1 «Hemmelig»

Kunstneren er frimurer. Da jeg fikk gaven trakk jeg pusten av glede, men før jeg rakk å spørre om noe mer, så sa kunstneren at innholdet må du finne ut av selv. Mang en gang har jeg stått foran bildet, og kanskje speilet, og lurt på innholdet. Det har også besøkende gjort. De ser litografien spør hva er det som er hemmelig og hva er i boksen? Mitt svar er «enhver får svare for seg selv».

I myten om «Pandoras eske» så er en versjon at den inneholdt mange av verdens plager, men nederst i esken lå håpet. Det er godt å vite.

2 «Rett og rettferdighet og evige verdier»

Nylig kjørte jeg forbi en lang polkø i Walkendorfs­gaten i Bergen. Tankene gikk tilbake til den gangen det var fysisk innlevering av selvangivelse til ligningskontoret på akkurat samme sted. Det var lange køer frem mot fristen ved full midnatt. Ansatte i etaten stod på gaten og tok imot selvangivelsen som de la i store spann. Etter å ha levert inn papirene håpet vi skatteytere på at ligningen ble rett. De mest optimistiske av oss håpet på et snev av rettferdighet.

Hvor finnes rettferdigheten? Alle handlinger hadde en ytterside og en innerside. Yttersiden er det vi ser og gjør. Gjerningen skal gjerne dømmes som enten rett eller galt. Innsiden, derimot, eier vi selv. Hva var vår hensikt med det hele? Gode systemer må altså ikke bare skille mellom rett og galt. De må også se hen det som er rettferdig. Cicero sa at Selv den største rett, kan skape den største urettferdighet. Sagt på en annen måte; leser vi noe bokstav for bokstav, så kan vi til slutt gå glipp av meningen og ånden i det hele. Lytt derfor også til stemmen i det indre, og tenk på om det vi gjør er rettferdig. Les ikke bare notene, lytt til hele musikkstykket.

Et møte i Oscar er ikke en plass der vi skal skrive ligningsattester for hverandre. Det er en byggeplass der vi deler verdier, som betyr noe. Takk til alle som deler.

3 «1875–2021 – ∞» (laget til 146-årsdag Oscar)

I går hadde jeg gleden over å gå en tur i et landskap dekket med nylagt snø. Landskapet var kjent, men på en måte så var alt nytt i det hvite. En forfatter sa en gang at snø var som en himmelsk korrekturlakk over en feilslått sommer. Min kone sa det slik at snøen gjorde våre spor synlige for alle, men kun en stakket stund, så ville sporene forsvinne.

De som stiftet Oscar til de syv Bjerge den 29.07.1875 hadde nok sommeren på sin side, men etter 1875 så har det gått 146 år. Vi finner nok ingen spor i snøen etter brødrene før oss, men spor er det nok av. Det er spor i protokoller, men først og fremst er det spor i de verdier som vår loge er bygget på. I 1875 var flokken liten, men oppdraget var at vi skal fremad mot solen og dens oppgang i det evige østen. Dette var klare ord. Flokken i Oscar er ikke lenger liten. Vi er en av de største i landet. Det viktige er likevel ikke antallet, men hver eneste broder. Idag er det du som skal sette spor og bringe arven videre. Arv handler om å finne verdier som har betydning for oss her i dag, men som samtidig har sin start og sin horisont utenfor den tid vi har sammen. Vel og merke er vi inne i tunge tider, men ikke avskriv våre krefter. Vi har tatt sats mot fremtiden, og bakom den ligger det uendelige …

4 «Den tomme byggeplassen?»

Nylig leste jeg gjennom ritualet til I grad. Det var et gledelig og rart gjensyn.

Gledelig fordi alle frimurere har et forhold til det å være medlem, og fordi ordene i ritualene er ment å representere verdier vi alle kan stå for. Av og til sier folk utenfor logen at vi er så hemmelige. Nei, sier jeg våre verdier er helt åpne.

