De jødekristne feiret de samme religiøse høytider som andre jøder. De feiret sabbaten, overholdt spisereglene og beholdt omskjærelsen av guttebarn. De holdt seg nøye til Lovene, Profetene, og Skriftene ble lest og studert. Det nye testamentet var ennå ikke skrevet.

Omtrent samtidig foretok Paulus sine misjonsreiser i Anatolia, Hellas og Romerriket. Paulus lærte at medlemmene i hans menigheter, det vil si de hedningkristne, ikke trengte holde de jødiske spisereglene. Omskjærelsen av guttebarna var heller ikke nødvendig. Disse avvikene fra de jødiske reglene medførte brudd mellom den jødekristne menigheten i Jerusalem og de Paulus kristne.

Etter hvert vokste det frem mange menigheter i Paulus fotspor. Det var ingen felles lære for menighetene. De dannet sin egen lære basert på deres egen oppfattning av kristendommen. Menighetene var greskspråklige og mange av medlemmene var skolert i Platons filosofi som skilte mellom ånd og materie. Ånden ble opp­fattet som mer verdifull enn det materielle. Det førte til at de første kristne hadde en åndelig kristendomsoppfatning. Den samme oppfatning kjennetegner den senere kristne gnostisisme.

Biskopen i Rom, som ble oppfattet som den fremste blant biskopene, fremsatte krav om at menighetenes lære måtte samordnes. Det var nødvendig som grunnlag for dannelsen av en kirke. Samtidig ville biskopene få kontroll med menighetene. En felles troslære innebar en lære som nødvendigvis måtte formuleres i ord. De som gikk inn for en felles troslære, betegnet seg selv som ortodokse kristne. Det vil si de rettroende kristne.
Mange menigheter ville ikke gå inn for en samordning. De valgte å beholde sin åndelige oppfatning av kristentroen. Det var på dette grunnlaget at de senere ble betegnet som kristne gnostikere.

De kristne gnostikerne, som hadde satt seg utenfor Romerkirkens kontroll, ble etter hvert forfulgt som kjettere. Etter kirkemøtet i Nicea i år 325 fortsatte forfølgelsen med stor styrke, og i år 391 ble forfølgelsen intensivert. Alle gnostiske skrifter skulle brennes, og det var forbundet med dødsstraff å ha slike skrifter.

Samme året ble oldtidens største bibliotek i Aleksandria brent av ortodokse kristne. Mange tusen håndskrifter ble brent, og viktig religiøst og historisk materiale gikk tapt for alltid. Det er utvilsomt det største kulturelle tap som noen gang har skjedd.

Resultatet ble at Europa gikk inn i den mørke middelalder med massakre og død, heksebålene, barnekorstogene, albingen­serkorstogene mot katharene som nær på ble totalt massakrert, alt forårsaket av de ortodokse kristne - de såkalte rettroende kristne.

Gnostisisme generelt

Med begrepet gnostisisme menes en felles betegnelse på en gruppe religiøse bevegelser som blomstret i den tidlige middelalder, men dens røtter går atskillig lenger tilbake i tid. Den første gnostiske oppfatning av et religiøst dokument, ser ut til å ha opphav i det dualis­tiske synet som vi finner hos den persiske profeten og reformatoren Zoroaster ca 600 år før Kristus. Gnostiske tanker og oppfatning var derfor kjent på Jesus tid.
Det er derfor ikke så merkelig at gnostisk tenkning går igjen både hos Jesus og hans etterfølgere. Tanker som at «Guds rike er inne i dere» er god gnostisk tankegang.

Det greske begrepet «gnosis» betyr kunnskap, men ikke den type kunnskap som erverves gjennom fornuft og filosofi. Gnosis er en esoterisk, åndelig og umiddel­bar form for kunnskap som blant annet tar opp spørsmål om hvordan verden og mennesket er blitt til, om menneskets natur og hvordan det kan oppnå frelse.

Det skjer ikke via det skrevne ord, men gjennom transcendensopplevelse, åpenbaring og i den dype personlige samtale.

Gnostikerne søker å gjenreise det guddommelige mennesket slik det var i begynnelsen. Det innebærer en forståelse av seg selv som åndsmenneske. Målet for gnostikerne var derfor ikke en streben etter oppriktig religiøs tro eller gode gjerninger, men selverkjennelse. Den som erkjenner seg selv, går inn i den mystiske gudsforening – Unio mystica. Det innebærer at forholdet mellom Gud og mennesket ikke lenger er et subjekt objekt forhold, men et subjekt subjekt forhold. Mennesket blir ett med og identisk med Gud. Midlene i dette arbeidet er selverkjennelse og søken etter Sannhet og Lys.

