Gjennom denne serien har jeg forsøkt å gi en oversikt over de viktigste oppfatningene rundt temaet fornuft og tro, fra antikken, gjennom middelalderen, renessansen og opp til våre dager. Det meste er av stoffet er hentet fra Internett og referansene er listet til slutt.
Spesielt har jeg forsøkt å belyse om det er noen motsetningsforhold mellom fornuft og tro. Jeg ser for meg at foredragene i tillegg til å leses fortløpende kan benyttes som oppslagsverk.
I del en tok jeg for meg de store filosofer i Antikken. I del to tok jeg utgangspunkt i kirkelederne i antikken og i middelalderen som da var dominerende.
I denne del tre tar jeg for meg Renessansen og Opplysningstiden.
Renessansen er en sentral epoke i europeisk historie. Den starter i Italia på begynnelsen av 1400-tallet, hovedsakelig i Firenze, og har ved begynnelsen av 1600-tallet spredt seg til store deler av Europa.
Renessanse (italiensk Rinascimento) betyr gjenfødelse og viser til en ny interesse i antikkens kultur, filosofi og kunst. Man så til antikken med beundring og ønsket samtidig å distansere seg fra den mørke middelalderen.
De klassiske, greske idéer begynner å få en helt dominerende plass i europeisk kultur. Disse idéene, herunder at mennesket har evne til forstå verden omkring ved bruk av fornuften, at man skal forsøke å leve et godt liv i denne verden og at det viktigste ikke er det liv man eventuelt får etter døden – fører til at kristendommen begynner å miste sin dominerende posisjon.
Innen filosofien får vi etterhvert de første nye såkalte systembyggerne – Descartes, Spinoza, Locke, m.fl. – som forsøker å konstruere omfattende systemer med den hensikt å forklare virkeligheten vi opplever omkring oss. Verden er forståelig, det er intet mennesket ikke kan forstå dersom det bruker fornuften.
Martin Luther var tysk og er mest kjent for å ha vært sentral under det som etter hvert ble kalt reformasjonen.
Han studerte ved universitetet i Erfurt og var kjent med skolastisk tenkning, humanisme og mystikk. Han var munk og prest, men levde det meste av sitt liv som professor i teologi ved universitetet i den tyske byen Wittenberg.
Martin Luther gikk sterkt imot disse nye strømningene i Renessansen. Han var også kritisk til den katolske kirkes mer positive holdning til fornuften og forholdet mellom fornuft og tro skal være ett av argumentene for å bryte med den Katolske kirke.
«Den som vil være en god kristen, han må fornekte sin fornuft.» 1) «Den største faren på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft. Fornuften må lures, blindes og ødelegges.» 2)
Et paradoks er at det hevdes at den protestantiske liturgien retter seg mot fornuften i motsetning til den katolske og kanskje spesielt den ortodokse kirken som retter seg mot følelser.
René Descartes var en fransk filosof og matematiker. Han holdes i alminnelighet for å være grunnleggeren av den nyere filosofien og må regnes som en av historiens aller største filosofer og matematikere. Han formulerte også et program for en mekanistisk, ikke-teleologisk forståelse av fysiologiske prosesser.
Descartes var en sterk tilhenger av bruk av fornuften og ble kritisert av kirken selv om han betraktet seg selv som en hengiven katolikk og mente at han hadde bevis for Guds eksistens.
Descartes foreslo at fornuft, sikkerhet og tvil regjerte over "sannhet" søkt fra Gud. Man kan tvile på alt, også det som står i Bibelen.
Descartes skriver i boken Discours de la Methode at mennesker har forskjellig syn på alle mulige spørsmål. Grunnen til dette er ikke at noen er klokere enn andre – klokskap er jevnt fordelt mellom alle mennesker, trodde han – men at folk bruker fornuften forskjellig. Det viktige er derfor å finne en korrekt metode for å oppnå sikker og pålitelig kunnskap. Descartes hevdet at han hadde funnet denne korrekte metoden gjennom såkalt Deduksjon som blir brukt i matematikken. Basert på deduksjon satte han opp 21 regler for å finne sannheten som det vil føre for langt å gå inn på her.
