Jeg har hentet inspirasjon til denne artikkelen fra en kronikk i Aftenposten av Anders Chr. Gogstad titulert: «Frimurerene i søkelyset», og en artikkel i Ordenens jubileumsbok om habilitet forfattet av Wilhelm Omsted.

Vi frimurere må akseptere at vi stadig er i et kritisk søkelys. Det er andre gang i min tid som frimurer at en bok har blitt gitt ut som gir informasjon om våre ritualer og læremåte, og selv om avsløringene denne gangen kommer fra et tidligere medlem med innside informasjon så tror ikke jeg at avsløringene vil få større betydning denne gangen enn sist. Jeg tror de aller fleste av våre medlemmer vil la være å lese om ritualene i fremtidige grader selv om noen vil være interessert i å lese den generelle kritikk som er fremført.

Vi må akseptere at vår orden alltid har vært kontroversiell, og som en kontroversiell organisasjon er vi i dag i godt selskap med blandt annet kirken, både den katolske og den protestantiske, og med noen av de politiske partier som er med å styre vårt land. Personlig syntes jeg at det ikke bare er negativt at vår Orden stadig er i søkelyset, fordi vi bor i et land med et høyt utviklet demokratisk styresett og en relativt åpen forvaltning.

Vi nordmenn forlanger frihet til å kritisere og krever åpenhet og høy moralsk standard av våre institusjoner og styresmakter. Det skulle derfor bare mangle at Ordenen og vi frimurere ikke skulle kunne leve med krav til åpenhet, innsyn, og habilitet på like for med andre organisasjoner. Ordenen har i de senere år tatt inisjiativ til å informere utad, og dette arbeidet må fortsette og stadig forbedres.

Det som er viktig for oss er å være bevisst på hva vi står for både som mennesker og frimurere, og ha forståelse for hvordan vi, en forsamling av hovedsaklig middelaldrende og gamle menn opfattes i den alminnelig verden. Spesielt viktig er det og ha forståelse for hvordan vi blir sett på når vi står frem og forsvarer oss.

Den omtalte kronikken «Frimurere i søkelyset» beskriver frimureriets kulturelle betydning ved at kulturpersonligheter som Voltaire, Mozart, Goethe, Kipling og Sibelius var frimurere. Artikkelen beskriver det humanitære arbeidet som blir utført i all stillhet og som inkluderer støtte til en rekke veldedige formål.  Aller viktigst beskriver kronikken frimureriets kristenhumanitære og intelektuelle åndsretning. Artikkelen fremhever losjens kritiske søkelys på menneskesinnet, som har vært fryktet og ofte forbudt i land med autoritære regimer som i de tidligere fascisiske og kommunistiske stater som Hitlers Tyskland, Quislings Norge, og tidligere Sovjet.

Kronikken er et eksempel på et glimrende forsvar av vår Orden, fordi den konkret beskriver hva godt vi gjør og de onde krefter som stadig forsøker å undertrykke og tilintetgjøre vår Orden. Artikkelen beskriver vårt livsyn som en trussel mot totalitære samfunn og intoleranse, og vårt hemmlige læresystem som personlighets utvikling. Dette blir gjort på en måte som appellerer spesiellt til følelsene men også til fornuften.

Det er etter min mening viktig å få frem at vår Orden er noe mer enn et læresystem for personlighetsutvikling, og at det ikke bare er våre lover og matrikkel som er offentlig men også mye av det gode arbeid vi gjør samt at mange av Ordenens medlemmer er kjennt for sit virke utenom losjen.  Det er også viktig å forstå at saklig informasjon alene ikke er tilstrekkelig til å forsvare vår Orden, dens virksomhet, og medlemmer.  Det er viktig å få frem at vår Orden er meget sammensatt og mangfoldig, og representerer et moderne kristent verdisyn, men også mystiske tradisjoner, opplysnings tidens romantikk, og dertil hørende skuespill.

Vi frimurere bør også offentlig erkjenne at medlemskap i ordenen kan resultere i habilitets problemer på lik linje med en hvilken som helst annen tilhørighet, og fremheve at samfunnet har regler for habilitet som vi følger til punkt og prikke. Inhabilitet kan forekomme overalt hvor der er menneskelige relasjoner, og vi må gjøre det forstått overfor den alminnelige verden at ingen er eller blir inhabil kun fordi de er frimurere.

Selv må vi erkjenne at medlemskap i vår Orden i visse tilfeller kan bli oppfattet som tillitsvekkende, og ordne opp i dette på egen hånd dersom det er mulig. Vi må for eksempel akseptere at en kvinne i en skilmissesak kan ha svekket tillit til rettsystemet dersom både hennes ektefelle og dommeren er frimurere. Likeledes i saker hvor både dommer og tiltalte er frimurere må vi erkjenne svekket tillit, selv om hverken den juridiske eller menneskelig begrunnelsen nødvendigvis er holdbar. Her er det viktig å erkjenne at den følelsesmessige siden av saken kan være viktigst.

Der foreligger dommer på inhabilitet hvor både dommeren og den anklagede var frimurere, men også dommer hvor habilitet har vært bekreftet selv om både dommer og påtalemaktens hovedvitne var frimurere.

Vi må akseptere at ikke alle er enige i det vi står for, og vi bør til og med forsvare deres rett til å være unenig med oss, men aldri akseptere at noen forbyr oss adgang fordi vi er frimurere eller at en 250 år gammel organisasjon som har full åpenhet om lover, medlemslister, regnskaper og formål, i dagens demokratiske Norge skal bli stemplet som hemmelig, korrupt og konspiratorisk.