På lik linje med mange teologer og filosofer i oldtiden, deriblant Paulus, delte gnostikerne menneskene inn i nivåer alt etter den enkeltes selvoppfatning. Nivåene er: det hyliske, det psykiske og det pnevmatiske. Gnostikerne talte også om et fjerde nivå: de som hadde mottatt gnosis.

Hylikeren er kun opptatt av og identifiserer seg med sin egen kropp og materielle ting. Han oppfatter ikke at han har et sjelsliv, eller at det har en sjel. Av den grunn har han heller ingen forståelse av det religiøse. Hylikeren har ingen sans verken for å kjenne seg selv eller i langt mindre grad å erkjenne seg selv.

Psykikeren har oppdaget at han har et selv, en sjel og en religion. Den siste er imidlertid begrenset til re­ligionens ytterside, det vil si til dens bokstavelige side. 
Bare det som er skrevet med ord, er virkelig og sant. Fenomener som ikke kan beskrives med ord, har mind­re interesse. Luther hadde i hovedsak et slikt syn. Det har resultert i at Den luthersk evangeliske kirke stort sett har blitt en prekenkirke.

Alle religioner, inkludert kristen-dommen, har også en innerside. Det religiøse mennesket har innsett at de viktigste sider i menneskets liv ikke kan beskrives med ord. Det har et ønske om å trenge dypere inn i religionens esoteriske sider og oppleve det religiøse mysteri­um. Da går man inn i en utvikling av sin selvforståelse til også å gjelde åndelige sider.

Pnevmatikeren har en åndelig oppfatning av seg selv, noe som gjør at han står i nær kontakt med det guddommelige. På dette nivået er det ikke tale om in­telligens eller intellektuelle egenskaper; heller ikke om vilje. Mennesket kommer inn i en tilstand som kan sammenliknes med en drøm hvor det gjør seg selv åpen for det guddommelige og erfarer den høyeste religiøse åpenbaring og opplevelse. I oldtiden var det å identifi­sere seg og fungere på det pnevmatiske nivået regnet som det høyeste menneskelige utviklingstrinn.

Gnostikerne var pnevmatikere som hadde mottatt den hemmelige læren som Paulus forkynte, og som kun ble meddelt i muntlig samtale. De var de få som var blitt undervist om Guds rikes hemmeligheter. De had­de mottatt gnosis og hørte til bevegelsens indre krets. Bare et fåtall ble regnet som modne nok til å motta læren om Guds riket. De andre pnevmatikerne ble opp­fattet som under veis.

Gud og mennesket

Det gnostiske gudsbegrepet er komplisert og uklart. Den Gud som gnostikerne tilba, var høyt hevet over skaperguden. Gud var det aller høyeste vesen som man prinsipielt ikke kunne vite noe om. Gud var den ukjen­te Gud - Deus absconditus. Det var derfor ikke mulig å si noe om Gud. Forbudet om å lage seg bilder av Gud, også tanker og forestillinger om det guddommelige, ble derfor strengt overholdt.

Skapelsen av den materielle og onde verden kunne ikke ha blitt til ved den høyeste Gud. Verden var skapt av en laverestående guddom, en demiurg eller en dje­vel. Den jødiske og kristnes Gud - Jahve, forstått som universets skaper, kunne av den grunn ikke være den høyeste guddom. Paulus hadde et lignende syn og be­tegnet skaperen som en demiurg.

Felles for mange av de gnostiske tekstene er at de gir uttrykk for en klar dualisme. De skilte strengt mel­lom det åndelige og det materielle, men disse sidene ble ikke oppfattet som innbyrdes kontradiktoriske. De var komplementære sider i menneskets liv. Mennesket var guddommelig og kunne derfor ikke være skapt. Det var blitt til ved emanasjon, dvs utstrå­ling fra den høyeste Gud. Mennesket hadde imidlertid forfeilet sitt mål, kun en gnist av det guddommelig Lys i menneskets indre var igjen. Ved å dyrke det indre Lys kunne det lede mennesket til befrielse av jordlivets mørke, slik at det kunne gjenforenes med Lysets kilde - den høyeste guddom. Det ville skje når mennesket oppnådde gnosis. Da kunne mennesket vende tilbake til Lysets verden allerede i det levende liv.

