Splittelse har skilt menneskeheten i flere tusen år. Alt deles opp i ditt og mitt og det lages alle mulige slags grenser.
Religionen splitter menneskene i ulike trosretninger. Bare i den kristne verden sies det å vær flere tusen trosvarianter. Dette skjer på tross av at de store religionsstiftere har formanet sine tilhengere til kjærlighet og enhet. Kristus sa: dere har kjærlighet til hverandre. Og Muhammed: Ett samfunn er det!... Unngå splittelser! Formaningene er tapt av syne i et virvar av intoleranse og skinnhellighet, formalisme og hykleri, forvrengning og fordreining, strid, drap –– og splittelse.
Det frimureriet som vi er en del av ble etablert på 1700-tallet med troen på et høyeste vesen som betingelse for medlemskap – og var et av de få stedene menn av ulik religiøs trosretning kunne samles uten å stride.
Profeter har talt, diktere har sunget og helgener har bedt om enhet i årtusener. Men religionsforskjeller har ikke opphørt. Heller ikke strid og blodsutgytelse. Hva er det som får oss til å tro at enhet er mulig – her og nå i dette livet?
Finnes der noen nye faktorer i situasjonen? Er ikke menneskenaturen den samme som den alltid har vært, og vil den ikke forbli den samme så lenge verden består? Hvis to mennesker eller to nasjoner ønsker samme ting, vil de ikke da sloss for den i fremtiden som de har gjort i fortiden? Hvis det ikke lyktes Moses, Buddha, Kristus, Muhammed og andre Hellige mennesker å oppnå verdens enhet – vil det da kunne lykkes for oss?
Ja – jeg tror det! For det første: Levende ting kan ikke la være å forandre seg. Det er en livsbetingelse og grunntonen i skapelsen. Selv den minste livsenhet kan ikke motstå forandring, og jo høyere vi går på tilværelsens stige, jo mer varierende, komplisert, flott og vidunderlig blir forandringene.
I dette livsbildet har vi to slags forandringer – en langsom og gradvis, ofte nesten umerkelig og en hurtig, plutselig og dramatisk. Den siste kalles kritisk stadie.
Eksempel på endring er når et fast stoff plutselig blir flytende eller en væske går over i gassform. Eller når frøet begynner å spire, utfolder seg og danner blader og knoppen blir til blomst.
Larven forvandler seg og blir til sommerfugl, kyllingen kommer ut av egget eller barnet blir født fra mors liv.
Og NB... Vi ser også en lignende forvandling i sjelens høyere liv når et menneske blir født på ny og dets vesen blir forandret hva livsmål, karakter og aktivitet angår.
Ved bruk av ritualer, seremonier og symboler blir vi i frimureriet født på ny. Vi møter både den langsomme, gradvise endringen og den såkalte kritisk stadie og hensikten er enhet med Gud og med hverandre – i våre hjerter.
Stikkordet i dette arbeidet er Jxxxx, og i samme åndedrett sier vi: Gud har skapt meg. Hva så da? Hvordan kommer vi inn i hjertet? I frimureriet sies det til og med at vi skal mure det igjen! Her står vi ved den største illusjonen! Vi trenger ikke komme inn. Vi er i hjertet. Hjertet er meg og jeg er hjertet. Det det dreier seg om er å åpne. Og det er det som er så vanskelig. Åpne hjertedøren fra innsiden! Nøkkelen har vi. Og fri vilje til å bruke den. Til å åpne det som er lukket.
Vår oppgave som frimurere er å utvikle vår bevissthet fra en tilværelse i skumring og mørke til et klarere lys. Det gjør vi når vi er i meditativ bønn, går tur i skog og mark, sitter i solveggen, i godstolen så vel som i logen, på konsert eller når vi lytter til musikk… da åpner vi for engler som vil være med oss… for vår Høyeste Mester… og for Gud. Vi kan godt fremsi lange bønner eller tekster, men... de enkle, stille, uten-lyd-men-rettet-mot-hjertet-ordene når også frem: Vis Meg! Vis meg Herre og Mester!
Et arbeide som daglig bør sysselsette en sann frimurer!
Vår oppgave er å tørre åpne det slik at det kan få delta i sitt eget liv. Ja... du leste rett. At hjertet – sjelens bolig – kan delta i sitt eget liv. Det er det som er kunsten. Den kongelige Kunst.
Dette er trekk i vår selvutvikling. Men gjør det noen forskjell på helheten?
Blir verden bedre for-det-om? Ja... den gjør det hvis vi lar være å tro at vi kan forandre mønstre eller forstå helheten med et knips. Vi kan ikke kjøpe oss til selvutvikling. Det er en prosess som krever tålmodighet som krever at vi tar en ting om gangen. F.eks bestemme oss når vi våkner om morgenen at i dag skal jeg legge vekt på å være glede. At jeg skal trene på det en uke eller til det sitter under huden slik at det blir naturlig. Ligger i ryggmargen. Uken etter kan en velge å trene på taushet. Eller – trene på å være på lag med Gud. Slik endrer vi oss som «tidevannet» endrer havet. Vi kan faktisk risikere at det virker – at det blir kjekkere å være sammen med meg selv – være i enhet med meg selv, med andre, med naturen – med helheten.
Enhver svarer for seg selv... Så da så!
En innføring i Bahái-troen... J.E. Esselmont