Etter å ha lest forrige Logekjeden, nr 3 2010, så bet jeg meg merke i noen av de artiklene som stod på trykk. Blant annet så refererer Halfdan Wiberg til et essay av Professor Haaland Matlary der hun etterlyser ”ledere med kompetanse og karakter”. Hun hevder at” i en situasjon der to av tre dannelsesagenter; - kirken, familien og skolen er satt ut av spill,” så er det i samfunnet behov for arenaer for dannende felleskap. Wiberg mener at frimureriet med sitt læresystem er en slik arena!

Videre så er det trykt en faksimile fra samme professor Haaland Matlary i Kjeden som omhandler behovet for å trene vår etikk og ikke bare vår fysiske kropp. Artikkelen vektlegger behovet for karakterbygging og en klassisk utdannelse som gir en reflektert holdning til ”valget” mellom laster og dyder. Hun fokuserer på ledere og fremholder at all utdannelse bør inneholde karakterbygging som gir grunnlag for en riktig etisk praksis i en slik grad at dydene blir internalisert som karaktertrekk. Hun sier videre at ledere trenger en indre styrke, et kompass, en kjerne – kort sagt at ledere må bli ”kjernekarer…”

Det stod også gjengitt et glimrende foredrag som ble holdt av Tron Endresen for Dalane frimurergruppe i Egersund. Endresen stiller spørsmål om frimureriets tilbud holder stand i vår moderne verden? I denne sammenheng peker han blant annet på at menn i dagens samfunn har et helt annet tilbud enn det som var tilgjengelig når frimureriets ritualer ble utformet. Han sier at det finnes et utall bøker som omhandler moderne personlighetsutvikling, bøker om ledelsesfilosofi etc, som er tilpasset dagens samfunn. Frimureriets over 200 år gamle undervisning, ved hjelp av allegorier, emblemer og symboler, er i denne sammenlikningen tungvint og krevende, men hvem har sagt at det enkle alltid er det beste?

Med disse artiklene som bakteppe, så dukker spørsmålet opp i mitt hode; representerer frimureriet i ytterste konsekvens en god klassisk ”lederutdanning”? Nå er jeg fullstendig klar over at ordet ”lederutdanning” kan være litt betent i frimurersk sammenheng, med tanke på utenforståendes forestillinger om ”den hemmelige elite” etc., men siden det nå er slik at alle mennesker i en eller annen sammenheng må lede andre, eller kanskje bare seg selv – så er ikke ordet nødvendigvis eksklusivt og feil brukt likevel? Frimureriet er et tilbud til alle frie menn, og en mulig tilleggsgevinst i ledelse eller selvledelse trenger ikke være negativt i så måte?

Endresen peker i sitt foredrag på at ledelseslitteraturen også består av moralbaserte ledelsesfilosofier. Dette innebærer faktisk at begrep som ”verdibasert ledelse, tjenende lederskap og spirituelt basert ledelse” er i full fart på vei inn i arbeidslivet som konsepter, - og denne type ”reoppfinnelse” av begrepene ”verdier, spiritualitet og dannelse” vil kunne påvirke både ledere og arbeidstakere. Men kan dette linkes opp mot frimureri da?

Vel – Ledelse i seg selv er en sammensatt utfordring for et menneske. På den ene siden så omfatter begrepet både det såkalt rasjonelle, konkrete, logiske og saksorienterte aspektet i en lederrolle – det vi gjerne kaller ressursstyring, - men også de kreative, mellommenneskelige og prosessorienterte delene, som ofte er i fokus, og som er styrende for om en leder oppfattes av sine medarbeidere som en dyktig leder eller ikke. Å utvikle seg som leder er en kontinuerlig prosess. Blant annet så bør en stadig både utvikle og kjenne til egen lederrolle og hvilke egenskaper en faktisk har som leder, samt utvikle mestringstro og positive holdninger til oppgaven. Dette kan oppnås gjennom økt selvinnsikt - og forståelse. Å utvikle seg selv som leder blir da nesten som en dobbelt yrkespraksis der utøvelsen og forståelsen av lederskap alltid bør være en viktig dimensjon i den praktiske yrkesutøvelsen.

Å vinne selvinnsikt både som leder og menneske er en kompleks sak. Selve begrepet selvinnsikt er faktisk vanskelig å definere. Betyr utgangspunktet for selvinnsikt - forståelsen av menneskets indre liv, med tanker refleksjoner og følelser - eller er det atferd, eller hvordan denne oppleves av en selv og andre, som er viktig? Skal det være fokus på karaktertrekk og personlighet eller på talent, evner og ferdigheter? Psykologene Ringstad og Ødegård (2004) har laget en enkel arbeidsdefinisjon på selvinnsikt som er som følger:

”Min forståelse av personlighet og mine evner, min erkjennelse av hvordan disse påvirker min opplevelse og min atferd på ulike livsområder, og min bevissthet om hvordan min atferd oppleves av og påvirker andre.”