Det eneste sikre i tilværelsen mente han er at man ikke kan tvile på at man tviler. Dette ble Descartes sikre utgangspunkt: «Cogito, ergo sum», «Jeg tenker, altså er jeg». Descartes hevdet at det er umulig å tvile på denne setningen fordi man opplever den som helt selvfølgelig, som «klar og distinkt».
Konseptet skal ha hatt enorme vidtrekkende implikasjoner. Det var i stor grad han som utløste det gradvise skiftet fra et trossamfunn til et sekulært samfunn hevdes det.
Descarte beviste Guds eksistens på følgende måte: Descartes var selv i stand til å ha en forestilling om noe fullkomment. Denne forestillingen, mente han, måtte ha sitt opphav i noe som er fullkomment. Siden Descartes selv ikke var fullkommen, og siden heller ikke verden er fullkommen, må det eksistere noe fullkomment som verken er menneske eller verden omkring – dette må være Gud. Derfor må Gud eksistere.
Blaise Pascal var både fysikar, forfattar, matematikar og filosof, men fikk en åndelig oppvåkning da han var ca 30 år.
Pascal hadde et positivt forhold til fornuften, men hevdet at den ikke er tilstrekkelig til å erkjenne de høyeste sannheter. Her kommer intuisjon, hjerte og tro inn i bildet.
I hovedverket «Tanker», som han ikke fikk anledning til å sortere ferdig, prøver han å klargjøre hva religion egentlig er. «Det er nødvendig å begynne å vise at religion slett ikke er mot fornuften, men er ærverdig og respektinngytende».
Pascal hevder at fornuften på vei til tro kan være en veileder på de første skrittene. Men i «Hjertets logikk» (la logique du cœur) hevder Pascal at de første prinsipper, som all vitenskap bygger på, erkjennes intuitivt. Intuisjon er derfor vel så viktig for mennesket som dets analyserende, logiske evne.
Basert på dette finner han at de høyeste sannheter ikke er tilgjengelige for fornuften. De oppfattes av hjertet. "Hjertet har sine grunner som forstanden ikkje kjenner!" sier han.
Deisme var en rasjonalistisk teologisk retning på 1600- og 1700-tallet i Vest-Europa. Deistene hevdet at en monoteistisk gudstro måtte bygge på fornuft, og de fleste avviste guddommelig åpenbaring i form av Bibelen eller Jesus Kristus som guddom. Gud er verdens skaper, men griper ikke aktivt inn i historiens gang.
Det hevdes at det såkalte universelle frimureri bygger på Deismen.
The Constitutions of the Free-Masons’ Første regel sier følgende, oversatt til norsk:
«Selv om murere i gamle dager var forpliktet til i ethvert land å tilhøre det gjeldende lands eller folks religion, så anses det nå mer formålstjenlig å forplikte dem på den religion i hvilke alle mennesker stemmer overens og overlate deres særmeninger til dem selv; hvilket er å være gode, menn og sanne, eller menn av ære og ærlighet». 1)
Flere av de senere filosofer var tilhengere av Deismen, bla. Spinoza, Locke, Voltaire og Rousseau som omtales i det følgende.
Som nevnt var Spinoza en Deist. Spinoza hevdet at veien til frigjørelse er fornuftens innsikt i at den enkelte er en del av et hele, av Gud. Vi skal la oss lede av vår fornufts indre lys, slik at vi innser at Gud og Naturen er ett. Å lovprise dette er den sanne religion.
John Locke ble født i England og var en engelsk filosof og lege.
Lockes idéer hadde enorm innflytelse på utviklingen av den politiske filosofien, og er viden betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere og bidragsytere til liberalismen.
Lockes religionsfilosofi er deistisk. Vi innser med fornuften at verden er skapt av en Gud, og religiøse trossetninger er akseptable dersom de er forenlige med fornuftskunnskaper.
Locke hevder, som Aristoteles at mennesket ikke besitter medfødte idéer; alle idéer og forestillinger kommer fra erfaringen. Mennesket observerer virkeligheten, og det er disse observasjonene som gir tanken materiale å arbeide med.
