Særlig ofte har disse tankene kommet etter at jeg mistet min yngste sønn nå i mai. Det som først slår meg, er spørsmålet “Hvorfor er det slik?“. Spørsmålet har sikkert mange svar. Kanskje er et av dem riktig. For meg virker døden som en skygge, alltid like stille noe ingenting, men noe ingenting som er ubegripelig stort. Døden er alltid i bevegelse, alltid ute etter “bytte”. Enkelte tar den ved første øyekast, mens andre lar den ligge og pines inntil de selv overgir seg, trett av alt. Den er ikke bundet av tiden, den kommer både natt og dag, vinter eller vår. Slik kan jeg tenke, ofte våkner jeg om natten, så plutselig oppdager jeg at jeg sitter oppreist i sengen og alt har vært et mareritt. Jeg legger meg stille ned og det eneste jeg hører er den rolige pustingen ved min side og  egne hjerteslag. Det er ikke bare tanken som opptar meg. En annen tanke er: “Hva vil skje etterpå?”. Kan det være noe annet, noe bedre, noe evig god? Det virker meningsløst at det skal slutte med døden. mendet virker også utrolig at det er gjennom å dø at man igjen skl oppstå. Men det samme jeg tenker på det som vil skje etter døden, dukker det også opp i tankene hva som skjer like før det inntreffer. Det ligger noe skremmende, noe redselsfullt over det hele. “Hvordan virker det?”. Blir det som natt og dag, eller evig mørke? Hva tenker en før det inntreffer?