I dag kan en høre at fornuft har med teknologi og vitenskap å gjøre i motsetning til tro som er for svermere. Har man fornuft i hodet forstår man at det ikke kan være noen Gud blir det hevdet. For andre er det mer fornuftig å tenke at det finnes en Gud.
Men har det alltid vært slik? Har det alltid vært en kamp mellom fornuft og tro? Eller er det noen som har forsøkt å forene fornuft og tro opp gjennom historien?
Jeg har forsøkt å gi en oversikt over de viktigste oppfatningene rundt temaet, fra antikken, gjennom middelalderen, renessansen og opp til våre dager.
Tekstene er i stor grad hentet fra nettet, delvis bearbeidet og satt sammen etter eget skjønn sammen med egne kommentarer.
Denne første delen tar for seg Antikken, senere vil jeg ta for meg Middelalderen og opp mot vår tid.
Men først, hva er fornuft? Fornuft er et av de begrepene som filosofene opp gjennom tidene har befattet seg mest med. En måte å si det på og som jeg tar utgangspunkt i er at «evne til abstrakt tenkning og til å abstrahere begreper og kunnskap på grunnlag av sansing, erfaring, opplevelse og hukommelse (1)». Visdom er beslektet med fornuft og et begrep jeg vil komme inn på. Visdom kan sies å være «kunnskap oppnådd av egen erfaring og dermed å kunne dømme hva som er rett handling i en gitt situasjon» (2). Med andre ord kan en si at visdom er å finne den rette handling basert på fornuft.
I antikken, før Kristi fødsel finner jeg lite om tro, men mye snakk om fornuft som senere skulle danne grunnlag for motsetninger mellom filosofien og kirken. Tankene rundt fornuft fra de tidligste filosofene danner derfor et bakteppe for tankene til de senere filosofer og kirkeledere.
Sokrates var den første av de mest kjente filosofene og han snakket ikke om fornuft. Men kanskje han bidro til den. Hans livsoppgave var å øke folks bevissthet om den rette forståelse for begreper og seg selv ved å stille dem spørsmål. Ved å oppnå den rette forståelse vil en gjøre de rette handlingene mente han. Basert på definisjonen i innledningen kan en etter min oppfatning si at han bidro til å øke folks både fornuft og visdom.
Platon var enig med Sokrates i at det viktigste i livet er å gjøre de rette handlinger, dvs. for han å gjøre godt mot andre. Han fremsatte en såkalt idelære og høyest blant ideene rager «Det godes ide». «Ifølge «Solliknelsen» har Det godes idé samme plass for oss mennesker som Solen har for jorden» (3). «I vår verden er solen en betingelse for alt liv og all vekst. (…) På samme måte er det med Det Gode i formenes verden» (4). Det gode er en betingelse for all vekst blant menneskene.
Og hvordan kommer så fornuften inn i bildet her? Jo, ifølge Platon er menneskets sjel delt inn i tre deler.
En del hører til hodet, en del til brystet og en del hører til underlivet. Og til hver del hører en dyd. Til hodet hører fornuften og den har visdom til dyd. Visdommen hjelper fornuften til å til enhver tid ta de rette beslutninger. Som hjernen styrer kroppen styrer Fornuften de to andre delene av sjelen, nemlig brystets «Thymos» som kan oversettes som fyrrighet eller selvfølelse og som får hjelp av dyden mot og underlivets appetitt eller begjær som får hjelp av dyden måtehold. (5).Ved hjelp av de nevnte dyder og ved å styre de to andre delene av sjelen skal fornuften sørge for å gjøre godt mot andre.
Aristoteles var klar på at mennesket må bruke den egenskapen som er spesielt menneskelig, og som skiller det fra dyrene, nemlig fornuften. Det vil være den aller beste måten å leve livet på hevdet han. Aristoteles var uenig med Platon som mente at vår verden er en dårlig kopi av en usynlig, transcendent verden som er den virkelige verden. Han ville bruke fornuften til å oppnå kunnskap om denne verden. Hensikten er å leve et godt liv, og et godt liv er å leve i overensstemmelse med sine evner og egenskaper (6). Her er det viktig å finne den gyldne middelvei. Dette finner vi ved bruken av fornuften som gir praktisk visdom.
I en lang periode etter Platon og Aristoteles skjer det et gradvis forfall innen den greske kultur, og dette skjer samtidig med at de greske statene etter hvert mister sin selvstendighet. Perioden tar slutt ved at Hellas kommer inn under Romerrikets dominans fra ca år 200 f.Kr. Den greske kulturs glanstid var dermed over, og sentrum for den filosofiske aktivitet flyttet seg fra Hellas til Roma. I denne perioden var det ingen betydelige tenkere overhodet, og de tenkerne som fantes tok konsekvensen av at verden ikke var noe godt sted å være og gikk inn for at man burde trekke seg tilbake fra denne verden for å finne en «indre ro». (7)
Det finnes flere retningene innen denne tankegangen og av disse trekker Stoikerne inn fornuften.
Stoikerne var etterfølgere av Aristoteles og snakket om verdensfornuften (logos). Naturens lovmessighet ble oppfattet som en manifestasjon av denne og det gjaldt å leve i overensstemmelse med naturen eller verdensfornuften. (8).
