Kilden ble utgitt i 1918 og er Gabriel Scotts mesterverk. Det nye kulturhuset i Kristiansand har fått navnet Kilden etter Gabriel Scotts roman.
Tidsrommet Markus lever i er ikke angitt. Av noen detaljer forstår vi at det er litt tilbake i tid, alle har robåt, og huset Markus kjøpte ned i havnen kostet 90 kroner. Han flyttet huset litt opp i åssiden “- - - opp i heien - - -” til et stykke som han betalte 12 kroner for. En god daglønn for en fiskefangst var “- - - tre kroner og nitti øre, du slette tid for et treff.- - -”.
Markus er en person som en umiddelbart blir glad i. Han er godheten selv. Han har et sinn som er helt annerledes lyst enn de aller fleste i hans nære omgivelse. Folk dømte han som “- - - uhyre enfoldig - - -”, men det føyes til: “ - - - Markus var langt ifra noe lys - - - men han mankerte ikke fornuft, han manglet ingen ting på forstanden, - - -”.
Markus ble ledd av og trampet på av alle. Han passet sine saker vel og sto ikke i veien for noe eller noen. Likevel ble han plassert nederst på rangstigen. Han var et mobboffer. Skomakeren var glad for at endatil han hadde en å ringeakte. Men også Kristen, som sto øverst på rangstigen i havna og som “- - - eier skiber og penger og er godt ved makt - - -” oppførte seg hånlig overfor Markus. Men Markus lot seg ikke dupere. “Når han og Kristen gikk bort en gang, hvad var her vel så tilbake? Her var litt mere efter Kristen, litt mere møll og litt mer rust . . .”
Markus hadde et unikt talent til å observere detaljer i naturen. Han kjente navnet på alle blomstene, alle fuglene, alle holmer og skjer, for ikke å snakke om alle fiskene og alt som levde i havet. Han hadde et makeløst håndlag til å lage hummerteiner. Alle detaljene i inngangen – kalven – var viktig, ja endatil vekten og formen på steinen – søkket – var nøye tilpasset. Han observerte stadig nye detaljer for bunnforholdene og hjemmestedene for hummeren, og måten de levde i par på. Alle disse kunnskapene gjorde at Markus fikk mye hummer. Også åleteinene til Markus var nøye tilpasset ålens luner. Dessuten hadde Markus funnet ut at åleteinene måtte trekkes før det ble lyst, - ellers fant ålen veien ut av teina. Den detaljen hadde de andre ikke fått med seg.
Markus var åpen for å lære ikke bare av egne feil, men også av andres feil. Han kunne se sammenhengen og konsekvensene av feil både i detaljene og på systemnivå. Denne kilden til visdom øste han av hele sitt liv. Han var også meget observant på avvik i naturen. Når han fisket makrell hadde han vannkikkerten med seg for å observere om hummeren hadde flyttet på seg og om de levde i par. Han var en lidenskapelig samler av kunnskap.
Hele skaperverket hadde Markus stor respekt for. Han klaget ikke på noe. Endatil brennmaneten godtar han som en del av Guds skaperverk. De lange trådene satte seg fast i iletauet, i garnet og i rusene, men Markus tok de tålmodig vekk, endatil det svei som besatt i nevene. Gud hadde en mening også med brennmaneta, så en skulle så visst ikke klage på skaperverket.
Markus trengte seg aldri på, men var parat til å hjelpe når noen ba om det. Reparasjon av en detalj som Kristen holdt på med i båten sin, og som han spurte Markus til råd om, ble anvist av Markus på en overbevisende måte. Og når to av de verste plageåndene i havnen holdt på å miste et stort notkast med makrell, var Markus der og hjalp dem slik at hele fangsten ble berget. Markus vegret seg for å ta imot noe for hjelpen, men måtte likevel godta noen få makreller som takk.
Ved en senere anledning fikk de to noteierne “- - - et riktig drabelig steng - - -”. Dette skjedde like ved havnen, som gjorde at Skomakeren kunne observere det hele. Men, “ – noten henger sig fast i bunnen, her blir et hull som en dør på midten, og dermed så går makrellen ut. Den kvelden er skomakeren i humør.”
Alle flokker seg om den samme makrellstimen. Båtene “- - - ligger tett som en ærflokk på fjorden, iblandt et åpet imellom så lite at snørene ikke går klar hverandre, men løper i kryss og tuster seg.” Markus klarer seg bedre. Han sover i båten og starter fisket lenge før de andre har stått opp. Utpå dagen har Markus fått båten nesten halv med fisk. “Så er det å ro til Lillesand - - - for å ligge ved bryggen og selge makrell - - -”. Først opp og først i land.
Markus filosoferte over stort og smått. Han takket Gud for livet og trøstet seg med at Gud tok vare på alt, - hvor han kom fra, hva som var hans lodd i livet, og hvor han skulle hen. Når han observerte alt det vidunderlige i skaperverket var han sikker på at det var en guddommelig mening bak alt. Alle kunne forstå at det var god innsikt og godt håndlag bak en skikkelig hummerteine, - det vil si at det var noen som hadde skapt den. Markus undret seg derfor over at noen kunne unngå å se at blomster, fugler og fisker var skapt av noen som sto over oss, - de besto av så uendelig mye mer enn en skarve hummerteine.
