Fornuft og tro gjennom historien del 2 – Kirkefedre i antikken og middelalderen

2021

Fornuft og tro gjennom historien del 2 – Kirkefedre i antikken og middelalderen

Rolf Abrahamsen

Ordførende Mester

ordf. Mester

2021

Fornuft og tro gjennom historien del 2 – Kirkefedre i antikken og middelalderen

Rolf Abrahamsen

2021

St. Thomas Aquinas, detalj fra fasaden av kirken Santa Maria Novella i Firenze, Italia. Foto: Zvonimir Atletic / Shutterstock.com

Fornuft og tro gjennom historien del 2 – Kirkefedre i antikken og middelalderen

Rolf Abrahamsen

2021

Gjennom denne serien har jeg forsøkt å gi en oversikt over de viktigste oppfatningene rundt temaet fornuft og tro, fra antikken, gjennom middelalderen, renessansen og opp til våre dager.

Det meste er av stoffet er hentet fra Internett og referansene er listet til slutt.

Spesielt har jeg forsøkt å belyse om det er noen motsetningsforhold mellom fornuft og tro. Jeg ser for meg at foredragene i tillegg til å leses fortløpende kan benyttes som oppslagsverk.

I del 1 en tok jeg for meg de store filosofer i Antikken. Filosofene den gang var opptatt av å forklare hva fornuften betyr og hvordan den bør brukes i det daglige. Jeg finner ingen opplysninger om filosofer som var opptatt av tro på denne tiden.

I del to har jeg tatt utgangspunkt i kirkelederne i antikken og i middelalderen.

På grunn av den Romersk katolske kirkens makt måtte de vestlige filosofene være svært varsomme med hvordan de besvarte spørsmålene rundt fornuft og tro og de såkalte kirkefedre var toneangivende i disse spørsmål i hele middelalderen.

For kirkefedrene var begrepene fornuft og tro viktige i forhold til Gud, Bibelen og verden. Men i hvilken grad fornuft og tro kan bidra til det guddommelige var det delte meninger om.

Et annet sentralt spørsmål var om det går an å bevise Guds eksistens og da implisitt med logikk eller fornuft som grunnlag.

Overraskende mange kirkefedre hadde et positivt syn på fornuften. I antikken sikkert fordi kirkelederne var oppdradd med de greske filosofene som sto sterkt i denne tiden. Men også i middelalderen var kirkefedre sterkt påvirket av filosofer og kirkefedre fra antikken.

Kirkefedre i Antikken

Fornuft og tro

Clemens av Alexandria (150–215 e.Kr.)

Clement var en kristen teolog og filosof som underviste ved Kateketisk skole i Aleksandria. Clement var kanskje mer enn noen andre påvirket av hellenistisk filosofi, spesielt Platon og Stoikerne. Han hevdet at tenkning, og dermed fornuften, baner vei for kristendommen på samme måte som Det Gamle Testamentet la grunnlaget for Det Nye Testamentet.

«Før Herren kom var filosofien uunnværlig for grekerne for å føre dem til rettferdighet, nå er den nyttig for å ære Gud» […] «for å lede dem til Kristus.» (1)

Med andre ord hevdet Clements at fornuften vil kunne være en vei til kristendommen.

Origenes (185–254 e.Kr.)

Origenes var elev av Clemens og fortsatte hans virke. Han skrev over 2.000 verk og regnes for å være en av oldkirkens fremste teologer. Han har hatt stor betydning for kirkefedre helt opp til vår tid.

Mest kjent er han for sine tolkninger av Bibelen hvor han sammenstilte en rekke kilder for å finne den rette betydningen. Men han ble meget omstridt både i sin samtid og senere i kirkens historie på grunn av sine særegne oppfatninger av Bibelen. Av den grunn ble han ikke regnet som en av kirkefedrene. Samtidig ble han som kristen på 200 tallet forfulgt av makthaverne og overlevde så vidt torturen han ble påført.

