Ordførende Mester i St Johanneslogen Oscar til de syv Bjerge har siden mars i år sendt «Oscar-nytt» til sine medlemmer – kl. 18.30 den dagen det etter møtekalenderen skulle vært logemøte. En flott måte å kommunisere med sine medlemmer på i denne tiden. Jeg har hatt gleden av å se «Oscar-nytt» og det er ikke en hilsen i brevform men en fyldig flere siders sak! Jeg vet hvilke arbeid som ligge bak en slik «trykksak» og er imponert hva brødrene som jobber i dette prosjektet får til.

Ordf. Mester Hjalmar Olseth har på oppfordring oversendt syv korte tekster han har skrevet i diverse utgaver. Nydelige små illustrasjoner fra hjerte til hjerte! Nyt lesingen!

Terje Lie
red

Det meste av det vi mennesker gjør, krever stell og pleie. Enten vi bygger en husmannsplass eller en katedral, så må det vedlikehold til. Godt er det.

Et møte i logen er en fasinerende blanding av nytt og gammelt. Nytt i form av nye medlemmer og nyskrevne taler. Gammelt i form av at våre ritualer er så gamle. Kanskje er ritualene en slags form for jevnlig og påkrevd vedlikehold.

Nå er det lenge siden det har vært møter i vår kjære loge Oscar. Jeg skal ikke gi en tilstandsvurdering på mitt eget vedlikehold, men den åpne plassen i skogen gav rom for tanker. De fleste stier inn til plassen var grodd igjen, men plassen lå der, like åpen og like grønn som da jeg var der sist. Det samme kan vi si om våre verdier og grunnstener i livet. Noen verdier må ligge fast. Så får det heller være at vi av og til glemmer å rydde vei inn dit, men rydningen og den åpne plassen er der,- alltid:

Innad; innad! Det er ordet! Dit går veien, der er sporet.

Jeg takker hver en broder som gjør mitt liv rikere, og som setter meg på sporet.

Sammen

Jeg kommer oftere og oftere tilbake til ordet «sammen».  Ordet inneholder så mye. Det kan være smerte over ting som ikke hører sammen, men som oftest er ordet forbundet med glede og forventning om det som hører sammen. Barn har glede over puslespill, voksne har glede over kryssord.  Forfattere finner glede over ord og setninger som hører sammen.

Å være med i Oscar har lært meg å omfavne det som hører sammen. Logen er en spennende blanding mellom enkeltbrødre, et felleskap av alle brødre, og ikke minst et felleskap med det som er over oss og rundt oss. I mangel på møter, så kjenner jeg et savn av dette felleskapet. Jeg kjenner et savn av det å være sammen. Fellesskapet gir mye, og hver enkelt gir mye til fellesskapet. Derfor er det med stor glede at jeg som Ordførende Mester kan takke hver enkelt broder, som til sammen utgjør mitt felleskap i Oscar. Dere er brødre som tenker på hverandre. Dere tenker på de utenfor logen og dere er brødre som tenker på enkene, og andre som har mistet sin kjære. Dere er brødre som ringer hverandre og dere er brødre som sender hilsener på SMS, telefon og i e post. Alt dette er som små sting i en søm som holder det store teppet sammen. Et teppe som inneholder motiver fra alle årstidene.

Om litt snur solen, og vi markerer jul. Det handler også om noe som hører sammen.

Ekkoet som forsvant

Foran meg står en PC skjerm. Jeg på hjemmekontor. Stemmer fra gangen og kollegaer som stikker innom er erstattet med stemmer på en høyttaler. Stemmer som sier «er lyden på?», «du må mute», «det er visst noen dataproblemer», og «hva var nå passordet igjen». Kjente ansikter på kontoret er erstattet med ikoner og initialer. Ikke alle ønsker å ha på kamera når det er samtaler via PC. Jovisst er jeg heldig som har en jobb, og jovisst deltar jeg på en dugnad, - men noe mangler.

Foran meg ligger møteplanen til Oscar, og skjorten er vasket, men det er intet møte å gå til. Vår kjære logesal er uten lys og lyden av brødre er fraværende. Jovisst snakker jeg med brødre på telefonen hver dag, men noe mangler.

Det som mangler er ekkoet av det levende. Dette er kollegaer og brødre som ler og prater sammen. Ikke minst er det lyden av brødre som jobber sammen og ekkoet av hammerslag mellom de syv Bjerge.

Kjære brødre. Vi treffes snart. I mellomtiden, får vi jobbe fra logen i vårt indre.

