Et forhold som ligger til grunn for Ordenes fortsatte liv er vår læremåtes århundre år gamle tradisjoner og dens betydning som kulturbærer. I frimureriet øser vi av kilder som i vårt stress- og underholdningssamfunn er ved å tørke ut.

For ikke lenge siden hadde forfatteren/skribenten Geir Uthaug en kronikk i Aftenposten med tittelen ”En kultur i oppløsning” der han blant annet skriver om det lite heldige utvidete kulturbegrep, og en utrolig slapp holdning til det vi kaller dannelse. Han sier ”Kulturens hensikt er å danne en personlighet, å forme en ansvarsbevisst og våken borger – i følge et klassisk ideal” – og noe senere i kronikken : Hva ”folk flest” vil ha er ikke nødvendigvis det de trenger. Det som ofres er dannelsen, og kanskje ideen om en kulturarv i det hele”.

For meg synes det som om begrepet ”kultivert” ikke benyttes lenger – kanskje av frykt for å støte dem som har en aversjon mot ordet. Det kan imidlertid ikke være tvil om at Den Norske Frimurerorden skal være en kulturbærende organisasjon og dermed en kultivert Orden etter begrepets egentlige betydning – en betegnelse som sier noe om hvorledes vi skal oppføre oss mot oss selv, mot våre nærmeste og mot hverandre i Ordenen.

Den åndelige ballast våre recipiender oftest hadde med seg inn i Ordenen for 40–50 år siden er i mange tilfeller meget redusert eller helt fraværende i dag, -hjem, skole, kirke og det gode miljø har ikke den samme påvirkningskraft som tidligere Den tidligere OSM Ola Knutrud skrev for snart 20 år siden en kronikk i Aftenposten  md tittelen, ”Frimureriet - en livslang skole” Ordenen har i dag liten mulighet til å ta igjen det forsømte når det gjelder dette begrep.

Vi er likevel i den heldige situasjon at vi gjennom våre ritualer og vårt læresystem gis tilgang til ressurser fra en nesten svunnen tid nettopp på dette felt. Kirken er etter hvert blitt mere åpen til bruk av symboler, sist søndag var det Allehelgensdag – det er ikke lenger upassende å omtale Helgener i Den norske kirke. En av mine venner – nylig pensjonert prest og ikke frimurer- pleide på Allehelgensdag å fylle alteret med ikoner, mens en annen prest – riktignok medlem hos oss - noen ganger benyttet røkelse under messen til stor forbauselse for deler av menigheten.

Også pilegrimsvandringer er tatt opp igjen – både i kirken og i Ordenen. Til Katedralen i Santiago de Compostella – St. Jakob på stjernestedet - i Spania går katolikker og protestanter hånd i hånd. Jeg var selv der i en meget vanskelig tid for oss med sykdom i familien og hadde en sterk og betagende opplevelse der. NRK hadde et par reportasjer med intervjuer av forkjellige pilegrimer, om deres motiv og refleksjoner som var meget interessante.

At svenske og norske brødre også har tatt opp pilegrims tradisjonen er bra – forutsatt at selve pilegrimsvandringen blir noe mer enn en hyggelig søndagstur med dagligdage samtaler om penger og posisjoner underveis.

Hensikten må være å stemme sitt sinn til ro og fordypelse, på vei mot et mål som forutsettes å ha en tradisjon som betyr noe vesentlig –slik vår frimurervandring i Ordenen også skal være.

I høst var jeg med på en tur til Italia sammen med brødre fra Stavanger, Bergen og Oslo. Turen var ledet av en frimurerprest som kunne atskillig mer enn sitt Fadervår. Min personlige lille pilegrimsvandring var i den forbindelse i Assisi, Frans fra Assisis hjemsted og hvilested. På reisen hjem fra misjonsreise til Palestina i 1220 ble Frans kjent med at Fransiskanerordenen var splittet. Ordenen hadde vokst voldsomt, og var delt i to fraksjoner. Den ene conventualene – ville endre lovene og konsentrere seg om fysiske og praktiske problemer. Den andre del – som Frans selv tilhørte – ble kalt spiritualene og ønsket å konsentrere seg om den åndelige innhold, Frans fra Assisi døde i 1226. Over hans grav er reist en mektig Basilika. Første gang jeg besøkte Assisi var det sammen med min yngste sønn. Under besøket i krypten med Frans`grav er det ikke tillat å snakke sammen. Mens vi satt alene på en stenbenk i halvmørke kom en munk fra klosteret med en gruppe italienske pilegrimer. Foran katafalken leste munken Frans fra Assisis bønn på italiensk før de like stille forlot krypten, det var en sterk opplevelse som berørte og rørte oss.