Når det gjelder Origenes’ syn på fornuften var han preget av filosofene og spesielt Platon. Biskopen i Alexandria skal ha utestengt han fra menigheten på grunn av hans avvikende oppfatninger.

«Origenes' Gudsbegreb var ikke evangeliets himmelske far, men den rene fornuft som hos Platon. (2)

Origenes skriver ikke direkte om fornuften, men viser at han i stor grad benytter den i sin tolkning av Bibelen.

"Hvilket fornuftigt menneske vil tro, at den første, anden og tredje dag med deres aften og morgen har været uden sol, måne og stjerner?" (3)

I de tilfeller Origenes så en logisk brist tolket han Bibelen i overført betydning. En kan forstå at dette falt de bokstavtro tungt for brystet.
Samtidig skal han ha påvirket elever, senere biskoper, til å bli kristne ved å påpeke at fornuften ikke kan klare seg uten å tro.

For Origenes var fornuften først og fremst et middel til å forstå bibelen slik jeg ser det.

St. Augustin av Hippo (354–430)

Augustin hører rent historisk under antikken, men danner overgangen til middelalderen. Hans verker kom først til sin rett i senmiddelalderen.

Augustin var både filosof og kristen. Gjennom sitt liv og gjennom sitt mest kjente verk «Bekjennelser» demonstrerer han at han hele sitt liv prøvde å benytte fornuften til å forstå og finne Gud eller «sannhet» som han kalte det.

Etter mange års streben resulterte hans søken i omvendelse til kristendommen 32 år gammel.

Augustin er en av de mest fremtredende kirkeledere som har levd og han har påvirket en rekke filosofer og kirkeledere helt opp til våre dager. Han benyttes som idemessig grunnlag både hos katolikker og protestanter.

Augustin var sterkt påvirket av Platon gjennom nyplatonismen. En kan si at Augustin «kristnet» Platon. Det er også sagt at dersom en skal forstå middelalderens tenkning må en kjenne Augustin.

Det finnes en rekke bøker og taler fra Augustin, men hans tanker om kristendommen er som sagt mest kjent gjennom verket «Bekjennelser», som består av tretten bøker og regnes som verdens første selvbiografiske verk. Her forsøker han å omvende leseren gjennom hans egen vei til frelsen.
Verket er oversatt til norsk i flere utgaver og en av dem har nettopp tittelen «Bekjennelser» og er oversatt av Oddmund Hjelde. Boken er kommentert av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita. Hun skriver følgende om hans forhold til fornuften.

«Trond Berg Eriksen skriver i Augustin – det urolige hjertet at Kjærligheten til visdom er kjærligheten til Kristus, og erkjennelse krever både fornuft og autoritet. Slik knytter Augustin tro og fornuft sammen. Den nyplatonske filosofien hjelper Augustin til å danne seg et riktig og fornuftig bilde av troens sannheter, men for Augustin gir ikke fornuften alene en riktig erkjennelse av verdensbildet og av Gud. Fornuften til en som ikke tror er behersket av begjær og selvkjærlighet og kan dermed bli brukt på en gal måte.

Ved troen, får fornuften et riktig utgangspunkt. Gjennom å tro på Gud og motta Guds kjærlighet og nåde, vil fornuften kunne se verden i sitt rette lys og kunne brukes på en riktig måte. ”Du må forstå for at du skal tro” og ” Du må tro for at du skal forstå” –intellege ut credas og crede ut intellegias.» (4)
Med andre ord var for Augustin fornuft og tro avhengig av hverandre. Ved hjelp av troen vil fornuften danne seg et riktig bilde av verden og av Gud.

Middelalderen

I middelalderen fikk kirken etter hvert så stor makt over samfunnet at mye av filosofien dreide seg om hvorvidt det er en motsetning mellom Bibelen og fornuften slik de greske filosofene så på den. Som tidligere nevnt var det av denne grunn kirkefedrene som rådde grunnen.

