arbeid. Dette var utgangspunkt for våre henfarne visdomsmenn som ved hjelp av «vilje, forstand og hukommelse» forholdt seg til livsrealiteter som kunne sanses og observeres, men også fant idegrunnlag til den delen av livet som ikke er sansbart, men heller følbart gjennom bevisst- og underbevissthet.

Dessverre er dette siste, det åndelige, i stadig forfall. Moral og etikk er formelig eliminert til den grad at en mann som holder en dør for en kvinne, reiser seg på bussen for gravid eller slipper noen frem i en kø blir sett på med litt rare blikk.

Jeg forsøker meg derfor på en personlig konklusjon: Et frimureri «oppfunnet» i dag ville ikke ha i seg noen elementer av hva som kan søkes, hva som kan gi livet en dreining mot substans og essens. Det ville bestå av et overfladisk grunnlag som ikke kan hjelpe oss enkeltmennesker til forståelse for vårt opphav, eksistens og endemål.

Dermed sitter jeg tilbake i takknemlighet for at jeg kan være en del av noe som er større enn meg selv, samtidig lære, korrigere, og forstå mer av det livet jeg ønsker å leve. Selv om dette til tider er et hardt, selverkjennende, arbeid, så gir frimureriet tilbake så uendelig mer enn jeg kan tilføre. Og takket være brødre som for lengst har nedlagt sitt jordiske verktøy, så må jeg erkjenne at de brukte sitt verktøy så godt at ingen kan endre den substans og visdom som vi alle logebrødre i dag kan nyte godt av.

Basert på eldgammel visdom formidlet gjennom ritualer og symbolikk skaper vi sammen glede og et godt liv.