På den tiden bodde jeg på Gjøvik. Hamar bispedømme hadde to år tidligere fått ny biskop. Norge og Nordens første kvinnelige biskop. Hennes navn var Rosemarie Köhn. Hun var født i Tyskland og kom tomhendt til Norge som liten jente med sin norske mor.
Jeg hadde selv gjort det samme noen år senere. I 1986 kom jeg til Norge på flukt fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Nasjonalist-regjeringen i Sør-Afrika vedtok at unge hvite menn skulle verves til tjenester i landets forsvar for en periode av to år. I praksis betydde dette at unge hvite menn ville brukes for å undertrykke egen befolkning – landets svarte borgere. Forsvaret ble stadig sendt til urolige områder i landet for å "skape fred" ved brutalt å slå ned på opptøyer. Dette kunne jeg åpenbart ikke gå med på. En alvorlig straff ventet oss som nektet å gjør militærtjeneste. Mine foreldre og min tvillingsøster var også helt imot apartheidstyret. Vår familie var kjent for det. Jeg jobbet i kirken som også sto helt imot regimets raseskillepolitikk. Min motstand og min families motstand ble etter hvert gjort kjent for landets sikkerhetspoliti. Jeg måtte i dekning, og deretter ble jeg smuglet ut av landet av en anglikansk prest i Pretoria.
Kort tid etter min ankomst i Norge fikk jeg politisk asyl fra den norske regjeringen. Jeg husker at jeg kom til grensestasjonen på Fornebu lufthavn tomhendt. Jeg, som Köhn, kom med ingenting. Jeg fikk senere utdelt klær av Norges Røde Kors. I mange år etter, beholdt jeg en blå skjorte jeg hadde fått fra Røde Kors ved ankomst til Norge, og kalte den "folkets skjorte".
Men, jeg hadde allikevel noe av stor betydning med meg da jeg kom til landet. Et brev fra min arbeidsgiver i Sør-Afrika, Desmond Tutu. Brevet var til daværende justisminister Helen Bøsterud. Det lød: "Jeg ber om at Anthony Hawke får lov til å krysse grensen og at han gis all nødvendig beskyttelse av norske myndigheter. Hilsen Erkebiskop Desmond Tutu". Jeg hadde ikke pass. Heller ikke visum. Bare dette lille brevet.
I løpet av de påfølgende årene jobbet jeg hardt, lærte et nytt språk, leste om historien til det nye landet jeg nå bodde i. Jeg måtte også ta ekstrakurs ved Universitetet i Oslo for å bli godkjent psykolog i Norge.
Jeg flyttet til Gjøvik i 1989 hvor jeg begynte å jobbe som psykolog ved det lokale psykiatriske sykehuset. I tillegg til arbeidet mitt som psykolog, hadde jeg også en stilling som representant for Den anglikanske kirke i Sør-Afrika i Norge. I den egenskapen fulgte jeg nøye med på virksomheten til kirker i Norge, spesielt til Den norske statskirke.
Noen husker kanskje at det i 1995 pågikk en heftig debatt både i landet og ikke minst i kirken om homofiles og lesbiskes plass i Den norske kirke. Rosemarie Köhn var en av et mindretall på tre biskoper som tok til orde for en åpen og inkluderende kirke hvor alle, også personer som var annerledes, kunne føle seg hjemme.
Mot slutten av 1995 var debatten blitt helt fastlåst. Det virket som det var ingen vei videre. Partene sto steilt mot hverandre. Og situasjonen ble stadig verre, da Hamarbiskopen forberedte en nyutdannet ung kvinne til å ta på seg det tunge ansvaret som ordinert prest i bispedømmet. Denne kvinnen het Siri Sunde. Hun bodde på den tiden sammen med sin kone, Eleanor Brenna. Köhn hadde hele kirkesamfunnet mot seg da hun kjempet for denne unge kvinnens rett til å bli ordinert og følge hennes kall til prestedømmet.
Det var da jeg tok kontakt med bispekontoret i Hamar og tilbød dem hjelp i denne vanskelige situasjonen. Jeg fikk aldri snakket personlig med Rosemarie Köhn. I stedet ble jeg videresendt til en prest, Ole Elias Holck, som jobbet tett sammen med Köhn. Han og jeg hadde mye med hverandre å gjøre i kommende måneder. Ole Elias Holck var frimurer. Han var i noen år vikar for Ordenens høyeste prelat. Mitt spørsmål til Holck den gang var om jeg på vegne av biskopen på Hamar kunne diskutere situasjonen med Desmond Tutu neste gang jeg besøkte ham i Cape Town? Lite visste jeg da, at jeg mange år senere ville møte Ole Elias Holck som Broder i vår eldgammel Orden.