Opplevelsen denne gang var annerledes, men ikke ringere. Frans og Fransiskanernes valgspråk er PAX ET BONO Fred og det gode, eller fred og glede. Dette er ikke langt fra det gamle ønske om Fred Enighet og Glede som følger oss etter et logemøte. Også denne hilsen sier noe hva vi skal strebe etter å oppnå for oss selv og for hverandre PAX ET BONO – Fred og det gode.

Vi må bare ikke tape målet av syne. For øvrig er det kanskje interessant for oss i Ordenen å registrere at den høyst aktive Fransiskushjelpen i Norge som gjør en betydelig innsats for syke, gamle og trengende er innstiftet av Brita Paus i 50- årene – hustruen til avholdte TOSM Bernhard Paus som også deltok meget aktivt i hjelpearbeidet selv i beste Fransiskaner- og Frimurerånd.

Dette kan også sees som et utmerket eksempel på praktisk utøvelse av de dyder vi pålegges å utøve. Det er ikke alltid like lett å forklare mennesker i den alminnelige verden at vår virksomhet ikke bare er på det åndelige plan. På den annen side bør vi neppe forsøke å konkurrere med andre bevegelser om offentliggjørelse av store gaver til nyttige formål. Om en frimurer gjør noe godt i slike sammenhenger bør det helst skje i stillhet. Tidligere var det mer klart for oss at en frimurer helst ville gjøre dette uten å være kjent. Tidene forandrer seg.

I den alminnelige verden spørres det ofte om hva vi egentlig driver på med i Ordenen, uten at vi alltid har vært i stand til å gi fyllestgjørende svar. Noen ganger kommer derfor media – eller andre aktører - med sine egne formodninger om Den Norske Frimurerordens mål og mening. At våre lover er offentlig tilgjengelige og kunne gi svar på noen av spørsmålet er øyensynlig ikke nok. Vi er nå i en slik fase igjen. Et av våre tidligere medlemmer som var ute i TV2 for en tid siden har nå gitt ut en bok om sine opplevelser – og antagelig sine skuffelser i Ordenen. Ikke nok med det, han har urettmessig tilegnet seg fotokopier av noen av våre ritualer fra et logebibliotek der han var aktiv og publiserer disse i boken. Jeg har ikke lest boken, og vil heller ikke gjøre det, men studerte med svært liten begeistring Aftenpostens A-magasin for noen lørdager siden, der man i bilder og tekst fra angjeldende tidligere broder forsøkte å brette ut det vi gjerne holder for oss selv. Den skamløse utlevering av fortrolig materiale i strid med avgitte taushetsløfter levner ham intet annet enn vanære og forhåpentligvis glemsel. Å tilgi andres feil og overtredelser kan være vanskelig nok – det kan kanskje bli lettere om vi først blir kvitt belastningen av våre egne feilslag og mangler. Dette burde vi egentlig ha lært noe om som en viktig del av vårt kristne trosgrunnlag før vi kom inn i logen En slik luftrensing kan noen ganger være nødvendig for å rense våre sinn og få bort de håpløse hevntanker som kan slite oss i stykker om vi ikke får legge dem bort.

Dan Browns nye bok og avisintervjuer med positive og anerkjennende omtale av frimureriet på verdensbasis er en mager trøst, hans rekkevidde og opplagstall har i hvert fall en større betydning for oss enn den tidligere broders bok som synes mer opptatt av hevnlyst overfor et system han neppe har fått særlig mye ut av. Jeg vil ikke gå nærmere inn på den konkrete sak, men heller forsøke å konkretisere spørsmålet om Ordenens mål og hensikt for hver enkelt av oss – noe enhver broder burde stille seg selv. Jeg vil derfor rekapitulere litt av det som etter min mening er helt vesentlig for en korrekt forståelse av Ordenens basis, og dermed burde vært grundigere forklart av fadderne for de nye recipiender før anmeldelse. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle, et eksempel fra Sverige vil illustrere hva jeg mener.

Den Svenske frimurerorden har i de siste 10–15 år gjennomført en betydelig  organisasjonsendring. I et av Provincialtidsskriftene kunne man nylig lese om den svenske forskningsloges ”studie i djupintervjuer” med en rekke nye brødre , tatt en uke før dere recepsjon. Av de 171 svar som ble avgitt fremgår det at ”sosiale aspekter” var den mest fremtredende forventning før deres opptagelse. Kultur, ritualer, kristent grunnlag og åndelighet kom lengre ned på listen. Resultatet er neppe beroligende i nordisk sammenheng.

