Et slikt kart kan sies å være i lagt ned symbolsk i et rutet gulv som kan spores tilbake til Salomos tempel - og dukker så opp i historien igjen i en av verdens eldste kirker: Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Denne kirke har en særlig spennende og betydningsfull historie innen kristenheten: Historien forteller oss at det var den romerske keiser Konstantins (272–337) kristne mor; Helena (247-330), som hadde en hovedrolle i å få denne kirken bygget, da hun under en reise til Jerusalem angivelig fant restene av Jesu kors under en utgraving av stedet. Hun hadde fått til oppgave av sin sønn å bygge kirker på stedene som var knyttet til Jesu liv.

Så skjer det at den siste perserkongen før islam overtok gamle Iran, drar på plyndringstokt til Jerusalem og ødelegger kirken og tar med seg det såkalte ”Sanne kors” som Helena hadde bragt inn i kirken.

Så følger en videre historie av gjenoppbyggelse i år 630 da keiser Heraclius (575–641) fikk gjenoppbygget kirken og fikk bragt korset tilbake. Så kommer Jerusalem under muslimsk styre, men den kristne menigheten og deres helligdommer ble beskyttet under det tidlige styret.

Under et opprør i 966 brant kirkens tak og dører, og den sto som en ruin frem til 1009 hvor da den «gale» kalifen Al-Hakim (985–1021) lot den rive ned til grunnen.

I 1118 begynte en gruppe på ni franske munker og riddere å beskytte pilegrimene som reiste til Jerusalem, og ble senere til en munkeorden; Tempelridderordenen, som ikke er ukjent i frimureriets aner. De må ha hatt et helt spesielt forhold til denne kirken, som ser ut til å være utgangspunkt for deres runde kirkebygninger senere.  

Det vi skal nærmere på nå, er gulvet et helt sentralt sted i kirken; foran det som er inngangen til selve graven og dermed oppstandelsens sentrum.

Det er å legge merke til at det er lagt i en diagonal form på rutene, som jeg har funnet en egen symbolikk i, og som er helt avhengig av at gulv er lagt i et slikt diagonalt mønster.

Det er også verdt å merke seg er at et slikt diagonalt sort- og hvitrutet gulv kan også sees i en rekke katedraler i Europa; f.eks. St. Pauls katedralen i London, og ellers å se i flere eldre kirker.

Her kommer jeg til selve symbolikken jeg har utledet i dette, og først tar jeg med et bilde av et katedralgulv der jeg har lagt punkter i rødt på en linje i retning vest-øst i kirken.

For å bevege deg i retning øst fra en hvit rute til en annen hvit rute må man over punkter der rutene møtes. Disse punktene kan sies å ha en symbolikk som er avgjørende for at kartet som jeg åpnet med her;  gulvet – skal omhandle livets utfordringer på en mangesidig og dypere måte.

Det er her du kommer i valgsituasjoner. Slike situasjoner oppstår i hele livets gang. Resultatet av våre valg gir en rekkefølge av årsak til virkning, som igjen kan gi nye årsaker og virkninger, og slik fortsette til en rekke av gode eller mindre gode resultater – avhengig av vårt første valg.

Dette kan lignes med porter på vår livsvandring. Vi kommer til en port, og ser ikke helt hva som er bakenfor. På porten kan det stå - ikke alltid så tydelig...: ”En gylden mulighet til å lære noe nytt!” Lære noe nytt ved å ha en ”nysgjerrig” og lærevennlig innstilling. Du må velge å bruke dine evner, og din bedømmelse av rett og galt i en større sammenheng, og med deg har du de to mennesket indre hjelpere; fornuften og samvittigheten, som du må velge å være i mottagelighet for.

Det hvite rutene, slik jeg ser det, ligger som veier mot et symbolsk Øst, der solen står opp - som en utstrømning fra Lysets kilde, i en utvikling- og skapelsesvei for mennesket.

Middelalderteologen og filosofen Thomas Aquinas (1225–1274) mente at mennesket er skapt delvis; resten av skapelsen – den indre skapelse, må menneskets selv velge å være i mottagelighet for gjennom sine livsvalg -  ledet av en Høyere styrelse,  og i en mottagelighet for en skapelse av et indre byggverk - gjennom porter til et større utsyn – på et større landskap.

Vi befinner oss utpå dette symbolske gulvet, men ser ikke i det virkelige liv mønsteret diagonalt eller parallelt og retninger alltid så enkelt som å betrakte det her. Når man ser det hele her ser det ikke så vanskelig bevege seg rett mot Østen; til ”Den hellige forening” som i Ordenens lovbok er skrevet inn i første paragraf. Det er vår vandrings mål. Det er fullførelsen av menneskets skapelse i foreningen med Gud:

”Ordenens formål er å meddele sine medlemmer opplysning i den edle videnskap å utøve dyden og underkue lasten, samt å forlene dem kunnskap og styrke til å legge bånd på sine begjæringer og undertrykke sine onde tilbøyeligheter, for således å oppløfte den edleste del av sitt vesen til en nærmere forening med sitt første opphav, hele verdens Trefold Store Byggmester. ”

Punktene – portene sies å være forbundet med fristelser  i våre valg, eller rettere sagt; mangel på valg. Fra en sort rute kan man bevege seg gjennom et punkt mot ny sort rute mot Vesten (aldri fra sort til sort mot Østen). Det kan symbolisere det å velge en moralsk grenseforskyvning: Noe som så dårlig ut før, kan bli normalisert, og dette er det ekstra farlige for mennesket. Dette er om det å stegvis flytte "gamle grensestener"; i en kultur; individuelt og i en gruppe. Kong Salomo sa det slik ”Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist.” (Ordspr 22;28)

Meget kan sies om mennesket som noe helt spesielt i skaperverket. Noe av det som i hovedsak kan sies utfra Den hellige skrift, er at Gud har lagt inn en storhet i mennesket; vår frihet til å velge, og med det ansvar denne frihet innebærer.

Menneskets frihet til å velge kan sies å være et besværlig tankeproblem: Hvorfor er vi skapt slik da det bare ser ut til å volde oss problemer?

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) formulerte et svar i en av sine romaner: "Bare det er godt som springer ut av vårt frie valg mellom det gode og det onde". Da må vi akseptere at vi også har frihet til å velge noe som er noe annet enn det gode.

En symbolikk rundt våre livsvalg kan altså være nedfelt i et gammelt rutet gulv som stammer helt fra Salomos tempel, også slik jeg ser det, kan sies å ligge symbolsk i en av kristenhetens helt viktige kirker, og er videreført i Europas katedraler – og inn i frimureriet til våre logesaler.

Håper dette kan være til en dypere forståelse av både våre livsvalg og den vei som ligger skjult foran oss. Til slutt tar jeg med noen ord jeg har funnet til bruk for livets mangesidige utfordringer; på livets sort- og hvitrutede vei:

Vi kan se veien, hvis vi går den.