Under landflyktigheten i Nederland skrev Locke størstedelen av sitt mesterverk Om menneskets erkjennelse. Boken kom ut i 1689 og er en systematisk undersøkelse av menneskets fornuft, dets vesen og muligheter.
Locke sier at mennesket har sin opprinnelse i en naturtilstand. Som en skapning skapt av Gud i hans bilde er ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. For Gud hadde gitt det fornuft og samvittighet.
Opplysningstiden er en epoke i verdenshistorien hvor fornuften settes i fremste rekke.
Opplysningstiden tok et oppgjør med religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter.
Ved hjelp av opplysning ble befolkningen satt fri fra det formynderskap som autoritetene og tradisjonene hadde hatt.
Den uavhengige menneskelige fornuft kunne erstatte både Gud, kirken, kongen, Bibelen, de greske filosofene og alle øvrige autoritative tekster som sannhetskilde.
Dette innebar en nydefinering av selve fornuftsbegrepet. For det første ble fornuften forstått som universelt menneskelig. For det andre ble fornuften definert som en dynamisk, søkende kraft, som kunne skjelne det sanne fra det usanne. Alt skulle underkastes den uavhengige fornuftens kritiske undersøkelse. Det fornuftige mennesket ble alle tings målestokk og mål.
Hvor kommer så troen inn i bildet i denne perioden? Her hadde filosofene ulike oppfatninger.
Voltaire var en fransk forfatter og filosof. Han regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike samt 1700-tallets mest innflytelsesrike skikkelse i Europa. Han regnes også for å være en kirkekritisk deist som holder fast på tanken om en personlig gud.
I Filosofisk lommehåndbok hevder han at det er fullstendig klart at det eksisterer en evig, høyeste og intelligent skapning. Dette er ikke tema for tro men fornuft.
Jean-Jacques Rousseau var en sveitsisk filosof og forfatter som bosatte seg i Frankrike og ble en av 1700-tallets mest berømte og omstridte tenkere.
Roussau framsto som naturens og følelsens apostel og var opptatt å lytte til naturens stemme omkring seg og sin egen innvendige stemme. Han ble dermed en viktig impulsgiver for romantikken.
Som deist er troen basert på fornuften. Samtidig ble han kjent for å komme i opposisjon til samtidens fornuftsdyrkning og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Men så er han også kjent for å være paradoksets mann.
Gjennom presten i romanen Emile hevder han at ved å betrakte Gud og studere hans egenskaper blir ideen om ham mer opphøyd og større og også mer tilpasset menneskelig fornuft. Men «Når jeg i ånden nærmer meg det evige lys blir jeg forvirret og blendet av dets herlighet og jeg er nødt til å oppgi alle jordiske forestillinger som hjalp meg til å forestille meg det». 1)
Med andre ord var ikke gudsbegrepet helt basert på den menneskelige fornuft.
Som et svar på kritikken han fikk for sine paradokser, skrev Rousseau at han foretrakk å være paradoksets mann fremfor å være fordommenes mann.
Immanuel Kant er kanskje den mest kjente filosofen i moderne tid og den av filosofene som har befattet seg mest med begrepet fornuft.
Han har skrevet flere verk om begrepet og hovedverket hans er Kritikk av den rene fornuft utgitt i 1785. Han har også utgitt Kritikk av den praktiske fornuft og Religionen innenfor fornuftens grenser. I det følgende er et forsøk på å sammenfatte det viktigste fra hans ideer om fornuft.
Kant hevder at mennesket selv former verden ut fra sine egne egenskaper. Dette kaller hans kopernikanske vending. Men Kant mener at den verden som utgår fra subjektet bare er en skinn-verden, ikke verden slik den egentlig er, i seg selv.
Ifølge Kant starter all kunnskap med erfaring, men det stopper ikke der. Vi benytter også fornuften for å oppnå kunnskap. Men ikke all kunnskap kan oppnås på denne måten, fornuften er begrenset.