Det markante skille mellom legeme og ånd medførte problem i synet på Jesus Kristus. Jesus av Nazareth var et vanlig menneske og hadde en vanlig menneskelig kropp, og han hadde både mor og far. Kristus derimot var av ånd, som hadde ikledd seg et skinnlegeme. Korsfestelse, lidelse og død kunne ikke forenes med hans guddommelighet.

Kristus kunne derfor ikke ha blitt korsfestet. Det var mennesket Jesus av Nasaret som ble korsfestet og døde. Han sto ikke opp 3. pås­kedag. Menneskets frelse består i at Kristus kom til verden i Jesu menneskelige skikkelse for å fortelle menneskene om deres guddommelige opphav og natur, og at men­neskets ånd gjennom gnosis kunne vende tilbake til Lysets verden.

Kristen gnostisisme

Den kristne gnostisisme bygger på enkelte, men vik­tige sitater fra NT. Det er fremfor alt Paulus som reg­nes for den kristne gnostisismens opphavsmann. Men også Markus, Lukas og Johannes evangeliene har spilt en rolle. I Lukas kap. 17, sies det klart at Guds rike er å finne i mennesket.

Da de skriftlærde spurte Jesus om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa, (vers 20). Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene, (vers 21). 
Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere, (vers 22).


I Markus evangelium tales det om hvem som har forstått hemmeligheten om Guds rike. Vekten legges på at det bare er noen få som kjenner Guds rikets hemmelighet. Det var bare tre av apostlene som fikk vite hemmeligheten om Guds rike. Det var Johannes, Peter og Jacob.
Han sa til dem: Til dere blir Guds rikes hemmelighet gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lig­nelser, (Mark. 4:11:a).


Hvem andre siktes det til her? Gnostikerne var ikke i tvil. De utvalgte var de få som har erkjent seg selv og søkt Lyset i sitt indre - de som hadde mottatt gnosis. De ortodokse kristne, det vil si de som baserte sin tro og frelse på det skrevne ord, måtte nøye seg med lig­nelser. 
For at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kan vende om og få tilgivelse, (Mark. 4:11:b). Mange av de gnostiske evangeliene fra de første hundreårene etter Kristus beskriver denne tilstanden. I Thomas evangeliet finner vi flere vers som taler om hva det pnevmatiske stadiet innebærer. Et sted sier Jesus ifølge Thomas: Jeg vil åpenbare for deg det som intet øye kan se, det intet øre kan høre, ingen hånd kan ta på, det som menneskets tanke ikke kan fatte, (Thomas evang).

På et annet sted Thomas evangelium leser vi: Hvis du frembringer det som er inni deg, det du bringer frem, vil frelse deg. Dersom du ikke frem­bringer det som er inni deg, det du ikke bringer frem, vil ødelegge deg, (Thomas evang).

Her blir det klart hvilken betydning menneskets selverkjennelse har for å hegne om den rest av Lyset som vi har igjen i vårt indre. Den som ikke erkjenner seg selv og ikke følger det indre Lys, vil bli ødelagt, det vil si evig fortapelse.

I Johannes evangelium kap 14 finner vi en formule­ring som senere har vært tolket som kirkens legitime­ring av sin forkynnelse om at Jesus er den eneste veien til frelse. Det er bare kirken som kan formidle den kristne tro, ingen tro utenom kirken. En av disiplene (Thomas) spør Jesu: 
... Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Joh 14:5). 
Jesus sa da til ham: 
Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg, ... Joh 14:6).


I parallellteksten som vi finner i Thomas evangelium, legges vekten på betydningen av det indre Lys. I følge Thomas evangeliet svarte Jesus: Det er et indre lys i et menneske av Lyset, og det ly­ser opp den hele verden. Dersom det ikke skinner, er det mennesket i mørket, (Thomas evang).

Thomas svar innebærer at det er det indre Lys som viser veien mennesket skal følge. Da finner det veien til livets bestemmelse. Det betyr at frelse og fortapelse er avhengig av hvordan man forholder seg til det indre Lys.

Paulus innflytelse

Den Kristus som Paulus taler om, er ikke Jesus av Nazareth, men den Kristus han møter i audisjoner, sy­ner og åpenbaringer Han taler med andre ord med den himmelske Kristus som ... etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, (Rom 16:25). 
Paulus taler om den skjulte hemmelige visdom som ... Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forutbestemt til vår herlighet, (1 Kor. 2:7).