Om sine medmennesker undret Markus seg på hvorfor de var så destruktive med hverandre, og så grådige med alt de foretok seg. Den ene kunne finne på å øse båten sin over til den andre som hevn for noe den andre hadde gjort tidligere. Å stjele hummer fra tolleren sin kasse kunne de så menn gjøre, - han hadde jo forsynt seg med gratis brennevin av beste slag! Alle former for fortredeligheter ble benyttet. Markus kunne ikke forstå at de som hadde så mye penger og mye jordisk gods ikke kunne hjelpe sine medmennesker?
Om høsten når ruskeværet satte inn, gikk Markus i bedehuset for å lovprise Gud og takke for en god sommer der naturen hadde gitt av sin overflod “- - - både hummeren og hvad det nu ellers kan være for slag - - -”. I stedet for en lovprising opplever han en svovelprediken så alvorlig at han føler han får “- - - bibelen inn som forgift. Ja, det er forgift det her. De tvinger mennesket inn i frykt og lærer det alle slags mørke ting. Det reiser det ikke glad mot lyset, men bøyer det ned i trelldom og støv. - - - Han gikk for å gjøre Gud en glede og vist hvor glad han var i ham – og nu sitter han her og sturer og grubler og kan ikke løfte hodet en gang.”
I alle andre sammenhenger kunne Markus lære av avvik og feil, men her kunne ikke Markus forstå hva han skulle lære. Han lot tankene gli for å stenge alt det negative ute. Han gløttet på malingen på bedehusbenken, den var en blanding av brunt og grått “og brekket med umbra - - - så trist og uhyggelig som det går an.” Markus tenker på dette og finner at denne fargen er kanskje naturlig for bedehuset. Tankene går videre ut i naturen “Gud maler sitt eget hus med gledens farve, med gull og skarlagen, men menneskene bruker umbra og grått.” Markus tenker videre og blir helt fraværende.
I noen dager tenker Markus på det mørke og triste. Han dømmer ikke bedehuspredikanten, men undrer seg over alle som stiller sin gudsfrykt til skue og kappes om å være den mest fromme, - den mest grå og triste. Og han spør: “Hvor bærer det hen? Det bærer ned i selvkjærligheten, som er det ukristeligste av alt. Og med selvkjærligheten kommer ufordrageligheten, som igjen avler dømmesyke og hovmod og alt som ondt er.”
Etter noen dager ser Markus på ny alt det vakre i naturen og “- - - verden har kommet i gjenge igjen.” Markus lar seg ikke forlede fra sin lyse gudstro. Hans visdom er nøye fundamentert og han har en indre styrke som ikke bare viser et godt sinn, men som også viser en åndelig dimensjon som er trygt forankret. Om kvelden ligger Markus på benken og ser på stjernene. “Han ligger og blir som så lykkelig av det, de forjetter ham noe, synes han, taler til ham og vil ham vel. Se opp Markus, sier de, her er lys utenfor jorden, mange lys, veldige lys – større enn noe du enda har sett. Og tro bare på oss, sier de, vi er enda virkeligere og varigere enn lysene nede på jorden er. Markus han ligger på ryggen i benken og ser opp og forstår hvert grand. Her råder en klarhet i ham og om ham, han rykkes hen gjennom rummet og tiden, gjennom en endeløs renhet og fred.”
Markus har en fast trygghet i den gode ånd som ingen kan ta fra ham. Han er utrolig robust mot alle negative indre og ytre krefter. På sitt vis er han like sterk i troen som mesteren selv.
I det daglige er Markus ytterst nøysom. Han misunner ikke andres overflod, men ser det som en positiv oppgave å få både mat og utstyr til å rekke lengst mulig. Han gleder seg over å finne gode emner til å reparere eller lage nye hummerteiner. Han opplever den indre varmen ved å være åpen for å kunne motta Guds gaver.
En opplevelse fra bedehuset klarer ikke Markus å fri seg fra. Den velstående Kristen legger en hundrelapp i kollektbøssa. Det kommer Markus tilbake til flere ganger. Dette er nok en av årsakene til at Markus kjøper garntråd og tau for å lage sin egen not. Han blir så opptatt av å få ferdig denne nota at han forsømmer mye av forberedelsen til vinteren. Innkjøpet har gjort han snau for kontanter. Samtidig er været dårlig, som igjen ansporer Markus til å få nota ferdig. Omsider er nota ferdig, men været er dårlig og makrellen borte. Markus fryser og lider nød. Han har ingen ting å spise. Støvlene lekker og han blir syk. Skomakeren vil ikke reparere støvlene fordi de lekker på fire plasser og er helt utslitte. Markus får ikke mer kreditt verken hos landhandleren eller i banken.