Målsettingen for Stoikerne var å gjøre seg uavhengige av ytre påvirkning og kunne stole kun på seg selv. En uforstyrrelig sinnsro (apatheia) er kjennetegnet på den vise. Her var fornuften et viktig redskap. Hos stoikerne var følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll med utelatelse av følelser, da valg skal bli gjort fra fornuften alene. Følelsene er våre dommere og hvis alle følelsene blir styrt av vår fornuft, vil de kun romme sanne dommer, og vi ser tingene slik de virkelig er. (9). Fornuften hjelper oss med andre ord til å stole på oss selv og til å se tingene slik de faktisk er.
Som nevnt snakket Stoikerne om verdensfornuften eller Logos. De var imidlertid ikke de første til å bruke dette begrepet og faktisk har det en rekke betydninger. De går gjerne i en av to retninger: tale og fornuft. Logos kan sådan bety både ord, begrep, tale, forhold, resonnement, tanke, fornuft og universell verdensorden.
«Førsokratikeren Heraklit (544–475 fvt.) er den første som benyttet begrepet i filosofisk forstand. Hos ham betegnet logos verdens evige struktur. Logos er i alt og styrer hele forandringsprosessen i verden. Den holder de motstridende krefter i tilværelsen i balanse.» (10).
Platons skildring av demiurgen i dialogen Timaios kan forstås som en billedlig fremstilling av at verdensaltet, eller et prinsipp bak det, utgjør en levende og styrende fornuft.(11).
«I stoisismen er verdensfornuften/ logos universets ordnende prinsipp. Den er en kraft som styrer all bevegelse, gjennomtrenger all materie og styrer prosessene i universet. Det individuelle utvikler seg fra de frø som alle har del i verdensfornuften». (11).
Når Aristoteles sier at mennesket er det dyret som har logos er det vanlig å tolke dette som fornuften.(11).
I Johannesevangeliets prolog sies det som kjent at, på norsk Ordet, på originalspråket Logos, i begynnelsen var hos Gud, var Gud, ble menneske og tok bolig iblant oss. Store norske leksikon sier følgende om logos i kristen tradisjon.
«Johannesevangeliets prolog forklarer at Jesus er logos, det guddommelige skaperordet, som er blitt menneske (inkarnert). Her flyter gresk filosofi og jødisk visdomstradisjon sammen, og gir grunnlag for læren om Kristi preeksistens. Hos apologeten (en som begrunner og forsvarer religiøse doktriner) Justin Martyr sto logos-begrepet sentralt i tolkningen av Kristus. Han utviklet forestillingen om logos spermatikos; Logos var virksom ved skapelsen og vedble så å virke i verden ved å ha sådd korn av sannhet mange steder hos Platon så vel som hos Moses. Til slutt ble Logos menneske i Kristus.» (12)
I stedet for å avvise Logosbegrepet som på den tiden var brukt av tidligere filosofer som en beskrivelse av både tale og verdensfornuften, ble begrepet i hht. denne forklaringen tatt inn i Kristendommen som en viktig beskrivelse av Kristus som Gud og menneske.
Gnostikerne levde fra ca 200 år før til ca 200 år etter Kristi fødsel. Betegnelsen gnostisisme kommer fra gresk gnosis, «som betyr kunnskap, eller innsikt, men også erkjennelse». (13).
Slik sett skulle en kunne tro at hele deres filosofi var basert på fornuften, jfr. definisjonen i starten. Gnostikerne mente at menneskets sjel har sin opprinnelse i den åndelige verden, der det transcendente gudevesen, ofte kalt Ånden, Livet eller Lyset, holdt til. Menneskets livsmål er «at sjelen eller den guddommelige gnist skal frigjøres fra det fengselet som den materielle og kroppslige verden utgjør, og vende tilbake til den transcendente, åndelige verden». (14)
Og hvilken kunnskap, gnosos, er det da som skal til for å få til dette? Jo, mennesket må få kunnskap om tilværelsen og at det består av en forgjengelig del, legemet, og en uforgjengelig del, sjelen (14).
Dette kunne vel skje gjennom fornuften skulle en tro, men det hevdes at dette ikke skjedde gjennom verken fornuft eller bruk av sansene.(13). Mye kan tyde på at Gnostikerne hadde sine egne esoteriske måter å tilegne seg disse kunnskapene på.
For Oldkirken representerte gnostisismen en utfordring, men det hadde nok ikke noe å gjøre med selve kunnskapen, Gnosis å gjøre selv om de var uenige på en del viktige punkter i den kristne religion. Striden dreide seg blant annet om kjernen i den kristne troen på Gud og forholdet til den fysiske verden versus en usynlig verden. (15).
«Ledende kirkefedre betraktet gnostisismen som kjetteri, og bekjempet den i sterkt polemiske ordelag» (16).
Kirkens forhold til begrepet fornuft kommer jeg nærmere tilbake til i neste utgave da jeg vil ta for meg begrepet i middelalderen.
Stavanger 11.02.2021
Rolf Abrahamsen
(2) https://no.wikipedia.org/wiki/Visdom
(4) https://filosofi.no/platon/
(5) http://www.vgskole.no/teachers/norsk/ressurser/diverse/platon.php
(6) https://filosofi.no/aristoteles/
(7) https://filosofi.no/mellomspill/
(8) https://snl.no/stoisk_filosofi
(9) https://www.wikiwand.com/no/Stoisisme
(10) https://no.wikipedia.org wiki/Logos
(11) https://snl.no/logos
(12) https://snl.no/logos_-_i_kristen_tradisjon
(13) https://no.wikipedia.org/wiki/Gnosis
(14) https://snl.no/gnostisisme
(15) https://isammeverden.cappelendamm.no/tekst.html?tid=1725152&sek=1150593