Videre taler han om et kristent menneske ... som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel, (2 Kor. 12:2). 
Han kjente dette mennesket, forteller han i vers 3, et­tersom det var ham selv. Dette mennesket ... ble rykket inn i Paradiset og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale, (2 Kor. 12:4).


I enkelte av Paulus brever, pastoral-brevene, er tonen en annen. Der blir man sterkt advart mot en gnostisk kristentro. Man har derfor spurt hvordan Paulus kunne ha gjort en total helomvending. I Titus brevet, 3, leser vi: Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham en gang og en gang til, (Tit. 3:10). 
For du vet at den som er slik, er forvendt og synder, dømt av seg selv, (Tit. 3:11).

Og i 1. Timoteus brevet, kapittel 4: Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykle­ri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet, (1 Tim. 4: 1).


Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke hol­der seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår intet. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker. (1 Tim. 4:2). 
I 2 Tim., kapittel 2, versene 14-26 kommer Paulus med sterke formaninger om ikke å falle fra troen. Her tar vi med bare versene (18 og 23). De har faret vill fra sannheten, for de sier at opp­standelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyr­ter de troen, (2 Tim. 2:18). 
Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørs­mål! For du vet at de føder strid, (2 Tim. 2:23). 


Det er kommet frem at disse brevene ikke er skrevet av Paulus. De må være skrevet av Paulus disipler eller andre i den paulinske skolen, og de er blitt til mange tiår senere, muligens etter Paulus død. Man antar at det her foreligger forfalskninger etter påtrykk den orto­dokse kirke.


Noen læresetninger

Ingen av de kristne gnostikere nevner jomfrufødse­len. Det viser klart at Jesus av Nazareth ikke ble opp­fattet som en guddom. Likevel fikk Jesus en vesentlig høyere status enn et vanlig menneske. Han ble oppfat­tet som prototypen av det sanne menneske. Han var menneskesønnen.

Himmel og helvete ble ikke oppfattet som steder man kommer til etter døden, men bevissthetstilstander i menneskets liv. Innenfor gnostisk tenkning kan man hevde som innenfor eksistensialistisk teologi at: De gudfryktige kommer ikke til himmelen når de dør, men himmelen kommer til dem mens de lever. Tilsvarende gjelder for synderne. De kommer ikke til helvete når de dør, men helvete kommer til dem i dette livet.

De kristne gnostikerne hevdet at bibelens bokstav bare var menneskers verk. Det samme gjaldt den Apostoliske trosbekjennelse. Den sanne kristendommen var den som kom til uttrykk i Jesu hemmelige lære. Den kristne sannhet kom til dem gjennom transcendensopp­levelse, åpenbaring og i den dype personlige samtale.

De ortodoks kristne, det vil si Den katolske kirke og andre kirkedannelser, inklusiv Den evangeliske lu­therske kirke, har hevdet det motsatte. De legger vekt på den bokstavelige skrifttolkning. Den kristne tro blir da en intellektuell prestasjon, nemlig å være intellektu­elt overbevist om og slutter seg til den Apostoliske trosbekjennelse. Man ser da helt bort fra at den kristne tro hører til en vesentlig dypere dimensjon enn en skriftlig troserklæring.

Den bokstavtro kristendommen forkynner bare reli­gionens ytterside, hevdet gnostikerne. Selv søkte de kristendommens indre åndelige sider med vekt på det indre Lys. Den som hadde mottatt gnosis, var ett med Gud allerede mens det levde og ville arve det evige liv. Den som ikke hadde gnosis, men som var underveis, eksempelvis psykikerne og pnevmatikerne, gikk inn i en annen tilværelse - noe liknende med Tusenårsriket. Mennesker på det hyliske stadium, går til fortapelse.

Gnostikerne holdt sine gudstjenester i private hjem. De ulike funksjoner gikk på omgang, og kvinnene del­tok på lik linje med mennene. Det var full likestilling mellom menn og kvinner. I den ortodokse katolske kirken ble kvinner til dels undertrykket.

Kort vurdering

Gnostisismen er ingen motsetning til den bokstavtroende kristendommen. Den er mer å forstå som en komplementær kristen oppfatning. Gnostiske kristne legger mer vekt på den åndelig opplevelsesmektige side av den kristne tro.