På grunn av urolige tider og folkevandringer var det få tenkere som ytret seg eller skrev ned tankene sine før nærmere 1000 tallet.

Kirkefedrene, som også i Middelalderen ofte var filosofer i utgangspunktet, risikerte også å komme i unåde dersom budskapet ble ansett å være i strid med kirkens lære.
Fantes det så religiøse ledere innen den Gresk Ortodokse kirke, den muslimske og den jødiske verden som hadde tanker om fornuften? Dette kommer jeg også inn på mot slutten.

Den Romersk katolske kirke

Fornuft og tro

Anselm (1033–1109)

Anselm var en italiensk filosof og teolog. Han ble erkebiskop av Canterbury og erklært helgen etter sin død.

Hans syn er sterkt influert av Augustin, men han synes å gå lenger i å fremheve troen fremfor fornuften.

Han er kanskje en av de som har hatt mest betydning for senere tanker om fornuft og tro og han har påvirket filosofer som Aquinas, Decartes, Hegel og Carl Barth. Mest kjent er Alselm for sitt skrift «Proslogien».

For Anselm var fornuften kun et middel til å forstå troen. Dette finner vi uttrykt i hans «teologiske program» i første kapittel av skriftet Proslogion:

«Ikke søker jeg, Herre, å gjennomtrenge din opphøydhet, for jeg sammenstiller på ingen måte min erkjennelse med den; men jeg begjærer i noen grad å erkjenne din sannhet, som mitt hjerte tror og elsker. Jeg prøver nemlig ikke å erkjenne for at jeg kan tro, men jeg tror for at jeg kan erkjenne». (5)

Med andre ord den ene halvparten av Augustins devise. En må tro for å kunne forstå. Slik sett er ikke Anselms syn på fornuften veldig ulike Augustins.

Med utgangspunkt i troen er det mulig å forstå og finne årsakene til det kirken står for ved hjelp av fornuften. Fornuften skal ikke bringe inn nytt innhold men belyse det innholdet troen har. Men uansett er troen det grunnleggende.

Peter Abelard (1079–1142)

Pierre Abelard var en fransk filosof og teolog og underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris.

Det hevdes at han var den betydeligste tenker i første halvdel av 1100-tallet og en meget fargerik sådan.

Peter Abelard følger opp Alselm, men går lenger i å legge vekt på fornuften. Dette ledet han ut i en kraftig disputt med bla. Bernard av Clairvaux (se neste avsnitt). Det endte med at Abelard ble dømt som kjetter, hvilket visstnok påskyndet hans død.

I tillegg til de nevnte teologiske disputter med blant annet Bernhard, skal det mest interessante i dag være en omfangsrik korrespondanse og det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Heloise, «årtusenets kjærlighetshistorie».

Det følgende er hentet en artikkel fra Wikipedia.

«4. november 2009 snakket pave Benedikt XVI om den hellige Bernard av Clairvaux og Peter Abelard for å illustrere forskjeller i de monastiske og skolastiske tilnærmingene til teologi på 1100-tallet. Abelard, … understreket "forståelse gjennom fornuft». Ifølge pave Benedikt XVI, gjorde overdreven bruk av filosofi Abelards lære om treenigheten skjør og dermed hans ide om Gud»

«Men paven anerkjente de store prestasjonene til Abelard, som ga et avgjørende bidrag til utviklingen av skolastisk teologi, som til slutt uttrykte seg på en mer moden og fruktbar måte i løpet av det neste århundret.» (6)

Jeg tolker det dithen at Aberlards hovedanliggende var å tolke Bibelen ved bruk av fornuften.

St. Bernhard av Clairvaux (1090–1153)

St. Bernhard var abbed fra Burgund. Han var en stor bidragsyter i utviklingen av cistercienserordenen og ble etter hvert i praksis leder for denne. I 1128 deltok Bernard i Troyes-rådet, hvor han bla. utformet Tempelherreordenens ordensregel. Han ble kanonisert av pave Alexander III i 1174.