Sykdommen biter seg fast. Markus hoster og hele kroppen er i ulage. Markus må likevel ut i høstkulden både med snøret og nota, men fisken er borte. Alt blir bare verre og Markus er helt alene.
Han må gå den tunge veien å be de bemidlede om et lån. De som Markus hjalp med å berge nota med makrellstenget ville ikke hjelpe. Og Kristen, - han som ga 100 kroner til hedningemisjonen, han nektet også å gi Markus en håndsrekning. Ikke bare det, Kristen gir Markus en nådeløs dom: “ – E driver ikje med udlån, sa han – og om e så gjorde, Markus, så vilde e ialfald ikje låne til de. Han drog munnen ut til et flir: - Du retirerer så ikje allievel.”
Markus godtok dommen, og fra nå av gikk det fort nedover med ham. Han måtte selge nota og kjente seg knekt.
En slik gjennomført from tenkning, basert på et edelt sinnelag, kan en bare se på som et stort forbilde.
Den som kom for å trøste var den fattige alenemoren Marie i frikirken, men hun klarte ikke å sette mot i ham. Markus lot seg ikke trøste.
Markus vendte seg til Gud og takket for sin stund på jorden, og han tenkte på livet etter døden: “Jeg skal bare gå til en ny plass, hvor her er bedre i alle måter, jeg skal kun bytte opholdssted, bytte det vonde med idelig godt – . Slik lå Markus i benken og snakket med Gud og befridde sig selv. Og eftersom dagene lakket og gikk ble han mer og mer hengiven i det og kjente sig mer og mer lett og glad.”
Hele det siste kapitlet er en varm beskrivelse av tenkningen til et fromt og edelt menneske. Det siste avsnittet handler om tilgivelse. Markus prøvde seg innerst inne om han kunne tilgi alle som hadde plaget ham. “ - - - om ha kunde tilgi som skrevet stod og skilles fra menneskene uten nag. Han tok dem for sig en efter en, alle som hadde trådt på ham likesom, alle som hadde skubbet ham fra sig og vært uvennlige all sin tid. Skomakeren, kunde han tilgi skomakeren? Ja, han kunde tilgi skomakeren, det var riktig en flink kar. Enn Kristen, kunde han tilgi Kristen? Jo, han kunde tilgi Kristen med. Så lå han og kjente seg lettet og glad - - -”.
En slik gjennomført from tenkning, basert på et edelt sinnelag, kan en bare se på som et stort forbilde. Markus var av ånd. Han oppfyller alle de saligkåringene som vi finner i Berpreken (Matt. 5).
I sannhet skal den siste bli den første.
Det var ikke bare det at Markus av sine omgivelser ble plassert nederst på rangstigen, han sto alltid alene. De gangene han ble bedt om hjelp, ga han rundelig av sin innsikt slik at flokene ble løst, men det stoppet med det. Det var ingen som inviterte Markus til noe fellesskap. De to som Markus hjalp med notstenget med makrell, ville hatt stor nytte av et inkluderende samarbeid med Markus. Han kunne ha hjulpet med så mye mer. Hans evne til å forstå naturens signaler, og hans evne til å tolke fiskens luner, var de andre ikke i nærheten av. Et samspill mellom de tre ville gitt alle en betydelig gevinst.
Markus har en enkel tro som kommer fra et rent hjerte. Om søndagen leser han i sin bibel “- - - og leser et stykke i hvert testamente og oppbygger sig så godt han kan.”. Han nevner ikke Jesus som forbilde, og heller ikke Jomfru Maria som døråpner. Han går i kirken når det er prekensøndag og har et positivt forhold til presten. I frikirken føler han seg ikke helt hjemme. I bedehuset om høsten når predikanten truer med all helvetes pinsler, føler han seg åndelig invadert på en måte som går sterkt inn på ham, både fysisk og psykisk.
Når det gjelder kirkens sakramenter må vi gå ut fra at Markus er både døpt og konfirmert. Han er ikke gift, men har et godt forhold til kvinner. Marie i frikirken er hyggelig og grei. Hennes datter Kristine er vanfør og har “- - - vondt for å gå, så som den ene foten er vissen - - -” Men Markus liker å ha henne med på makrellfiske “- - - hun sitter på toften så rett som et lys og greier op for en full kar.” Markus beundrer hennes vesen og hennes gode håndlag. De er perlevenner.
Markus har ikke noe behov for nattverd eller skriftemål. På slutten, når Markus er så syk at han forstår at livet ebber ut, evner han å tilgi sine verste plageånder, - uten forbehold og uten teologisk eller annen hjelp. Kirkens viktigste sakrament, den siste olje, gir Markus seg selv, og han får fred.
H. Winsnes skriver om Kilden i Norsk litteraturhistorie: “En diktning om fromhetens nådegave, om den åpenhet, ydmykhet og trofasthet som er betingelsen for ro, indre lykke og sinnets rikdom.”
Gabriel Scott sier i sin bok Det gylne evangelium, som henviser til Markus: “- - - verden den savner nøysomhet, men først og fremst savner den kjærlighet, som avler nøysomhet og alt godt!”