Lederartikkelen i sommerutgaven av «Loge-kjeden» satte i gang noen tankeprosesser. Provincialmester Egil Herman Sjursen skriver: «Når jeg forsøker å følge den politiske debatt i vårt land, føler jeg stadig oftere og stadig sterkere at mine interesser og verdier virker helt annerledes. Samfunnsdebatten har endret seg, fokus på verdier og vår kulturelle basis synes stadig mer fraværende, og livssynsnøytralitet synes å være tidens nøkkelord».1

Et eksempel som umiddelbart kom til meg, var et begrep som i 2017 ble lansert i USA: «Alternative fakta». I et forsøk på å imøtegå kritikk fremholdt statsadministrasjonen at de hadde «gitt alternative fakta i saken» – som at dét skulle være mere sannferdig enn andre fakta.

For et tenkende menneske, så står det for oss at alternative fakta ikke er fakta. De er faktisk usannheter. Et faktum er en verifiserbar sannhet med grunnlag i virkeligheten. Å sminke en løgn og pakke det inn som fakta er propagandering. Det er i det hele tatt noe Orwellsk over et begrep som «alternative fakta» – det er faktisk sammenlign-bart med begrepet «nytale» som det diktatoriske overvåkningssamfundet i Orwells «1984» benytter seg av. Det står i sterk kontrast til frimureriet – meget preget av opplysningstiden – hvis mantra blant annet er at «Det frimureren har sagt, skal lyse av sannhet, og hva han lover, skal være urokkelig».

Benyttelsen av begrep som enten er feilaktige i sin helhet, eller som vi oppfatter som tomme begrep, gir oss en pekepinn på enkelte strømminger i samfundet. Enkelte skyver løgnaktigheter foran seg, og pakker dem inn som fakta, andre misbruker religion, når de selv ikke lever efter hva de lærer. De har ikke et sannferdig grunnlag som springer ut fra våre verdier, kulturelle basis eller religion.

Kanskje fordi man lar livssynsnøytraliteten utbre seg, i frykt for å støte noen med vårt religiøse og kulturelle grunnlag, kan man oppleve at staten i økende grad fungerer som en serviceinstitusjon overfor fremmede religioner, fordi man i økende grad ikke står på kristen grunn, samtidig som mange nordmenn opplever at det ikke er passende å offentlig bekjenne seg som kristen.

Den Norske Frimurerorden er par excellence en bastion mot uthulede verdier, «alternative fakta», løgn og usannhet.

Det fremgår tydelig av våre lover, våre dyder og vår pedagogiske innvielsesvirksomhet. Se bare hvilke krav som stilles til hver enkelt broder, – hver og én av oss – fra våre lovers Annet kapittel: «Når en mann er trådt inn i Ordenen, blir det hans første oppgave å rense og foredle sine tanker, sine begjæringer og sine seder, og innrette sin vandel efter det». Ingen liten eller lett oppgave! Ordenens læremåte er holdningsskapende, og følgelig må jo derfor ens eget arbeide i Logen føre til en holdningsendring.

Frimureriets grunnlag, læremåte og verdier tilsier også at Ordenen skal være en bastion mot økende meningsløshet og sekularisering i den almindelige verden. Imidlertid lever heller ikke vi eller vår Orden i et vakuum, men også vi preges av den tid vi lever i med samfundets foranderlighet. Det kreves i dag en betydelig innsats fra Ordenen og brødrene – en stø kurs – for å holde fanen høyt hevet i et samfun som synes å nedprioritere de åndelige verdier.2

Men er vi selv forskånet fra å bevege oss bort fra vår kulturelle basis og la livssynsnøytraliteten komme over oss? I ytterste konsekvens kan vi, som mange andre organisasjoner og institusjoner, risikere at man alminneliggjør det hellige, og helliggjør det alminnelige. Kort sagt, ved å bringe den alminnelige verden inn i Ordenen. Ordenen har strenge krav til liv og lære, og dette skiller oss blant annet ad fra selskapsklubbene i den profane verden. En Orden er noe langt mere betydningsfullt og krevende enn en forening, som Halfdan Wiberg har uttrykket det.

Men vi lever i en tid hvor det meste i samfunnet skal være transparent og ikke minst meget lett tilgjengelig. I Ordenen løper vi denne risiko for «alminneliggjøring», der overdreven åpenhet, profilering utad og modernisering faktisk kan skade mere enn det gagner. Hva angår interne forhold, så vil jeg trekke frem at dersom noen måtte mener at vi må modernisere eller revidere våre akter, så er dette feilaktig. Ta for eksempel arbeidet fra sentralt hold der det har vært arbeidet med å revidere våre akter for «å bringe dem tilbake til sin opprinnelse».3 Som jeg leste i et innlegg i Frimurerbladet der dette irettegås: «Dette gjør vi ved å sløyfe et ord her, forklare noe annet der. På den måten blir overgangen ikke så stor. Min ærbødige påstand er at man langsomt river ned det som våre forfedre har bygget opp. Det har således skjedd større forandringer i DNFO på de siste 5–10 årene enn på de foregående 250!».4

Vi må konsentrere oss og vårt arbeide omkring våre ritualer; den gradvise progresjon mot mere lys og høyere sannhet. Da kan vi få en åndelig vekst som bringer den søkende broder nærmere lyset og sannheten. Derfor er det svenske system så genialt lagt opp, som ett sammenhengende logesystem. Derfor er det så viktig å la våre ritualer forbli uforandret, og at ikke den som ønsker å sette sitt historiske preg på sitt embete, får revidere bort for eget forgodtbefinnende.