Den menneskelige fornuft har en iboende trang til å forsøke å gå utenfor grensene for det som kan erfares. Fornuftsmessig tenkning kan bare gi oss informasjon om den verden vi opplever, om den «fenomenuelle» verden. For å oppnå kunnskap om den nomenuelle verden, om verden slik den «egentlig er», må vi bruke andre erkjennelsesformer, vi må tro. Det er derfor kun ved tro vi kan oppnå kunnskap om de viktige ting, som f.eks. moralnormer.
Kant var overbevist om at det måtte være et liv etter døden hvor man blir belønnet eller straffet alt etter hvordan man har levet sitt liv på jorden. Siden man ikke kan finne ut at det er et liv etter døden ved å bruke fornuften, må man godta dette ved å tro.
Gjennom denne serien har jeg forsøkt å gi en oversikt over de viktigste oppfatningene rundt temaet fornuft og tro, fra antikken, gjennom middelalderen, renessansen og opp til våre dager. Det meste er av stoffet er hentet fra Internett og referansene er listet til slutt.
Spesielt har jeg forsøkt å belyse om det er noen motsetningsforhold mellom fornuft og tro. Jeg ser for meg at foredragene i tillegg til å leses fortløpende kan benyttes som oppslagsverk.
I del en tok jeg for meg de store filosofer i Antikken. I del to tok jeg utgangspunkt i kirkelederne i antikken og i middelalderen som da var dominerende og i del handlet det om Renessansen og Opplysningstiden.
I fjerde og siste del tar jeg for meg Romantikken og det 20. århundre.
Romantikken var en reaksjon på 1700-tallets ofte ensidige fokus og fornuft og tenkning.
Romantikken utviklet seg i kjølvannet av Rousseau og Kant. Begge disse to regnes for å være opplysningsfilosofer, men hadde islett av romantiske tanker.
Romantikken bygger også på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk
Romantisk filosofi var forbundet med natur og følelser i opposisjon til en betoning av fornuftens ubegrensete muligheter. Indre sjelsliv og individuell utfoldelse var blant de viktigste motivene for bevegelsen, Som filosofisk retning ble romantikken først og fremst utviklet i Tyskland.
Schleiermacher virket først som predikant, men ble senere professor i Halle og Berlin. Han prøvde å forene opplysningstidens kritikk med den tradisjonelle protestantiske rettroenhet.
Schleiermacher følger opp Kant som hevder at Gud ligger utenfor vår fornuft.
Han utviklet en lære som utgår fra «den fromme selvbevisstet» og utleder religionen fra mennesket. Til forskjell fra opplysningens rasjonelle religionsfilosofi plasserte han religionen til følelsene; religionens vesen er «sinn og smak for det uendelige».
Schleiermacher tar først utgangspunkt i at religion dreier seg om betraktning og følelser, så bare følelser og så til slutt en «inderlig avhengighetgsfølelse» og «intinkt for universet».
Poenget er «å bli ett med uendeligheten og evig i et øyeblikk». Dette er ikke møte med Gud men med universet.
Georg Wilhelm Friedrich Hegel var den mest fremtredende tyske filosofen på 1800-tallet. Hegels filosofi kan ses som både en videreføring og en kritikk av Immanuel Kant (1724–1804). Selv om Hegel er en meget omstridt tenker, har virkningen på ettertiden vært enorm.
Hegel referer til menneskets ånd (Geist) når det gjelder å forstå verden og det å bli ett med «det absolutte». Både fornuft og tro er en del av ånden, dog står filosofien over troen.
Selv om Hegel sluttet seg til det som gjerne kalles Kants kopernikanske vending og var enig i Kants påstand om at subjektet former verden og ikke omvendt, avviste Hegel det skarpe skillet Kant satte mellom subjekt (tingen i seg selv) og objekt. Mens Kant hevdet at objektet er utilgjengelig for subjektet, mente Hegel at sistnevnte kunne begripe, eller få grep om, objektet. Subjekt og objekt kunne dermed forenes.