Biskopen på Hamar og hennes stab formulerte deretter det vakreste brevet til Desmond Tutu datert 14. desember 1995. I det skrev Köhn: "Ved å henvende meg til deg søker jeg veiledning og inspirasjon. Jeg representerer en minoritet i den norske kirke (tre av ti biskoper) som argumenterer for full inkludering av homofile og lesbiske i vår kirke. Seksualitet har med en persons identitet å gjøre. For meg er det viktig at homofile blir tatt imot som ansvarlige, omsorgsfulle, kjærlige mennesker og at de ikke skal dømmes etter sin seksuelle legning. Homofil kjærlighet er ikke forskjellig i kvalitet fra heteroseksuell kjærlighet".
Med tillatelse fra biskopens kontor, fakset jeg brevet hun hadde gitt meg direkte til "Bishop's Court" (bispeseter) i Cape Town, slik at de skulle ha tid til å forberede seg før mitt senere besøk.
Den 3. januar 1996 tok jeg med meg Biskop Köhns brev til erkebiskopen av Cape Towns kontor hvor jeg skulle møte ham og hans stab. Erkebiskopens stab hadde allerede formulert et svar til biskop Köhn som jeg ble overlevert da jeg forlot kontoret hans. I sitt brev til biskop Köhn datert 3. januar 1996 skriver Desmond Tutu: "Når det gjelder kirken i Norge, ligger det utenfor min myndighet å kommentere dens måte å håndtere spørsmålet om homofili på. Det ville være lite passende for meg å komme med noen anbefalinger til kirken i Norge. Allikevel vil jeg uttrykke mitt personlige syn at kirken i Norge, som har støttet vår kamp mot apartheid, bør unngå å diskriminere enhver person på grunnlag av kjønn eller seksualitet. Det er dåpen som gir oss vår spesielle karakter og å ekskludere noen fra Kirken er å fornekte Guds nåde og vår gjensidige avhengighet som medlemmer av Kristi legeme…... Det er min bønn og mitt håp at kirken i Norge på samme måte den sto ved siden av oss i vår kamp mot undertrykkelse, vil fortsette å kjempe rettferdighetens sak for dem som er marginalisert av samfunnet eller diskriminert bare for å være homofile. eller lesbisk".
Da jeg kom tilbake til Norge, tok jeg umiddelbart kontakt med Ole Elias Holck og videresendte Desmond Tutus brev til ham. Når pressen fikk tak i Tutus brev, var dette førstesidenyheter i alle aviser i Norge. Det var rett og slett en "game changer". Biskopen i Hamar hadde solid støtte og ryggdekning fra erkebiskopen i Cape Town, en nobel fredsprisvinner. Hun kunne gå videre og arbeide for å åpne bispedømmet sitt og senere hele Norges kirke for folk som tidligere var ansett som skitne avvikere og ikke verdige til å ta plass i noe sogn.
Dette var ingen enkel prosess. Mange prester stridt imot. Også i bispekollegiet engasjerte flere seg sterkt mot "saken". Ole Elias Holck fikk i oppdrag som biskop Køhns rådgiver å lose debatten blant prostene igjennom. Det var spenninger og motsetninger, men på grunn av Holcks engasjement klarte prestene å beholde en god tone og en konstruktiv dialog. Slikk unngikk de en splittelse i kollegiet og beholdt et godt kollegafelleskap blant prestene i bispedømmet
I 1996 ble Siri Sunde ordinert som den første presten i landet som var åpent homofil og gift med en annen kvinne. Plutselig falt en varm stråle av helbredende lys over dem som alltid hadde følt seg utstøtt og uønsket. Vi kunne nå gå inn i kirken som verdige Guds barn. Jeg minnes et dikt jeg en gang leste som ung student ved Universitetet i Cape Town (ukjent opprinnelse). "De tegnet en sirkel som stengte meg ute. Kjetter, opprører, ting å håne. Men kjærlighet og jeg hadde vett å vinne. Vi tegnet en sirkel som ville alle forskåne".
En av våre dyder som frimurere er barmhjertighet. Å vise barmhjertighet i det du sier og det du gjør kan noen ganger redde liv. Når jeg avslutter denne historien, blir jeg fylt av en dyp takknemlighet til én bestemt frimurer som hadde mot og framsyn nok til å strekke ut en hånd, ikke bare til én person, men til tusenvis av menn og kvinner som lidd i avvisningens kalde ødemark. Han risikerte mye for å gjør livet enklere for oss. Jeg vil takke deg for at du «reddet» mitt liv, Ole Elias Holck, og livene til flerfoldige andre.