Det rare var at alle byggeplasser skal syde av liv og røre. På min byggeplass var det stille når jeg kun leste ritualet alene. I mitt eget indre kunne jeg høre ekko av det som ville vært et levende møte dersom vi alle var til stede på et møte samtidig. Ekko er ikke det samme som å høre ting når og der det skjer.

Nå har pausen fra vanlig logearbeid blitt lang, men en broder sa at hans trøst var at han heller kalte pausen en lang uke. Dette forklarte han med at logen var noe han gikk i hver mandag, og i de andre dagene i uken, så kunne han kose seg med minnet om sist møte og glede seg til det neste. Nå har det blitt mange måneder uten møter, men forventningen er der fortsatt.

Jeg liker forventning bedre enn ordet hemmelig. Frimureriet forvalter ingen avleggs hemmelighet som er gjemt i mystiske ritualer. Vi forvalter kun en arbeidsplass for søkende mennesker. Mennesker som i bunn og grunn søker det samme.

5 Tiden er inne (laget til jul 2020)

Det er en tid for alt sies det. Til alt overmål så benevnes tiden vi er inne i som den mørke årstiden. Dette kompenseres med lys i alle formater. På hytten har vi et lys som tennes automatisk når det blir mørkt. Praktisk, men ikke det samme som å tenne et stearinlys. Et stearinlys varmer på en annen måte. Vi verner også om den levende flamme på en annen måte enn alt lys som kommer fra ledninger i ulike format.

Den kontakt jeg har hatt med dere gjennom 2020 er som små lys i en mørk coronatid. Alle uttrykker savn av det å være sammen, og et håp om snart å kunne treffes. Savn har på mange måter vært undertonen i 2020, men det å savne, også er privilegium.

Vondt, ja!
Og tungt, ja
Men savn forteller også om
en nærhet som var
Om varme
lys og latter
Det å savne er den
andre siden av
det å være en del av noe

Nå er tiden inne til å si at vi alle er en del av noe. Vi er alle en del av Oscar til de syv Bjerge. Vi er alle en del av at slekt skal følge slektes gang, men viktigere enn alt, er løftet om at tonen fra himmelen aldri skal forstumme. Tiden er inne til si at nå er lyset her.
Takk til hver broder for 2020. Hver enkelt av dere er ikke kun ledd i en kjede av brødre, men også uunnværlige ledd i en lyslenke gjennom den mørke årstiden.

6 Verdifast

Enten man leser aviser, eller jobber med vei, så har ordet «fast» blitt en gjenganger. Vi har blitt «Ryfast», og kanskje kommer både «Rogfast» og «Hordfast» Ordet er nok ment positivt og ordet betyr noe annet enn det å være «askefast» og «coronafast» Ordet handler om det som ligger fast, og om det å bli bundet sammen.
Nylig måtte jeg ta en liten tenkepause. Det var da spørsmålet om verdier kom på bordet. «Har jeg noen verdier som ligger fast?» Spørsmålet var godt. Som jurist er mye av min hverdag knyttet til å tolke lover og regler som andre har gitt. Lover og regler som endres når Stortingets bestemmer dette. Alle med juseksamen må love å fremme rett og hindre urett, men hvem definerer rett, og ser vi når uretten rammer?

Som broder i Oscar har jeg lært at noen verdier må ligger fast, uavhengig av Storting og gjeldende lover. Verdien «barmhjertighet» står sentralt både i julen, og i frimureriet. En broder sa at denne verdien i frimurerisk sammenheng ikke er sesongbetont. Barmhjertighet kan være så mangt, men vi må huske å spørre om gaven vi gir hjelper på den enkeltes nød. Noen ganger er svaret en håndfast gave. Andre ganger kan barmhjertighet være vår tid og vår omsorg. Dette blir jeg minnet om hver gang noen ringer og spør de enkle ordene om hvordan det går. Det varmer mitt hjerte.

Det går til evig tid en rett linje mellom – hjerte, barmhjertighet og til slutt nåden. Måtte denne verdien alltid ligge fast.