Kant anså begrepene brukt til å forme kunnskap om verden som nødvendige betingelser for erkjennelse. Hegel så dem derimot som bestanddeler av en prosess som han refererte til som ånd (Geist). Det var gjennom åndens virksomhet at vår forståelse av verden utfolder seg.
Kant hevder at troen må til for å forstå helheten, mens Hegel mener dette skjer gjennom ånden i en vedvarende prosess.
Fornuftens mål ifølge Hegel er å bli absolutt slik at vi ser oss selv som ett med det absolutte. For Hegel er filosofiens og religionens innhold det samme da begge streber mot en erkjennelse av det absolutte. Både tro og viden er for Hegel manifestasjoner av den absolutte ånd. Det er altså ikke slik at tenkningens erkjennelse står i motsetning til troens erfaring. Det man tenker kan man også tro og omvendt, men han hevder at filosofiens viden står på et høyere nivå enn troen.
Arthur Schopenhauer var en tysk filosof. Hans tenkning var preget av Immanuel Kant, men også kjennetegnet av et dypt pessimistisk syn på livet. stod i sterk kontrast til Georg W. F. Hegels rasjonalistiske system.
Schoenhauer var lite opptatt av tro, men han hadde tanker om fornuften. Men mest opptatt var han av Viljen.
I følge Arthur Schopenhauer er det i hvert menneske en motsetning mellom intellekt (fornuft) og vilje (følelser). Fornuften gir kun informasjon om den overfladiske virkelighet, men viljen gir oss direkte og sann kunnskap om virkeligheten slik den egentlig er. Han hevdet at den metafysiske virkelighets essens er Vilje.
Ifølge Schopenhauer er alt egentlig ett, og det finnes ikke mange individuelle viljer, men kun en, altomfattende vilje, som utfolder seg i hvert enkelt menneske.
Friedrich Nietzsche var en tysk filolog, filosof og musiker. Han er i ettertiden mest kjent for sine filosofiske tanker og kanskje aller mest kjent for å hevde at Gud er død.
Niezsche var påvirket av Schopenhauer og var som sådan opptatt av kampen mellom intellektet (forstand og fornuft) og viljen, dog på en annen måte.
Nietzsche var meget usystematisk i sin filosofering og kan av den grunn taes til inntekt for svært mange forskjellige oppfatninger. Det ser allikevel ut til at de viktigste punktene i hans filosofi er som følger: Som Schopenhauer hevdet han at det er en kamp mellom intellekt og vilje, men i motsetning til Schopenhauer hevdet Nietzsche at virkeligheten er en manifestering av mange forskjellige viljer. Disse viljene ønsker å hevde seg selv til fortrengsel for andre, hver vilje ønsker makt og derfor er alle disse viljene i strid med hverandre.
Nietzsche beundret forøvrig antikkens Hellas, om enn på en uvanlig måte; han hevdet at den tenkning som Sokrates, Platon og Aristoteles stod for var et uttrykk for denne kulturens forfall. Nietzsche var også fiendtlig innstilt til kristendommen, som han hevdet var en slags «fattigmannsplatonisme». Han mente at den kristne filosofi måtte forkastes fordi den var årsaken til det han oppfattet som krisen i Vestens kultur på hans tid.
Søren Aabye Kierkegaard var en dansk filosof og forfatter. Han har endt opp som Nordens fremste bidrag til vestlig tenkning.
Kierkegaard tilbakeviser Hegels identitetstenkning. Hos Kierkegaard står troen i sterk kontrast til alt som har med tanke og refleksjon å gjøre. Troen er noe mennesket tilegner seg og er som tenkningen var for Hegel en prosess.
Tenkningen kun kan forstå den objektive, ytre virkelighet. Men den objektive virkelighet er ikke den hele virkelighet, er ikke sannhet. Sannheten finnes kun for den enkelte i og ved troen. Han innvendte at det nok kan være et altomfattende system, men dette kan ikke fattes av menneskets tanke. I så tilfelle ville det ikke være forskjell på menneske og Gud.