Dypest sett går det om å bevare de idealer som nedfelt i vårt system. Som professor Janne Haalaand Matlary skrev i en kronikk nylig: ”Det klassiske ideal .handler om moral og mernneskesyn. Mennesket kan bli edelt, men også lett forfalle - til å ligge under for lastene, som det så treffende heter. Det klassiske ideal om dannelse og kultivasjon påberoper seg to ting: det ene er at mennesket kan defineres nøyaktig og oppskriften på å bli et edelt menneske også, det andre er at kunnskapen som trengs for denne foredlingen er den samme for hver generasjon.” Som Søren Kierkegaard uttrykker det : ”Dannelse uden Opbyggelse er Misdannelse” Det frimureriske system inneholder begge disse begrep, både dannelse og oppbyggelse.

Det vi kaller det moderne frimureri, som etter tradisjonen også bygger på Østens, egyptisk og gresk filosofi – er blitt til i sin nåværende form i en tidsepoke mange betegner som toppen av europeisk kultur, og er et produkt av opplysningstiden. I lovene heter det i formålsparagrafen at Ordenens formål er menneskets foredling. Det synes klart det her menes en åndelig foredling, hen imot et livssyn og en erkjennelse som kan bringe den enkelte ro og balanse i sinnet. Medlemskap i frimureriet er ingen garanti for oppnådde resultater i så måte – det er opp til den enkelte broder å finne de verdier som er magasinert i Ordenens ritualer, seremonier og læremåte for øvrig. I denne sammenheng er frimureriets kunnskaper som frø - de utvikles ikke på stengrunn. Hva de fleste frimurere sannsynligvis kan enes om, er imidlertid at de kanskje er kommet noe lengre på selvforedlingens vei enn om de ikke var frimurere.

Den frimureriske lære taler direkte til menneskets hjerte, opplevelsen og innlevelsen er viktigere enn stimulering av intellektet alene. På kristentroens grunn inspirerer vandringene gjennom Ordenens pedagogisk geniale system til en utvidelse av den enkeltes horisont – fremover og oppover mot et helere menneske. Den amerikanske trappist-munk Thomas Merton har en gang sagt at vårt ytre selv er dannet av arv og miljø, mens det indre selv er evig, og at det er der møtet med det guddommelige eller foreningen finner sted. Vi får gjennom vårt frimurerarbeide mulighet til å oppnå en bedre balanse mellom vårt ytre og vårt indre menneske – i et samfunn som tilsynelatende har ofret alt for mange av de evige verdier på materialismens alter.

Ved en systematisk og stadig gjentatt påvirkning til det gode – ved en forsiktig og gradvis tilnærming til de almen-menneskelige hovedspørsmål Hvor fra, Hvorfor og Hvor hen kan Ordenen bringe den alvorlig søkende broder inn på en bane mot større selvinnsikt – et mer medmenneskelig syn på vår neste, og endelig til et livssyn som kan gi svar på noen av tilværelsens vanskeligste spørsmål.

I et avisinnlegg for en tid siden sa daværende biskop Gunnar Stålsett blant annet ”Mennesket har åpenbart et behov for det estetiske – for ritualer og symboler” og noe senere i samme intervju ”Mysteriet skal man snarere tilbe enn analysere” Psykiateren og filosofen Carl Gustav Jung mente at hans generasjon begikk de samme feilslutninger som alkymistene ved å projisere våre åndelige aspirasjoner på materien i den tro at man forfulgte de høyeste verdier. Ved å fornekte sjelen behandlet vi hverandre som handelsvarer i stedet, mente Jung ”må vi vie behørig oppmerksomhet til den enkeltes indre liv hvis vi skal kunne forandre på den europeiske sjelløshet” Det er min oppfatning at dette er noe av frimureriets siktemål. I tillegg til sjelløshet er vår kultur preget av en anti-autoritetstro og et krav om innsyn i alt og alle som kanskje springer ut fra et frihetsbehov, men som har ført til farlig høye tanker om menneskets egen kraft og grenseløse frihet. Et av resultatene er den stadige forfølgelse av våre hemmeligheter – et annet at kjernefamilien som institusjon er svekket, skolens autoritet og dannende påvirkningskraft er nesten borte og kirken som bærer av den religiøse symbolikk, troen og evighetsperspektivet er på vikende front.

Vår vesterlandske kultur synes ikke lengre å være i stand til å møte de religiøse behov hos sine medlemmer – behovet for ritus og kultus som biskop Stålsett nevner. Dette til tross for at religiøs tro og praksis er et universelt trekk ved det menneskelige samfunn. ”Av alle mine pasienter i livets annen halvdel – det vil si over fem og tredve – har det ikke vært èn hvis problem i siste instans ikke dreide seg om å finne et religiøst syn på tilværelsen” sier legen Carl Gustav Jung.

