Men ser vi oss litt til venstre og til høyre, vil vi straks merke at vår samtids mennesker ikke nødvendigvis tror på dette programmet, verken dets premisser eller dets konklusjoner.  Vi lever i en forvirret tid hva åndelig søken angår. Den engelske forfatteren og filosofen Chesterton sa det slik: «Når man slutter å tro på Gud, da begynner man å tro på alt mulig annet.» Og dette bærer vår samtid bud om: feil søken, feil utgangspunkt, feil mål, om det er tale om mål i det hele tatt.

Men dette er ikke alt: Vår tid har tendens til ikke å tro på sjelen i det hele tatt – den del av oss selv som forutsettes og som er drivkraften i vårt frimureri.  Et såkalt vitenskapelig syn på tilværelsen har umuliggjort at vi overlever livet og alt som er: vår hjerne er kausal – og ikke bare instrumental – for personlig og intelligent bevissthet. Når den dør, ja, da er vi ikke lenger. – Frimureriet er med andre ord en vakker drøm – ikke mer. Logen er bygget på en illusjon, den er riktignok seiglivet, men like fullt en illusjon.

Et argument som føres i marken i dette resonnementet er at grunnstoffene på jorden, de som alt er laget av, er stjernedryss: de kommer hit fra verdensrommet og gir liv i mengde. Men det er tale om dødelig liv, liv som oppstår og som forgår.

Dette regnestykket – et som har imponert mange – overser imidlertid noe særdeles viktig, noe som får hele dette vitenskapelige argumentet til å vakle og synke i grus.   Og det er dette: Vår intelligens, vår rasjonalitet, vår fornuft er ikke gjort av stjernestøv og jordens mange grunnstoffer. Tvert imot er den plantet der av en høyere vilje, og den lar seg ikke drepe av den legemlige død. Intellektuell energi skiller seg fra alt annen ved at den ikke er forgjengelig på samme måte som alt annet.

Det er dette som kalles «menneskets udødelige sjel»: en intelligent sjel som ikke forgår.  Men er det ikke bare Gud som er udødelig? Jo – men menneskesjelen er ikke udødelig av sin egen natur (da ville vi vært guddommelige alle sammen), men av Guds skapende godhet, Han som opprettholder oss fra øyeblikk til øyeblikk: udødelig av nåde og ikke av natur.

Og slik, mine brødre, handler vårt frimureri om noe mer enn samtidens trender, noe mer enn det som mikroskoper og reagensglass kan avdekke. For i logen tror vi på sjelen – den er forutsetningen for alt vi har hørt og sett under vår vandring mot Lyset og Livet.  Vår sjel er rastløs, sier kirkefaderen Augustin, han sier det slik: «Vår sjel er urolig inntil den hviler seg i Deg».

Og dette handler dagen i dag om. Vi vil som frimurere aldri slutte å se fremover, til den kommende verden (et jødisk uttrykk), aldri gå trett av å vandre mot høyere mål.