Gnostisismen er ikke en religion i følge de kriterier og kjennetegn vi vanligvis krever for en religion. Den har ingen sakramenter og ingen fast institusjonalise­ring. Gnostisismen er derfor ingen ekte religion. Den er en religioid sekt, det vil si en religion- lignende bevegelse. Dersom man oppfatter gnostisismen som en religion, må det være på basis av andre kriterier.

Origenes

Origenes er kanskje den best kvalifiserte teolog og filosof gjennom alle tider. Ingen annen teolog har til­nærmelsesvis hatt så stor produksjon, og ingen har til­nærmelsesvis hatt mer gjennomført arbeid med den kristne tro. Men hans ideer og lære har ikke blitt god­tatt i de etablerte kirker.

Origenes kom fra en kristen familie. I hjemmet fikk han undervisning og ble opplært innen grammatikk. I år 202 forbød Keiser Septimius Severus, omvendelse til kristendommen. Under forfølgelsen som fulgte, ble hans far henrettet. Origenes var da 17 år gammel. Et år senere ble han ansatt som lærer ved kirkens skole for konverterte i Alexandria.

Han innså etter hvert at han måtte studere filosofi. Det førte til oppsigelse av sin stilling som lærer, og han begynte å undervise ved den frie filosofi-skolen i Alexandria.

Hans teologi var preget av allegoriske skriftfortolk­ning. Det innebærer at han leste sin platonsk-åndelige virkelighetsforståelse inn i de bibelske tekstene. Teo­logien hans blir med andre ord en syntese av kristen­dom og platonisme. Han så på Kristi budskap først og fremst som en åndeliggjøring av skaperverket med den endelige frelse for alle som siktepunkt.

Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at selv om straffen i helvete varer lenge, men siden den hadde til hensikt å frelse, ville selv den vers­te helvetesstraffen en gang gå over. Synderne, demoner og smådjevler vil komme til å angre sine onde gjer­ninger og oppnå frelsen. Selv djevelen som var Guds høyest betrodde engel, vil bli frelst.

Origenes arbeid førte til visse kontroverser vis a vis gnostikerne. Mot gnostikerne og spesielt mot Marcion forsvarte han allegoriens plass i kristen skrifttolkning. Med allegori menes en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en ide. Begrepet kommer fra det greske allos = annet; agorein = å tale; å si noe ved å si noe annet. Kontroversen fikk ham til å studere prinsippene for en riktig tolkning av bibelen. Origenes’ lære om de tre måter å lese bibelen på – de somatiske (bokstavelige), psykiske (moralske) og pneumatiske (allegorisk­mystiske) – gjør at han regnes som grunnleggeren av den Allegoriske bibelutlegningen i kristenheten.

Origenes lære ble forkastet i Den katolske kirken. Ved det femte kirkemøte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere lyst i bann for deres læres skyld. På 500-tallet ble denne læren fordømt etter at den hadde vunnet tilslutning blant munkene i Pales­tina.

Apokatastasis

Læren om at alle vender tilbake til Gud etter sin død er den eneste som har vunnet tilhengere i vår tid. Kirkene betrakter læren som vranglære, men enkelte teo­loger har hevdet den i sine skrifter. Således har den kjente teologiprofessoren Karl Barth hevdet apoka­tastasis i en bok hvor han fremhever Guds nådes uimotståelige kraft. Barth var katolikk og benektet selv at han hevdet apokatastasis. Vår egen biskop Kristian Schelderup forsvarte apokatastasis i striden mot pro­fessor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet i 1953.

Apokatastasis er en tese innen kristen teologi som innebærer troen på at alle blir frelst til slutt. Synet har spesielt oppslutning innenfor liberalteologien. Bibelsk legitimering henter tilhengerne fra 1. Kor 15:28, Kol 1:20 og Fil 2:9-11: «Men når alt er han underlagt, skal og Sonen sjølv gje seg inn under Gud som har lagt alt under han, og Gud skal vera alt i alle,» (1. Kor 15:28). «Og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset,» (Kol 1:20). «Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2:9 -11).

Tilhengerne av apokatastasis peker også på at Gud kun er kjærlighet: «Tanken om en evig pine er uforenlig med salighe­ten, både Guds, englers og menneskers salighet. Hvordan skulle et barmhjertig og medfølende vesen føle seg salig i sin Himmel, mens helvete var fylt av djevler og mennesker som pines for evig?» (Kristian Schjelderup). 
Det er tvilsomt at Schjelderup selv talte og forkynte apokatastasis, men flere forskere, spesielt tyske, talte om apokatastasis mens striden med Hallesby pågikk.