Kierkegaard hyllet Sokrates som var det første som hevdet at visdom er å erkjenne sin egen mangel på viten. For Kierkegaard kommer kristendommen inn med en videreføring i form av troen på paradokset. Det er det personlige gudsforhold som er avgjørende, ikke at man har en forståelse av det guddommelige. Troen er den eneste som kan forklare personligheten og forskjellen mellom Gud og menneske. Man skal ikke bare være den man er, man skal bli den man er. Å bli den man allerede er skjer gjennom et sprang. Troens sprang. Et sprang fordi troen er absurd. Det er umulig å argumentere seg frem til at Gud har manifestert seg i tiden som en jordisk skikkelse.
Karl Barth var en sveitsisk reformert teolog. Han regnes som en av de mest innflytelsesrike teologer i det 20. århundre. Barths viktigste verk, på over 9000 sider, er det ufullendte «Kirkelig dogmatikk». Men det hevdes at ingen bok skulle få større virkning på århundrets kirkeliv enn hans «Romerbrevkommentar». Pave Pius XII beskrev ham som den største teolog siden Thomas Aquinas.
Barth fortsatte kampen mot at fornuft og vitenskap skulle føre kristendommen videre. Men han tok avstand fra Friedrich Schleiermachers teori om at religionen er knyttet til mennesket og dets følelser. Her er han er han på linje med Kierkegaard som hadde understreket den uendelige forskjell det er mellom Gud og mennesker.
Kierkegaard tar imidlertid også utgangspunkt i menneskesinnet som utgangspunkt for refleksjon, mens Barth tar det lenger og hevder at forskjellen mellom Gud og mennesker er så stor at det er umulig å fatte Gud og hans vilje unntatt når han åpenbarer seg selv. Og det skjer i evangeliet. Men «evangeliet er ikke noe midt blant andre ting, som kan ta seg til og forstå… det må mottas med fornyet frykt og beven». Det siste et uttrykk han hadde hentet fra en bok av Kierkegaard. Han hevder også at «teologi ikke kan bevises og ikke trenger bevises».
Bath hevder at Guds ord kun kan forstås «dialektisk», det vil si å sette ulike utsagn mot hverandre og la dem bli stående. Når det gjelder Guds åpenbaringer må man klare å holde fast på motsetninger. Dette gjelder for eksempel spørsmålet om forsoning hos protestantene hvor han hører til. Den kan ikke være nøkkelen til alt slik det har vært en tendens til å mene. Når det gjelder katolikkene hevder han at de har fått oversikt over hvordan Gud tenker og nåden fungerer på en måte som gjør at Gud ikke lenger er Gud og mennesket ikke menneske.
Men også katolikkene er blitt fascinert av Barths metode, og av konklusjonene han kommer fram til. Den katolske teologen Hans Kung understreker de lovende utsiktene som melder seg for samarbeid og forståelse mellom kirker som så lenge har vært atskilt.
«Jeg har lært … at det katolske og protestantiske kan forenes nettopp på det punktet der de er mest konsekvente seg selv.»
Sigmund Freud var en østerriksk nevrolog og psykolog av jødisk herkomst, kjent som grunnlegger av den psykodynamiske teorien psykoanalysen.
Freud anså menneskets psyke for å bestå av tre aspekter eller deler:
Id, det ubevisst, instinktivt gledesøkende er det eneste aspektet ved vår psyke som er til stede ved fødselen. Id er en utrettelig lyst- og behagskilde som kontinuerlig sender oss impulser og begjær.
Superego er det bevisste aspektet ved vår psyke som utvikles gjennom oppdragelse og sosialisering i barndommen. Superegos ønsker er på mange måter det motsatte av Ids, da den er vårt moralske skjold som ønsker å hindre oss i å virkeliggjøre innfall som ikke er sosialt aksepterte. Superego knyttes gjerne opp mot samvittigheten.
Ego er en slags mellomting mellom de to ovenfornevnte aspektene. Den har kontakt med både Id og Superego, og har som oppgave å «mekle» mellom disse to kreftene og gjøre begge tilfreds. Ego knyttes gjerne sammen med fornuften.
Hos Platon er fornuften et verktøy for å stagge lystene. Hos Freud er det samvittigheten som gjør dette, mens fornuften megler mellom de forannevnte.