Om vi definerer frimurerens søken som en trang til og et behov for et helhetssyn – et livssyn, så er dette meget nær Jungs definisjon av de menneskelige behov for religion. Som han uttrykker det ”Det avgjørende spørsmål for mennesket er om det står i forhold til det uendelige eller ikke” Ved å se det grenseløse som vesentlig vil vi kunne konsentrere vår oppmerksomhet mot denne viktige erkjennelse, og dermed unngå å kaste bort tid og energi på det som egentlig er bagateller – og ting uten vesentlig betydning for vårt liv og vår åndelige utvikling.

Her kommer frimureriet den søkende i møte på et plan hvor dagens materielt og materialistisk engasjerte menneske er understimulert. En systematisk påvirkning til det gode og en forsiktig og gradvis tilnærming til de almenmenneskelige hovedspørsmål kan bringe den søkende inn på en bane mot større selvinnsikt og et livssyn som gir harmoni og balanse. Igjen kan Jung gi en nøkkel til forståelse av den mentalhygieniske betydning av balanse på dette tabubelagte område : ”Hvis våre siste år skal bli meningsfylte må vi alle lære å bære aldringsprosessen med sinnsro, å forsone oss med tanken på døden og oppleve vår samhørighet med hele skaperverket”. En lege på et sykehjem spurte meg en gang om hvorfor hans gamle pasienter med frimurer-ring tilsynelatende forlot dette liv lettere enn andre. Kanskje hadde deres eget arbeide med seg selv og erkjennelsen av liv og død lært dem noe de i sin siste time høstet fruktene av.

For en tid siden fikk jeg et brev fra en meget engasjert broder. Hans refleksjoner fikk meg til på ny til å tenke over vår virksomhet i Logen, og på vår viktigste oppgave som søkende brødre. I brevet skriver han blant annet:

”For min egen del må jeg innrømme at jeg har mine tunge stunder m.h.t. frimureriets stilling og utvikling i Norge, slik jeg også ga uttrykk for i mine ord til deg. De senere års fokus på ekspansjon, medlemsvekst, og i stadig større grad offentlig anskueliggjørelse av Ordenens glans og fargeprakt har etter mitt skjønn resultert i at den indre fordypning har tapt i forhold til den ytre prakt. Forfengelighet og prestisje er dessverre blitt sterke drivkrefter i vår Orden.”

Sterke ord, men neppe helt uten holdepunkt i realitetene. Jeg kan langt på vei dele hans etterlysning av den indre fordypning som et vesentlig element i vårt frimurerarbeide – helt fra utgangspunktet i første grad er Orden og Mysterium to ord som er vesentlige for den virksomhet vi skal bedrive. Betegnelsen Orden er med sine lange tradisjoner noe helt annet og mer betydningsfullt enn en forening, en klubb. Ordet Mysterium har lite med mystikk å gjøre, ”julens mysterium” er en god betegnelse på en stor høytid. Mysteriets mål har alltid vært å bidra til å nå frem til gjenforeningen med vårt Opphav, og dermed mot en tilstand der alt kan falle på plass. Dette er noe Logen forutsetter vi kan nå frem til i dette liv, ved fornuftig bruk av de verktøy frimureriet gir oss. En betingelse for en slik utvikling er at vi i vår stressete samtid klarer å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Sosialantropolog og professor Thomas Hylland Eriksen ga for et par år siden ut en bok med tittelen ”Øyeblikkets tyranni” der han tar et oppgjør med en del sykdomstegn i vårt moderne informasjonssamfunn. Han spør hvorfor økt informasjonsmengde øyensynlig fører til redusert begripelse, og mener vi er ferd med å skape et samfunn der det nærmest er umulig å tenke en tanke som er lengre enn fem centimeter. Alt står stille i rasende fart. Vi må gjøre filtreringen av vårt mediekonsum til et hovedanliggende. Hylland Eriksens råd til oss er at vi tar tilbake den riktige type tid – den langsomme tid. Noen burde kanskje fortelle at denne medisinen har frimureriet kjent i århundreder – i Norge fra 1749. Som forfatteren så treffende sier ”Visse tanker kan bare tenkes langsomt”

La meg til slutt på denne bakgrunn få sitere en paragraf fra våre lover om en frimurers plikter mot seg selv, som kanskje kan gi en bedre forståelse av Ordenens egentlige hensikt  på bakgrunn av det jeg hittil har uttrykt: Fra annet kapitels $ 34 Den som i sitt indre har samvittighetens fred, vinner snart kunnskapen og er Lyset helt nær. Måtte det skje med oss alle, mine brødre.