Valentinus (ca. 100 – 160)

Den mest kjente og betydningsfulle gnostiske lære stammer fra Valentinus. Han var født i deltaet ved Ni­lens utløp og fikk sin teologiske utdannelse i Aleksandria.

I utgangspunktet var han svært ortodoks. Han var blant de mest kjente kandidatene til bispestolen i Rom i år 143. Han ble ikke valgt. Da han sto overfor valget mellom en bokstavtro kristendom og en åndelig opp­fatning, brøt han med den Katolske kirke og utarbeidet den gnostiske troslære. Man er senere kommet til at den egentlige årsak til at han ikke ble valgt, var at han underminerte Den ortodokse kirkens autoritet, slik den ble oppfattet av det katolske presteskap.

Både han selv og hans etterkommere har hevdet at hans kristendomslærer var Theudas som hadde vært Paulus disippel. Av Theudas hadde han mottatt gnosis og blitt meddelt hemmelighetene om Guds rike. Denne hemmelige kunnskap kunne bare bli meddelt ved munt­lig samtale og var forbeholdt de få som var i den innerste krets.

I følge Valentinus og hans tilhengere var den Gud som GT taler om, ikke en virkelig guddom. Han var bare en mangelfull skaper. Man måtte søke den virkelige og høyeste guddom for å motta kraft nok for å nå livets mål og bestemmelse. I følge Valentinerne var det ikke troen, men gnosis som var nøkkelen til frelsen.

Valentinus forfattet mange skrifter, men bare frag­menter har overlevd, ikke nok til å rekonstruere hans system bortsett fra en grov skisse. Det vi vet om hans lære er blitt kjent gjennom hans disipler. Noe av det mest oppsiktsmessige er hans teori om frelsen. Han hevdet i likhet med andre gnostikere som nevnt ovenfor, at bare noen kristne, de som delte hans tro og hadde mottatt gnosis, kunne tre inn i Guds rike. Andre kristne, det vil si de bokstavtroende, kunne bare oppnå en lavere form for frelse. De andre, det vil si de som ikke har en religiøs tro, ville bli dømt til den evige fortapelse.

Valentinus forkynnelse brukte uhemmet tekster fra det nye testamentet. I motsetning til andre gnostikere som var svært dualistiske, nærmet han seg en oppfatning om at materien, den skapte verden, ikke var ond i seg selv. Det samsvarer mer med vår kristne oppfatning om at det onde er noe irrasjonelt som på en eller annen måte er kommet inn i menneskets natur.

Valentinus utarbeidet et nærmest fullstendig system bestående av 40 soner som viser de ulike stadier: Ordet, Menneske, Kirke, Visdom og en hel rekke andre aeoner.

Han ble sterkt motarbeidet av Den katolske kirke som hadde en utpreget bokstavtro kristen oppfatning. Biskop Irenius av Lyon (130- 202) var den som klarest motarbeidet ham. I år 180 skrev Irenius flere bøker mot de gnostiske menighetene. Det medførte at de gnostisk kristne begynte å bli sterkt forfulgt. Valentinus skole ble tvunget til nedleggelse i det fjerde århundre på grunn av forfølgelse. Frem til det femte århundre var majoriteten av biskopene gnostikere.

Inntil 1945 hadde man ingen annen kunnskap om gnostikerne enn de skriftene biskop Irenius hadde skrevet mot de ulike gnostiske menighetene. De var sterkt farget av hans generelle motvilje mot alle som sto utenfor kirken. Det var derfor ikke så lite av et funn da man i 1945 fant 52 gnostiske evangelier i nærheten av et munkekloster i Syd-Egypt – de såkalte Nag Hamadi skriftene.

Mange av evangeliene var fra de første hundreårene etter Kristus. De inneholder alt fra hemmelige evangelier, dikt og halvfilosofiske fortellinger, myter, magi og mystiske øvelser. De ble ikke ferdig oversatt til engelsk før på 70-tallet. Forskningen på dem og debatten rundt dem er derfor forholdsvis fersk. I arbeidet for å forstå den første kristendom har funnet i Egypt vært unikt.

Markion

En av de best kjente gnostikere var utvilsomt Mar­kion (født før år 100, død ca år 160). Han ble regnet som erkekjetter av de ortodokse kristne, men fikk like­vel stor betydning for ettertiden. Hans lære ble et viktig tema i tidlige kristne forsvarsskrifter. I liberale teologiske kretser er Markion delvis blitt rehabilitert som en slags oldkirkelig reformator.

