Mennesker har i tidenes løp søkt i alle himmelretninger etter Gud. De fleste søker utover og oppover. Det synes som å være en forvirring, et kaos.

Er.

Gud er.

Gud er enhet.

I den grad jeg kan snakke om Gud som et prinsipp. Så må vi forstå ordet prinsipp og hva jeg legger i det. Prinsipp kommer av det latinske ordet principium, som betyr opprinnelse eller første årsak. For meg er Gud som en grunnsetning, noe grunnleggende for alt det manifesterte liv på denne planeten. Det er noe grunnleggende for alle tanker, ord og handlinger… det bakenforliggende – selve essensen av alt og mellom alt. Det som bare Er.

Mennesket omgir seg med mye forurensing, forurensing på flere nivåer, skapt av mennesket selv. Det er så mye støy i luften, at man hører ikke lengre Ordet, det egentlige Ordet. Vi omgir oss med så mye uekte lys, at man ser ikke lengre det ekte Lyset. Det er så mye uekte og forvirret energi rundt oss, der mennesker ikler seg lag på lag med beskyttelse mot noe, at man kjenner ikke lengre den ekte energien, den ekte følelsen – Kjærligheten. Kanskje mennesket skal sette seg ned, avkle seg alle ens beskyttelser. Rense rommet rundet seg, slik at man kan høre det egentlige Ordet, se det egentlige Lyset og kjenne den egentlige Kjærligheten.

Mennesket med den frie vilje, som setter oss i stand til å ta valg. Valg og bestemmelser basert på vår etikk og grunnholdning. Valg og bestemmelser basert på vårt syn på den helheten vi alle er en del av. I den frie viljen ligger også kjærligheten. I denne syntesen ligger noen av de elementene som driver mennesket fremover, som driver mennesket til gode handlinger, som driver mennesket i sin søken innover.

På denne jord, er alt et aspekt av Gud. Alt liv har et Hellig Lys inni seg, en gnist om du vil. I dette ligger det en respekt og en ærefrykt, et hvert menneske skal inne ha overfor alt levende på denne planten. Naturen og mennesket, er som hånd i hanske, de passer perfekt i sammen, utfyller hverandre. I dette landskap, finner man Gud, som det evige prinsipp, som den evige Kjærligheten. Gud fyller rommet med sin essens. Denne essensen er vi alle en del av.

Det som er foroven gjenspeiles i det som er forneden og visa versa. Alt henger sammen og påvirkes av hverandre. Det er som ringer i vann, som brer seg ut over. Vibrasjonene som brer seg ut over, innehar en takt og rytme, som er i samklang med naturen, en Gude gitt harmoni. Her spiller hver og en tone med, når det er deres tur til å bidra inn i den store harmoni av en symfoni. Her står hver en streng for seg selv og kjenner vibrasjonene fra alle de andre rundt seg, kan ikke vibrere med, før Guds finger har rørt ved dens tangent og har utløst den. Da lyder også strengens vibrasjoner med i de himmelske toner. I disse toner finner man takten, som styrer det hele, som får de ulike hjul til å gå rundt. Mennesket hører ikke disse toner lengre, men de er der, hvis en tillater seg å lytte. La disse toner fra himmelen, som toner ned, aldri forstumme.

Hvis Gud hadde skapt kun et tre, så ville vi sett Gud i naturen. Hvis Gud hadde skapt kun en fisk, så ville vi sett Gud i havet. Gud har skapt mange trær, mange blomster og mange fisker, som han skjuler seg bak og er blant dem. Naturen er Guds maske. Mennesket blendes av mangfoldet og herligheten. Mennesket ser ikke. Å vite at Gud er helheten og er blant oss, som en bevissthet, burde få mennesket til å senke tempoet, sette seg ned og reflektere over skaperverket og dens herlighet, og at mennesket er en del av det hele.

Gud er den ene i de tre, som utgjør en syntese, en aktiv handling. Det er som Skaperen, blir Skapelsen, og som så utgjør Skaperverket. Det er som en sirkel uten begynnelse og slutt, der alt går i ett, som et evig hjul. Det er som om stjernehimmelen speiler seg i havet, der stjernene gnistrer i vannet og reflekteres tilbake.

All den herlighet og kjærlighet Gud sender ut, må ha en resonans, slik at man kan erfare det og speile det tilbake i takknemlighet. I dette bildet er naturen og mennesket skapt. Alt er skapt for å kunne føle og erfare. Det handler ikke om å søke utover, det handler bare om å stoppe opp og kjenne etter, for man har det inni seg, hver og en. Det handler om å være tilstede i nuet, her og nå.

Lyset og ilden lar seg ikke forurense, det er et evig prinsipp, som alltid vil skinne og som alltid skinner – Alltid. Bak hver en sky, bak hver en regndråpe, så skinner solen. Selv om natten skinner solen. Intet under solen er nytt, alt går i sine sykluser og rundganger, for alt Er. Alt er Kjærlighet. Kjærlighet er vilje, vilje til å ville noe, vilje til å få ting til å skje, vilje til å skape en skapelse. Skaperen skaper skapelsen, Alt er ett.

Det er som å banke på en dør, gjerne med 3 eller 7 slag. Som å si: Sesam, Sesam, lukk deg opp. Med ett glir døren opp og man kan se innover i ens eget prinsipp av Gud.

Gud er i Alt og Alt er i Gud. Det er en total enhet. Man kan kanskje si det så enkelt, som at: Guds kongedømme er i en selv. Veien dit er å søke innover, innover i en selv, inn til Vår Hjertes Gud, vår erkjennelses Gud.

Er.

Gud Er.

Gud Er Kjærlighet.