Denne morgen begynte undringen. Hva hadde skjedd? Velutdannete, dannete voksne mennesker, de fleste ganske ukjente for hverandre smeltet sammen i et åndsfellesskap, for å søke svar på hva det betyr at en frimurers mål og hensikt er å bli bedre i tanker, ord og gjerning?

På frimurervis ble det et inkluderende fellesskap om verdibasert egenutvikling, med basis i frimureriets kristne grunnlag med sitt etiske, moralske, historiske og mytiske innhold, som ga svar. Hva hadde skjedd, og hvorfor?

Min undring fra den søndagsmorgenen der inne ved Hardangerfjorden, er ikke over, heldigvis. Det gjør bare godt å tenke tilbake på det. Jeg unner mange fler å få oppleve noe lignende.

Noe sier meg at denne form for åndelig fellesskap vil kunne prege mye frimurerisk tenkning fremover – så unikt er det.

Dette åpne takkebrev til dere som var med skriver jeg også for å utfordre til å være med meg på å besvare min undring: Hva er det med disse Rosendalseminarene?

Å delta i dette inkluderende fellesskap som bare befatter seg med frimureriets egentlige innhold gir meg ny energi i den forvandlingsprosess jeg opplever frimureriet som.

Gjennom mer enn 60 år har jeg deltatt på den frimureriske oppdagelsesreisen i meg selv; over høye topper og ned i dype daler – med store gleder og stunder med tvil. Frimureriet har balansert det hele med sine verdier og sitt innhold, og jeg har kjent at medmenneskelighet trer frem som et stadig tydeligere mål for min egen forvandling.

All endring skaper motstand, ikke minst når målet er endret adferd. De fleste vil nok det, men vi klarer det sjelden – gammel vane er vond å vende.

Vi ser det rundt oss hele tiden og vi er enige i at forandring er nødvendig. Den kan skje raskt – og gjør ofte det, men når det kommer for nært oss selv tar det tid. Da dukker det fort opp hindringer, forsinkelser og bortforklaringer.

I frimureriet kjenner vi godt til begrepet forvandling – mye av det hele dreier seg om det.

Nedarvet visdom fra fortiden har lært oss at forvandling krever bruk av langsom tid, med stille stunder innimellom. Det tar tid å få kunnskap nok til å se hvor forvandlingen bør foregå.

I mange år har jeg trodd at forvandling er å gjøre det jeg gjør bedre. Men så lyttet jeg til et foredrag på seminaret av Tora Samset som brukte dette sitater fra Maya Angelou «Folk vil glemme hva du sa. Folk vil glemme hva du gjorde. Men folk vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle seg». Det fikk meg til å se at min åndelige forvandling først og fremst må ta fatt i feil jeg har begått og begår, slike som skaper følelser hos andre.

Da kjente jeg på at en forvandling var nødvendig, slik at det kommer mer glede fra meg.

Jeg ble også vekket av det foredrag Ingar Samset holdt som fikk meg til å se min forvandling fra å erkjenne min tilslutning til den kristne tro til å bekjenne meg til den, trengte og trenger langsom tid – og stille stunder.

Det aner meg at min undring om Rosendal-seminarene får litt lys her – lys som det er vår oppgave å bringe videre, til våre nærmeste.

Fordi frimureri er en måte å leve på og fordi frimureri gir perspektiv, betyr det mye at ledsagere i livet også får kjenne på den positive påvirkning frimureri gir.

Frimureriet og mitt ekteskap med Vera begynte i samme år. Begge har påvirket min leveprosess positivt og ført meg fra usikkerhet og tvil, til trygghet. Vera når det gjelder en livslang kjærlighet. Frimureriet med en påvirkning som er presis, forutseende og til å stole på.

Frimureriets bruk av stille stunder og langsom tid er spesielt velkommen i en oppjaget tilværelse. Det merkes godt på Rosendalseminarene – ro, tanker, musikk og medmenneskelig nærvær skaper energi til den fruktbare prosess min egen forvandling er.

Den lykksalige morgenundring omgitt av naturen i Rosendal fikk meg til å se meg selv som en del av min Guds skaperverk. Jeg opplevde, det Andreas Munck beskrev slik:

«Der aander en tindrende sommerluft varmt over Hardangerfjords vande, hvor høit op mod himlen i blaalig duft de mægtige fjelde stande»

Der og da kjente jeg at min egen forvandlingsprosess hadde satt meg i stand til å se livet og døden i en sammenheng. Livet er gitt meg for å leves – det forsøker jeg å etterleve i håp høit opp mot himmelen.

Frimureriets innhold er blitt enda tydeligere for meg gjennom Rosendalopplevelsene som utfordrer min vedvarende, positive undring.

Denne takk er sendt dere på denne måten i et håp om en smitteeffekt på mange.

Varm takk til dere alle som bidro til det hele.  

Vel møtt igjen – vi har mye ugjort, sammen!

‍