Markion var skipsreder i byen Pontus ved Svartehavet. Han kom til Roma ca år 140. I den kristne menigheten i Roma talte han om sine egne uortodokse ideer. Det medførte at han ble ekskommunisert av menigheten i år 144. Han dannet da sin egen menighet som vokste og ble en stor kirke. Denne sektkirken skal ha overlevd helt frem til 400-500 tallet. Hans lære omfatter total avvisning av GT. I tilslutning dertil formulerte han den første nytestamentlige kanon.

I følge Markion hadde GT ingen betydning for de kristne. I likhet med de andre gnostikere skilte han strengt mellom Gud Fader, som er den høyeste guddom, og den laverestående skaperguden. Han var over­bevist om at Jesus hadde forkynt den høyeste frelsende Gud. Den guddom som apostlene forkynte var ond, men det hadde ikke apostlene forstått.

Apostlene var «judaister», og evangeliene var følgelig forfalskninger. Lukas evangelium var det eneste som ble godtatt, men også det måtte renses for all «judaisme». Mesteparten av Paulus brever ble godtatt.

Esseerne

Esseerne dannet et gnostisk kloster-liknende samfunn i Qumran ved Dødehavet. Dit sendte de viktigste jødiske slektene sine sønner for å leve et hellig liv som munk.
Tidligere visste man ikke så meget om esseerne, men i 1948 ble det funnet en rekke tekstruller i leirkrukker gjemt i flere huler i nærheten av Qumran senteret. Det er skrifter som i følge den australske forskeren og pro­fessoren, Barbara Thiering, i detalj forteller om Jesu liv og virke. Han var selv esseer og som Davids sønn og av kongelig byrd, hadde han en meget høy posisjon forhistorien før oppvekkelsen er forholdsvis kjent. Martha, Maria og Lazarus var nære venner av Jesus. Lazarus ble syk og søstrene varslet Jesus. Han kom, man da var Lazarus allerede død, og han stanket. Da ropte Jesus ... med høy røst: Lasarus, kom ut! Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! Qoh 11 :436-44).


I sin bok «Jesus the Man» har Barbara Thearing en annen versjon om oppvekkelsen av Lazarus. Hennes versjon er basert på mange års granskning av Dødehavsrullene.

Oppvekkelsen var ikke annet enn oppheving av eks­kommunikasjon fra esseernes fellesskap en viss tid, på grunn av en forseelse eller forbrytelse. Straffen var at han ble stengt inne i en hule en viss tid. Ekskommuni­kasjonen innebar at han ble betraktet som spirituelt «død». I oldtiden var det ikke ualminnelig at en munk eller mann ble erklært spirituell «død» på grunn av en eller annen forseelse.

Den oppreisningen som NT forteller om, var ikke annet enn at Jesus opphevet straffen slik at Lazarus ble «levende» igjen og kunne komme tilbake til munkelivet i Qumran.

Underviste Jesus i mysterier?

Det er også en annen interessant variant av oppvek­kelsen av Lazarus. I 1958 fant professor Morton Smith visse fragmenter av Markus hemmelige Evangelium i et kloster i Juda ørken. Det var deler av et brev fra Clemens av Aleksandria (ca. 150–213) til Carpocrates (ca. 110–202) i samme by. Fragmentene blir regnet som ekte og legitime. Konservative kristne oppfatter dem som forfalskning og avviser dem. Det interessante er at fragmentene kan tyde på at Jesus holdt nattlige samtaler, sannsynligvis undervisning om gudsrikets hemmelighet.

Clemens hevder at der var tre versjoner av Markus evangelium som verserte blant forskjellige kristne grupper i nærheten av Aleksandria. Det avkortede evangelium skrevet av Markus var beregnet på uskolerte kristne. Det er dette evangelium som vi har i vårt NT. Der var også et hemmelig evangelium som var mer intellektuelt krevende og beregnet på erfarne kristne. Det har muligens vært i bruk i Syria. Det tredje evangeliet er det såkalte carpocratiske Markus. Det inneholder Carpocrates egne oppfatninger i tillegg Markus egne. Både det hemmelige Markus og det carpocratiske Markus er gått tapt.

I vårt NT finner vi beretningen om Lazarus i Johannes evangelium. og den skiller seg sterkt fra omstendighetene slik vi forstår dem i følge Morton Smith fragment, og i Barbara Thierings versjon, slik den kommer til uttrykk i hennes bok «Jesus the Man».