Fra den i forrige hovedavsnitt (om Peter Abelard) nevnte tale til pave Benedikt XVI finner vi følgende beskrivelse av Bernards forhold til fornuft og tro. Han er nok den av kirkefedrene som på denne tiden går lengst i å tilbakevise fornuften som en vei til forståelse av «troens sannheter» og han bekjemper ivrig denne type holdninger som kjetterske.

«For Bernard av Clairvaux er tro basert på Skriftens vitnesbyrd og på læren fra Kirkens fedre. Dermed fant Bernard det vanskelig å være enig med Abelard og på en mer generell måte med de som ville underkaste troens sannheter den kritiske undersøkelsen av fornuften - en undersøkelse som etter hans mening utgjorde en alvorlig fare: intellektualisme, relativisering av sannhet, og spørsmålstegn ved troens sannheter selv. Teologi for Bernard kunne bare næres i kontemplativ bønn, ved hjerte og sinns affektive forening med Gud, med bare ett formål: å fremme den levende, intime opplevelsen av Gud; et hjelpemiddel for å elske Gud stadig mer og stadig bedre». (7)

For Bernard var fornuften lite egnet til å forstå Bibelen og Gud og denne form for aktiviteter var direkte kjetterske.

Thomas Aquinas (1225–1274)

Thomas Aquinas var en italiensk teolog og filosof. Han sies å være middelalderens mest berømte kirkelærer og den katolske kirke anser ham som sin største teolog. Pave Leo XIII (pave fra 1878 til 1903) erklærte, visstnok noe overraskende, at Aquinas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.

På slutten av 1100-tallet kom det lærde arabere til Nord-Italia. De brakte med seg skrifter fra Aristoteles som inntil da kun hadde vært ufullstendige og forvanskede. Etter hvert som innholdet i Aristoteles’ verker ble kjent for kirken skapte det store problemer for tidens teologer. Kirken hevdet bla. at en kan oppnå kunnskap ved å tro, mens Aristoteles hevdet at kun fornuften gir kunnskap. Kirken forsøkte å forby studiet av Aristoteles, men dette førte ikke frem.

Her kom Aquinas inn og skapte en teori som forente forente Aristoteles’ og kirkens synspunkter. Det hevdes at på samme måte som Augustin «kristnet» Platon gjorde Aquinas det samme med Aristoteles. Tankene hans er samlet i to store verk Summa contra gentiles og Summa Theologica.

Aquinas hevdet at det går to veier til Gud som begge er holdbare. Den ene går via troen og den kristne åpenbaringen mens den andre går via fornuften og sansene. Her er imidlertid den førstnevnte den sikreste.

«Slik som den hellige lære bygger på troens lys, slik er bais for filosofien fornuftens lys. Derfor er det umulig at emner som hører hjemme i filosofien kan være i strid med de som hører hjemme i troen. (8)

Systematisering og forklaring av kristendommen ved hjelp av logikk og fornuft ble en egen vitenskap, skolastikken, og Aquinas bidrog i stor grad til denne. Det hevdes at Aquinas skal ha æren for at fornuften igjen ble anerkjent i Europa.

Aquinas’ teorier ble tidlig utsatt for kraftig kritikk både fra filosofisk og fra kirkelig hold, bla. fra Martin Luther.

Johannes Duns Scotus (1266–1308)

Duns Scotus var filosof og teolog. Han var en av middelalderens mest skarpsindige tenkere og var medlem av Fransiskanerordenen.

Duns følger i Aquinas’s fotspor men legger mindre vekt på intellektet. Han hevder som andre at troen ikke kan grunnes på fornuftsbevis, den må støtte seg til religionens autoritet.

Men ikke minst bringer han inn en ny dimensjon. Det avgjørende er viljen. Troen er en viljessak og teologien en praktisk vitenskap hvis formål er sjelens frelse.