Dette har med andre ord med elementer av både ”å forstå seg selv fra innsiden” og ”se seg selv fra utsiden” å gjøre. All lederopplæring og utvikling av selvinnsikt har i utgangspunktet med disse elementene å gjøre. Dette kanskje kombinert med et ønske om å være et godt forbilde og en god leder eller medmenneske?

Sammenligner vi med frimureriets tilbud, så er vel dette ikke så ulikt det vår egen OSM sier i informasjonsbrosjyren om Ordenen?:

”Den Norske Frimurerorden har i over 250 år vært en støtte til personlig utvikling for titusener av norske menn. Hva vil det så si at vi er med i en orden? Begrepet orden har en mer enn tusenårig historie og betyr en sammenslutning av en begrenset krets mennesker som med et bestemt formål for øye underkaster seg visse plikter og regler, med utgangspunkt i felles verdioppfatning. Den Norske Frimurerorden består av menn som på kristen basis og med historisk forankring har egne regler som alle må følge på Ordenens premisser. Disse regler angår bare forhold innen Ordenen. Jeg mener at en mann som går inn i frimureriet i Norge, gir seg selv bedre muligheter til egeninnsikt som grunnlag for etiske og moralske handlinger. Gjennom dette vil han kunne utvikle sin evne til å vise mer omsorg, omtanke og kjærlighet i dagliglivet, lojalitet i samfunnet og redelighet i arbeidet.”

Blir ikke frimureriet et slags ”livslangt grunnkurs i ledelse” da? Hvis en forstår seg selv litt bedre, og evner å lære og lede seg selv, vil en kanskje også ha lettere for å kunne lede andre?

Lederskap, er som sagt en yrkesutøvelse som påvirkes av mange ulike trender. Det dukker stadig opp nye ideer og filosofier, og mye av det som påvirker retningene kommer fra ”lederskapsguruer” i USA som gir ut bøker som får internasjonal oppmerksomhet. Nå viser det seg at mange av disse ideene slett ikke er så nye som de fremstår som, men ofte har en base i gammel litteratur og gamle sannheter. Med andre ord så blir en del ”guruer” berømte for å si gamle ting med nye ord.

”Spiritual based leadership”, eller spirituelt basert lederskap, som jeg tidligere nevnte, er en slik ny global kultur innenfor lederskapskapsfilosofiene som sprer seg i takt med avsløringen av den ene skandalen etter den andre i forretningsverdenen. Ledelsesforfatterne Pruzan & Mikkelsen sier at dette kanskje skyldes både grådighetskulturer, og at enkeltes ufølsomhet overfor andre av og til kan føles som om den er uten ende. En annen årsak kan være de etiske og intellektuelle ledelsesutfordringer som har fulgt i kjølvannet av en økende globalisering. Denne utviklingen kan kanskje også ses som et resultat av lederes fremmedgjøring fra seg selv og de virksomheter de leder. Det blir vanskeligere å besvare basale personlige og organisatoriske eksistensielle spørsmål angående identitet og formål, når ledere som beslutningstagere i ekspansive virksomheter mister kontakten med de mange beslutningsmottagere – og med seg selv. Mange ledere har utviklet seg til å bli arbeidsnarkomaner eller ”human doings”, mens de innerst inne lengter etter å være ”human beings”. De lengter etter et liv med integritet hvor deres tanker, verdier, ord og handlinger er i harmoni. Her er også bevisstheten om det åndelige, eller troen på et høyere vesen en vesentlig faktor. Et tydelig tegn på denne nye globale kulturen er et voksende antall internasjonale konferanser om emnet på flere av verdens mest anerkjente universiteter og handelshøyskoler; bl.a. Harvard og Yale i USA.

Legos tidligere styreformann, Mats Øvlisen, som er en kjent leder i Danmark, definerer spiritualitet på denne måten; ”anstendighet, verdighet og kjærlighet til medmennesker.” – Han sier videre at ”såkalt sant lederskap enkelt og greit ikke kan eksistere uten at en er venn med menneskeheten og har akkurat dette som et styrende høyere prinsipp!”

Ledelsesguruen Dr. Stephen Covey, medgrunnleggeren av den verdensomspennende organisasjonen Franklin Covey Co, har skrevet utrolig suksessrike bøker om ledelse. Blant disse er ”The 7 habits of highly effective people:” eller ”7 gode vaner” som den heter på norsk. Boken er utropt til ”The most influential business book of the 20th Century”, og er solgt i langt over 15 millioner eksemplarer. Når Covey ble spurt om hva som er formålet med virksomheter svarte han ”Det er å tjene menneskelige behov. Punktum!” Han føyer til; ”Spirituelt baserte ledere respekterer andre. De ledes av den grunnleggende etikk at hensyn til andre kommer før hensynet til en selv. Både enkeltindivider så vel som organisasjoner vokser når de gir av seg selv til andre, og innbyrdes forhold forbedres når det er fokus på å tjene andre.” Covey tilskriver sin egen suksess som virksomhetsleder og ledelsesautoritet - sin spirituelt baserte ledelse og levevis. ”Min grunnleggende tilgang til å hjelpe mennesker til å utvikle spirituelle prinsipper, er å få dem til å tenke på basis av deres mål, visjoner og de verdier de ønsker å leve sine liv etter – for deretter å etablere et system som kan institusjonalisere disse perspektivene. Dette gjelder både for individer så vel som organisasjoner!”