Det fragmentet som Morton Smith fant, og som han forteller om i sin bok «Jesus the Magician», går det frem at ... Den unge mannen så på Jesus, ble kjær i ham, og begynte å spørre om Jesus ville bli med ham. Seks dager senere fortalte Jesus hva han skulle gjøre; og da kvelden kom, gikk den unge mannen til ham, kledd i linklede. Han var hos ham om natten, fordi Jesus lærte ham mysteriet om Guds Rike.

Deretter gikk han til den andre siden av Jordan. ... søsteren av den unge mannen som Jesus elsket var der, sammen med hans mor og Salome, men Jesus avsto fra å se dem.

Ifølge denne teksten praktiserte Jesus nattlige mys­terieinnvielser av munkenoviser. Det tyder på at Jesu religiøse praksis var forskjellig fra og uavhengig av den ortodokse jødedom. Jesus og hans tilhengere var sektarianere som hadde sine egne ritualer som de visste var den sanne israelske tro.

Kanskje den unge nakne mannen det her er tale om, er den samme nakne mannen som flyktet da Jesus ble arrestert utenfor Getsemane hagen?

Og alle forlot ham og flyktet. En ung mann som fulgte ham, hadde kastet et linklede over nakne kroppen. Og de grep ham. Men han slapp linkledet og flyktet naken bort, (Mark 14:50-53).


Innholdet i Markus hemmelige evangelium ble den gang betraktet som så ømtålig at Clemens oppfordrer Carpocrates til under ed å benekte dets eksistens. Oppdagelsen av det såkalte «hemmelige evangelium» av professor Morton Smith i 1958 viser at Jesus praktiser­te som hierophant i visse mysterier.

Forsøksvis konklusjon

Det var de åndelige aspektene i NT som var gnostikernes interesse. Ortodoksiens bokstavtolkning ble ikke oppfattet som sann av gnostikerne. De innvidde gnostikere hevdet at de hadde direkte kontakt med Gud gjennom sin samvittighet. Av den grunn ble kirkens dogmer uvesentlige og unødvendige.

Gnostisismen ble etter hvert en farlig konkurrent til kirkens etablerte maktapparat. Hvis det enkelte mennesket kunne knytte en direkte kontakt med Gud, ville kirkens og presteskapets posisjon, som formidler mellom Gud og menneske, være truet. Det ville innebære at kirkens økonomiske og politiske makt ville komme i faresonen. Av den grunn ble gnostikerne utsatt for harde forfølgelser i det 4. og 5. århundre.

Gnostisismen har imidlertid overlevd som en esoterisk understrøm gjennom hele middelalderen. Den kom spesielt til uttrykk hos katharene i Syd­Frankrike på 1100 - 1300 tallet. I mange klostersam­funn og hos kristne mystikere som Teresa de Avila, Johannes av Korset, Hildegrad von Bingen, Meister Eckhart, overlevde gnostisismen som en kristen mys­tisk bevegelse. Av kjente skandinaviske mystikere kan vi nevne Niels Bohr, Dag Hammarsköld og Henrik Wergeland. I Wergelands verk «Skapelsen, Mennesket og Mes­sias», er mystiske tanker fremtredende. Dag Hans Hammarsköls mystiske side kommer klart fram i hans personlige nedtegnelser i «Vägmärken», som utkom i bokform etter hans død. I dag er interessen for gnostisk kristendom økende også innenfor kirken.

Flere forskere har hevdet at gnostisismen er en videreføring av de kjente mysteriereligionene. Det gjelder spesielt det spesielle gudsbilde - en guddom som vi ikke kan vite noe om.

Et fellestrekk for mysteriereligionene er at de forteller om et gudemenneske som ble født av en jomfru, og som ofret seg selv til frelse for alle mennesker. Mange av jomfrufødslene skjedde ved vintersolverv, og de dør gjerne ved vårjevndøgn. Historiske dokument taler om ikke mindre enn 16 korsfestelser av gudemennesker. Det kan her nevnes at fortellingen og omstendighetene omkring Jesu fødsel nærmest er en tro kopi av Horus fødsel i den dionysisk osiriske mysteriereligion.

Det er et karakteristisk trekk at i mysteriereligionene ble religiøse fortellinger aldri oppfattet som bokstavelig sanne. Det finnes visse indisier som tydelig viser at kristendommen egentlig er en mysteriereligion.

‍