Å bygge stein på stein

Jeg liker stein. Hvor dette kommer fra er vanskelig å si. Kanskje fordi min far jobbet med stein på Sørlandsbanen i sin ungdom, og kanskje fordi jeg har møtte mange venner og brødre som har snakket om det å bygge med stein. Alt er i bevegelse her i verden. Godt er det, men det er likevel noe uforanderlig med stein. Noen stier i livet går jeg om igjen, og enkelte steiner er faste og gode å trø på, hver eneste gang. De er der bare, og gir støtte for hver en vandrer som trenger et trygt punkt.

Skal vi bygge i stein, må vi ha et godt fundament, men alle byggesteinene er ikke like. Vel og merke kan vi gå på en forretning og kjøpe blokker der alle er like, men de er da også støpt i samme form. Slik er det ikke med livet. To steiner er ikke like. Vi kan lete og lete, men ingen er helt like. Det er skjønnhet i det som oppstår når en flink murer setter ulike deler sammen.

Det du ønsker deg aller mest

Snart er det jul. Før dette skal mange lister skrives og sjekkes ut. Det kan være lister over hva som skal gjøres, lister om innkjøp, og kanskje skal vi også motta lister over det noen ønsker seg til jul.

For mange år siden ble en utenlandsk landslagstrener lurt av en reporter. Journalisten Mazher utga seg for å være en velstående sjeik og hevdet å være interessert i å kjøpe en engelsk fotballklubb. I den forbindelse klarte reporteren å lure en landslagstrener til å tro at han var ønsket som manager. Saken skapte voldsom oppstandelse i britiske medier og ødela kanskje oppkjøringen til VM-sluttspillet det året for treneren og hans lag.  Landslagstreneren burde ikke latt seg lure, men en kommentator sa at når dagene er grå er det lett å la seg lure når noen tilbyr deg det du tror du ønsker deg aller mest.

En annen variant av spørsmålet om ønsker kom fra et magasin som skal ha oppfordret sine lesere til å sende inn en setning som betydde mye for den enkelte leser. Mange ulike svar kom inn, men tre setninger toppet det hele. Det var «Du er elsket», «Du er tilgitt» og «Maten er klar».
Dette er vakre ord: Ord som handler om å bli sett, og om det å være sammen.

Hva ønsker jeg meg aller mest?

Å oppleve stjernehimmelen sammen med den og de jeg er glad i.

Hva binder oss sammen?

Mange av oss er vant med å treffes på møtene. Slik er ikke tilfellet nå, men hva er det som holder oss sammen?

Ett åpenbart svar er at vi deler noen felles verdier og vi har alle sammen søkt oss inn i logen. En annen sa det slik at han var kommet inn på en byggeplass, og han gledet seg både over det han fikk til alene, men også over det han fikk til sammen med andre.

Hvis livet var et puslespill, så kan en si at det som holder oss sammen er den perfekte passformen. Det stemmer lite i mitt liv. Lite er prefekt og noen ganger mangler også enkelte brikker.

Hvis livet var mosaikkspill, så passer dette bildet bedre. Da utgjør vi en helhet sammen med andre, og en dyktig håndverker binder det hele sammen til et vakkert glassmaleri. Da gjør det ikke så mye om brikkene ikke har perfekte passformer.

I mangel på møter, så takker jeg for alle telefoner, hilsener, bidrag til Oscarnytt, og ikke minst til alle de brødre som deler hverandres gleder og sorger. Jeg har til gode å snakke med en broder som ikke uttrykker et ønske om å kunne treffes igjen.

Dette er med på å holde oss sammen på veien mot målet.

Minner, muligheter og møter

Vi står i dag på terskelen av et nytt år i vår loges historie.

Vår, og alles historie, består av to ting: minner og muligheter. Minner er det som logen har vært for hver enkelt av oss. Minner er også logens samlede historie siden 1875.

Mulighetene ligger i de blanke arkene som ligger foran oss. Deler av 2021 er nok planlagt i kalenderen allerede, og Covid utgjør sikkert flere usikre avtaler.  Men mulighetene er der. Mulighet til å filosofere over eget liv og egne valg, eller til å finne ut hva vi er i møte med andre mennesker.

Jeg føler meg trygg på at vi kan avholde møter i 2021. Vårt første møte i logen blir først og fremst et gledelig gjensyn med hverandre, men vi skal også ta opp fremmed søkende. En fremmed som skal bli en del av vår historie, og som skal skrive sin.

Mitt nyttårsønske er derfor at alle skal skrive videre på sin egen historie, men jeg ønsker også at vi deler våre opplevelser med andre. Dette slik at vi både kan preges av andre, men også og at andre kan bli preget av oss. Dette gir oss både minner og muligheter. Det ligger muligheter i hver et møte, enten møtene er med kjente og kjære, en ny venn eller det vi møter under stjernehimmelen.