Bevise Guds eksistens

Anselm (1033–1109)

Tidligere nevnte Anselm er mest kjent for å prøve å bevise Guds eksistens og han bruker i bevisene en logisk fremgangsmåte, med andre ord fornuften.

I skriftet Monologion argumenter han og fører tre bevis som tar utgangspunkt i «det gode» og en felles årsak eller kraft. 1).

I Proslogion presenterer St. Anselm et av de mest kjente argument for Guds eksistens, kalt det ontologiske argumentet (Ontologi: det filosofiske studiet av hva som mest grunnleggende sett finnes).

Proslogien ble skrevet som en bønn eller meditasjon som tjener til å reflektere over Guds attributter og forsøker å forklare hvordan Gud kan ha egenskaper som ofte virker motstridende.

Det ontologiske argumentet har spilt en viktig rolle i filosofiens historie og det er fremdeles filosofer som diskuterer hva beviset er, hvordan det skal tolkes og om det egentlig er et bevis da det kan virke selvmotsigende. Det vil føre for langt å inn på disse her, men forenklet er beviset for eksempel formulert slik: Gud er et fullkomment vesen. Å være fullkommen innebærer å eksistere. Derfor eksisterer Gud.

Den Greskortodokse kirke

Hverken fornuft eller tro

Gregor Palamas (1297–1357)

Gregor Palamas anses for å være den mest toneangivende kirkelederen i den Østlige kirke. Han var munk fra Athos-fjellet og senere erkebiskop av Thessaloniki.
Han er mest kjent for en langvarig konflikt med Barlaam som toppet seg i spørsmålet om hvordan en skulle be.

Barlaam hadde nok større tillit til filosofer enn profeter og la mer vekt på kunnskap enn kontemplativ bønn.

Pamelas forsvarte hesychastene, som kommer av et ord for stillhet og hvile. Hesychastene understreker at bønn er menneskenes mest opphøyde aktivitet, for den «fører sjelen til Gud». Gjennom bønnen skulle det være mulig å oppleve et guddommelig nærvær hvilket Barlaam tilbakeviste.

Pamelas er i tråd med østkirkens tenkning om at målet for menneskelivet er guddommeliggjøring og fellesskap med Gud.

Men han hevder at vi ikke kan gripe det guddommelige på noen naturlig måte, hverken med intellektet eller askese siden det dreier seg om en «guddommelig opplysning».

Her henviser han til det som skjedde med Moses og Jesus som begge fikk et overnaturlig lys på hhv. Sinaifjellet og fjellet Tabor.

«Etter at Gud ble menneske er menneskene selv blitt templer der Guds ånd holder til. Og derfor kan de troende søke Guds lys i sitt indre og erfare at Guds rike med Skriftens ord «er inne i dere». […] Dette lyset kan oppleves ved hjelp av omvendelse, disiplin og kontemplasjon». (9)

Muslimske filosofer/kirkefedre

Var det muslimske filosofer eller åndelige ledere i Middelalderen, og var det opptatt av fornuften? Som tidligere nevnt var det arabiske filosofer som brakte med seg verker av Aristoteles til Italia på 1100 tallet da de hadde holdt dem i hevd. Dermed regner jeg med at det må det ha vært muslimske filosofer i Middelalderen, men jeg finner kun to på nettet som var opptatt av fornuft og tro.

Bevis på guds eksistens

Avicenna (980–1027)

Avicenna var en persisk lege, astronom og filosof, og en av de mest berømte persiske tenkere i den islamske verden. Han regnes for å være faren til den tidlige moderne medisinen.

I denne sammenheng er han mest kjent for å føre bevis for Guds eksistens ved bruk av argumenter, dvs. fornuften.

Det følgende er hentet fra Wikipedia.

«Avicenna var en troende muslim og søkte å forene rasjonell filosofi med islamsk teologi. Hans mål var å bevise Guds eksistens og hans skapelse av verden vitenskapelig og gjennom fornuft og logikk.