I møte med fremmed søkende er det kanskje lett å falle for fristelsen å møte med tvilsom samvittighet med uklare fraser som «Du må bekjenne deg til den kristne tro, men …», eller at «Ordenens lover sier at […], men …». Selv om dette kanskje kunne tiltrekke enda noen flere fremmede søkende, så er jeg redd at vi gjør dem og oss en bjørnetjeneste ved å fire på kravene og nærme oss dem på en sådan måte. Særlig ofte er yngre mennesker, hvert fall i bunn, mere ærlige og kompromissløse enn vi voksne. De holder idealer høyt, og strekker seg efter dem. Men får de ikke støtte og klare rammer, så ligger nederlagene snublende nær.

Ordenen gir oss anledning til å arbeide oss frem mot et enhetlig livssyn som er tuftet på Ordenens kristne fundament, og således bli helere som mennesker: «Å oppløfte den edleste del av sitt vesen til en nærmere forening med sitt første opphav, hele verdens Trefold Store Byggmester».5 Ordenens hensikt kan kanskje uttrykkes enkelt, men det er vanskelig å nå frem til målet uten en betydelig innsats.

Tilbake til Provincialmester Egil Herman Sjursens lederartikkel. I dens avslutning skriver han:

«Vår Orden har en samfunnsoppgave: Vi må kunne angi en retning for våre medlemmer og for samfunnet. Vi må være klar på viktigheten av å holde fast på vår kristne kulturarv. Vi må holde fast på verdier som skal være basis for en utvikling innenfor vår Orden».

Ordenens oppgave er å formidle frimurerisk kunnskap gjennom å vektlegge det som er helt vesentlig, gjennom opplevelse, forståelse og gradvis vekst. For å låne et begrep fra Hamsun, så skal hver enkelt broder vandre på gjengrodde stier. Det er ingen lett oppgave i et materialistisk og sekularisert samfunn å stimulere det enkelte mennesket til en sådan vandring. Ordenen kan ikke følge oss hele veien – den leder oss til stiens begynnelse, og må støtte oss mens vi tar de første vaklende skritt mot målet. Den gir oss faglig påfyll og inspirasjoner underveis, men det er vi selv som må gå veien. Det er Ordenens utfordring å bringe oss dit.

Så til dette innleggs overskrift vil jeg svare at ja, vår Orden har en samfundsoppgave. Ved å stå fast på og utføre arbeidet på vårt kulturelle, historiske og religiøse utgangspunkt og fundament, så vil Ordenen bringe det gode ut i vårt samfunn, ved at hver broder lever efter det man lærer.

Det kan være betimelig å avslutte dette innlegget med tidligere Ordenens Stormester Bernhard C. Paus’ hilsningsskriv til brødrene før han trådte av efter å ha fungert som Viseste Mester i 21 år, hvor han gav en tydelig pekepinn på hva vår Ordens samfunnsoppgave er: «Frimureriets hemmelighet er vel dette, at det setter opp etiske og moralske tilrådninger, samt en livsoppfatning som bygger på troen. Denne hemmelighet har vi arvet fra våre forgjengere gjennom et par århundrer. I dag er det vi som forvarer den. Måtte vi viderebringe den ren og uskadet til våre etterkommere!».6

1. Sjursen, Egil Herman (PM), Logekjeden, nr. 2, 2019, p. 3.

2. Wiberg, Halfdan, Det indre rom – frimureriske ettertanker,p. 87

3. Ref. diskusjonen om tilbakebringelse til Hertug Karls(senere Kong Karl XIII) akter (der Eckleff antageligvis har hatt størreinnflydelse på utformingen av aktene enn den senere reformasjon ved Kong KarlXIII), og at systemet mest sannsynlig er utviklet av samtidens teologer (mestsannsynlig de stedværende jesuitter) enn kong Karl XIII alene.

4. Taraldsen, Berulf: «Synlige og usynlige søyler – enflanering i historien». Frimurerbladet nr. 1, 2012. pp. 28-32.

5. Lover for Den Norske Frimurerorden, første kapittel § 1

6. Paus, Bernhard «Vise Mesters hilsen til brødrene».Frimurerbladet nr. 3, 1990, p. 55.