Jeg startet serien med å spørre om det alltid hadde vært en kamp mellom fornuft og tro eller om det har vært noen som har forsøkt å forene fornuft og tro opp gjennom historien.
Vi har sett at både filosofer og kirkeledere opp gjennom historien har vekslet mellom disse oppfatningene dels i harde ordelag som har medført alvorlige konsekvenser for enkelte.
Samtidig har det vært flere både filosofer og kirkeledere som hevder at fornuft og tro hører sammen og ikke medfører noen motsetninger.
Vi har sett at oppfatningene hovedsakelig har dreiet seg langs følgende hovedlinjer:
- Hvorvidt fornuften gir grunnlag for å forstå verden og få et bedre liv
- Hvorvidt fornuften gir grunnlag for å nærme seg det guddommelige
I frimureriet har vi anledning til å gå nærmere inn på disse temaene og se på fornuften som mer enn teknologi og vitenskap eller «sunt bondevett», som når det er sagt heller ikke er å forakte!
Del 3 Kildehenvisninger
Sitater
Martin Luther 1483-1546
1) (Peikoff, s.41.)
2) (Peikoff, s.145.)
Pascal 1623-1662
1) Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin (2013 s 187 )
Deismen
1) The Constitutions of the Free-Masons (1734). An online Electronic Edition. Libraries at Univserity of Nebraska-Lincoln Faculty Publications, UNL Libraries (2006).
Rouseau
1) Emil Bok IV
Referanser til de ulike avsnitt
Renessansen
https://snl.no/renessansen (2021-07-28)
https//filosofi.no/renessansen/ 2021-07-28
Martin Luther 1483-1546
https://filosofi.no/martin-luther/
https://snl.no/Martin_Luther
Decartes 1596-1650
filosofi.no/rene-descartes/ (2021-07-28)
snl.no/René_Descartes (2021-07-28):
sputniknews.com/in_depth/201511121029979986-rene-descartes-philosophy-against-religion/ 2021-07-28:
Pascal 1623-1662
https://snl.no/Blaise_Pascal
Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin 2013 s 185-189 )
Deismen
Https://snl.no/deisme
Baruch de Spinoza (1632-1677)
https://no.wikipedia.org/wiki/Baruch_de_Spinoza
https://fritanke.no/kommentar/bakgrunn/fritenkeren-fra-helvete/19.10430
Opplysningstiden
https://snl.no/opplysningstiden 2021-07-27
https://no.wikipedia.org/wiki/Opplysningstiden
Voltaire 1694-1778
Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin 2013 s 204
Rousseau 1712-1778
https://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Jacques_Rousseau
Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin 2013 s 201 )
Kant (1724-1804)
https://filosofi.no/immanuel-kant/
https://no.wikipedia.org/wiki/Immanuel_Kant
Hegel
snl.no/Georg_Wilhelm_Friedrich_Hegel
Del 4 Kildehenvisninger
Referanser til de ulike avsnitt
Romantikken (ca 1790-1850)
https://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken 2021-07-27
snl.no/romantikken_-_filosofi 2021-07-27
Schleiermacher 1768-1834
Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin 2013 s 218
no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Schleiermacher 2021-07-27
Hegel (1770-1831)
https://snl.no/Georg_Wilhelm_Friedrich_Hegel 2021-07-21
www.olsholt.no/wordpress/nb/1995/05/tro-og-fornuft-hos-kierkegaard-og-hegel/ (2021-07-20)
Schopenhauer (1788-1860)
https://snl.no/Arthur_Schopenhauer
https://filosofi.no/romantikken
Nietzsche (1844-1900)
https://filosofi.no/romantikken/
Kierkegaard 1813-1855
www.olsholt.no/wordpress/nb/1995/05/tro-og-fornuft-hos-kierkegaard-og-hegel
Barth (1886-1968)
https://snl.no/Karl_Barth (2021-07-30)
Dverger på kjempers skuldre av Karl Gervin 2013 s257 flg.
Freud 1856 – 1939
https://snl.no/Sigmund_Freud