Avicenna fremmet et argument for Guds eksistens, som ville bli kjent som " bevis på sannferdighet " ( arabisk : burhan al-siddiqin ). Avicenna argumenterte for at det måtte være en "nødvendig eksistens" (arabisk: wajib al-wujud ), en enhet som ikke kan eksistere, og gjennom en rekke argumenter identifiserte han den med den islamske oppfatningen av Gud . Dagens filosofihistoriker Peter Adamson kalte dette argumentet for et av de mest innflytelsesrike middelalderske argumentene for Guds eksistens, og Avicennas største bidrag til filosofiens historie.» (10)

Fornuft og tro

Averroes (1126–1198)

Averroes var en spansk-marokkansk filosof, lege og mystiker.

Det kan synes som om han var en av de filosofene som brakte Aristoteles’ verker og tolkninger fra araberne til de vestlige tenkere.

Følgende er hentet fra en Wikipediaside. Til orientering fremgår det at den mangler konkrete kildehenvisninger.

«Averrioes var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Til gjengjeld tok kristne tenkere imot mer rasjonalitet og opplysning med takknemlighet. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Ikke minst ved hans mange kommentarverk ble Averrioes et viktig bidrag til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.»

«Han oppfordret folket til å gjøre mer bruk av fornuften i sin sannhetssøken, hvilket førte til at han kom i konflikt med den islamske ortodoksis tilnærming.» (11)

Averroes var opptatt av de gamle filosofer og dermed bruk av fornuften søken etter sannheten. Med andre ord i samsvar med og kanskje en forløper for kirkefedrene innen skolastikken.

Jødiske filosofer/ kirkefedre

Fornuft og tro

Maimonides (1135–1204)

Maimonides ble født i Córdoba i Spania i 1135. Etter mye uro og flytting som flykninger til flere land endte familien i Kairo. Her ble han til slutt overhode for det jødiske samfunn. Underveis hadde han utdannet seg til lege og ble også hofflege til den kjente muslimske lederen Saladin.

Følgende sitater/ utdrag er hentet fra en internettside om Maimonides:

«Professor Yeshaiahu Leibowitz ved det hebraiske universitet i Jerusalem sier: «Maimonides er den betydeligste størrelse i jødedommens historie, fra patriarkenes og profetenes tid og fram til nå.»

«Maimonides søkte å definere den logiske orden i alle ting, både fysiske og åndelige. Han avviste blind tro og forlangte forklaringer på alt på grunnlag av det han betraktet som fornuftsgrunner og logikk.»

«I «Veileder for den forvirrede» søkte Maimonides, som var en stor beundrer av Aristoteles, å forklare grunntankene i Bibelen og jødedommen på en slik måte at de harmonerte med filosofisk tenkning og logikk.

Maimonides kan oppfattes som en renessansens mann som levde før renessansen. Hans sterke overbevisning om at troen må være i overensstemmelse med fornuften, er fremdeles et gyldig prinsipp.»

Det ble tidligere nevnt at mange av de vestlige kirkeledere var blitt påvirket av muslimske filosofer som brakte med seg glemte verker av Aristoteles til vesten. Her kan det se ut til at de også fikk innflytelse fra en jødisk filosof som igjen hadde påvirket de islamske.

«… Maimonides’ unike syntese mellom Aristoteles’ filosofi og jødisk tenkning fikk snart innflytelse på den dominerende tenkning i kristenheten. Kristenhetens skolastikere på den tiden, for eksempel Albertus Magnus og Thomas av Aquino, henviser ofte til Maimonides’ synspunkter. Også islamske filosofer ble påvirket.» (12)

Også den jødiske filosofen Maimonides var i samsvar med og kanskje en forløper for kirkefedrene innen skolastikken.

Avslutning

I del tre av denne serien vil jeg ta for meg filosofer og kirkefedre i Renessansen og videre opp mot vår tid.