Jeg tenker, når jeg leser dette, at dette er akkurat det frimureriet gjør med oss. Dette har med å institusjonalisere dannelsesbegreper og verdisyn, gjennom en livslang vandring mot lyset.

På latin oversettes ordet ”Dannelse” med ”Eruditio”. Et dannet menneske heter ”Homo Eruditus”. Dette ordet stammer eller henger sammen med ”Rudis” eller rå. Eruditio kan derfor tolkes dit hen at man arbeider seg ut av det rå – et betegnende uttrykk som på en levende måte minner oss om vårt arbeide med den ru stein. Det er viktig at en frimurer erkjenner at et sånt arbeid faktisk er mulig og at en kan forbedre sin mangelfullhet ved egen kraft. Erkjenner frimureren dette, så er allerede mye vunnet. Det er alt for mange mennesker som heller pleier sine ”skarpe kanter” fordi de innbiller seg at de er berettigede eiendommeligheter ved deres karakter eller personlighet. ”Sånn er jeg – så ta meg for det jeg er!”.  Dette utsagnet høres ofte fra mennesker som villig innrømmer sine feil, men som likevel ikke har noe som helst ønske om å endre disse. Med en slik innstilling vil også det frimurerske arbeid bli en umulighet. Det samme gjelder for en leder eller en som ønsker å bli et bedre menneske gjennom lederutvikling – og utdanning.

Ledere kan med andre ord trekke både på rasjonalitet og spiritualitet når de leder sin organisasjon og seg selv. Underveis kan de oppleve personlig suksess i form av meningsfullhet, anerkjennelse, glede og følelsen av å være hele mennesker med fred i sjelen. Dette er dette vi som frimurere streber etter også.

Terentius` (190-160 f. Kr) berømte ord ”Jeg er menneske. For meg er intet menneskelig fremmed” (Homo sum: humani nihil a me alienum puto) henviser til det forhold at når vi blir klokere på oss selv, eller rettere sagt, når vi blir hjulpet til, på en bedre måte, å komme i kontakt med sider av oss selv som vi hittil har forsvart oss mot å komme bevisst i kontakt med, så medfører dette at vi samtidig har lettere for å dele liknende sider med andre. Da opplever andre intuitivt at vi forstår dem bedre, noe som skaper bedre tillit. Dette er viktig både for lederen og for frimureren som ønsker å forbedre seg relasjonelt.

I denne sammenheng blir det dermed mulig å sammenlikne frimureriet med en livslang ”klassisk dannelsesskole” eller lederopplæring om du vil. Viljen til å lære, og til å ønske endring i egen personlighet, gir tilbudet fra logen en større dimensjon enn det vi kanskje i utgangspunktet hadde tenkt oss.

Helt til slutt skal jeg ta med en liten dialog fra boken ”Greven av Monte Christo”, av Alexandre Dumas. Den foregår mellom bokas hovedperson, Edmond Dantes, og Abbed Faria mens de begge er fanger i det fryktede Château d`If. Dialogen beskriver treffende, synes jeg – behovet for å kunne lære, forstå og ikke minst være en del av noe som er større enn seg selv:

”Kjære barn; den menneskelige vitenskap er meget begrenset, og jeg kan nok lære deg alt jeg vet om matematikk, fysikk, historie og tre-fire språk. Det skal jeg kunne lære deg på et par år, da vet du alt det som jeg vet.
Kan jeg lære alt dette på så kort tid?
– Ja, det er ikke noe vanskelighet med det. Men du må ikke glemme at selv om du blir kunnskapsrik, blir du ikke lærd! Det første er bare et spørsmål om hukommelse, men det er bare en filosof som kan være lærd.
Kan jeg ikke lære det?
– Nei, ingen kan lære å bli filosof. Det blir en når kunnskapene smelter sammen med forstanden. Men da blir din ånd så sterk at du kan stige helt opp til himmelen!”

‍

”Leading with Wisdom: Spiritual - based Leadership in Business” Peter Pruzan, dr. polit. & Ph.D, professor emeritus, CBS, og Kirsten Pruzan Mikkelsen, journalist - sin artikkel i boken: ”Tankestreger - tværvidenskabelige nybrud”, av Robin Engelhardt, utgitt av Danmarks Pædagogiske Universitetsforlag, Århus, 2007

Ødegaard & Ringstad: Jungiansk Type Index

Dumas, Alexandre: Greven av Monte Christo

Nettsidene: www.lederne.dk/ledelseidag & www.spirituelledelse.dk

‍