Kjære Maria-søstre.
Jeg takker for anledningen til å snakke til dere søstre.
Jeg er selv medlem av en orden. Den er ikke hemmelig, men lukket.
Dette med at noe er hemmelig, har til alle tider fått frem det underligste i de som føler at de står på utsiden.
Å ha sterke meninger på sviktende grunnlag er ikke noe nytt, og så lang tilbake som i september 1869 verserte en skremmende historie i Kristiania. Morgenbladet gjenga 17. september det året fra samtaler de hadde hørt kvelden før: Unge piker og gutter ble bortført og drept, for så å bli solgt til hedningene eller «Tryntyrken» som de ofte ble kalt. Mange kjente noen som visste om folk som hadde forsvunnet. En ung bondekone fra Lommedalen, to barn fra Vika og en 17-årig jente fra landet var allerede «faldne under Morderkniven»!
De som sto bak denne handelen med menneskekjøtt var – ifølge ryktene – frimurerne. Raseriet mot frimurerne på Grev Wedels Plass ble til slutt så stort at det resulterte i et tredagers oppløp mot frimurerlosjen, der rundt åtti personer ble innbrakt av politiet for å ha forstyrret ro og orden. Skal vi tro Osloavisene fra disse tider så foregikk det altså mye forferdelig bak logens dører.
Det er så langt fra sannheten som man kan komme. Frimureri er et etisk høyverdig samfunn med det som mål å forbedre seg selv, – til det å bli en bedre utgave av seg selv. Det høres ut til å være en enkel sak, men jeg vet ikke om dere har prøvd det? Det er ikke enkelt! En tidligere Provincialmester i Bergen Provins gikk ytterligere et skritt videre da han sa at ”Den Norske Frimurerorden ikke er noen forbedringsanstalt, men den gir mulighet til foredling”! Bare ved å si ordet foredling langsomt til meg selv så føler jeg at noe har muligheten til å vokse i meg. For man kan oppnå selvforedling ved å granske seg selv, det er alltid noe som trenger reparasjon eller vedlikehold.
Jeg vet svært lite om Maria-ordenen. Som utenforstående oppfatter jeg Mariaordenen som den mest mystiske og antagelig den av ordenene i Norge som det finnes minst informasjon om i litteratur og massemedia. Og slik bør det kanskje også fortsette å være?
Jeg har merket meg at Maria-ordenens logo stammer fra Apollontempelet i Delfi. På arkitraven på framsiden av tempelet stod det skrevet på gresk «Kjenn deg selv!», og viser til at menneskets utvikling skjer gjennom selverkjennelse. Min eget devise i Frimurerordenen er «Gnothi Seauton» som betyr det samme.
Søstre, vi har mye til felles!
Jeg vil begynne med å snakke litt rundt begrepet «En Orden» og etter hvert nærme meg de rituelle måltidene vi har etter hvert eneste logemøte, og som avrunder selve logemøtet på en verdifull og meningsfull måte!
At vi er medlemmer av en Orden, og ikke av en forening, er et vesentlig moment i vår virksomhet. Ikke minst når vi skal gå tilbake til opprinnelsen av Ordensvesenet. En nærmere søkning i tradisjonene til de kristne munke- og nonne-ordener kan kanskje gi noe av svaret på spørsmålet om hvor opprinnelsen til måltidet ligger.
«I Orden!» sier vi.
Hva er det vi mener når vi sier «i orden»?
Ikke at alt i hele verden er i orden i hvert fall. Det må være noe spesielt, noe avgrenset, som er uproblematisk for øyeblikket. Hvis vi setter Orden opp imot Kaos blir ordet «Orden» satt i sitt rette perspektiv!
Det finnes to typer ordener, de «kontemplative» som lever isolert, og de «apostoliske» som driver utadrettet, eller forkynnende virksomhet. Dere husker apostlene som ble sendt ut for å forkynne Guds ord.
Ordensbegrepets opphav
En romersk soldat ved navn Pachominus var stasjonert i Egypt.
Frem til han ble dimittert i år 313, hadde han tilegnet seg en fasinasjon for de kristnes omsorg for de unge soldatene - og ville døpes. Selv om han virkelig beundret eremittene som levde alene i ørkenen tvilte han på om han ville følge deres eksempel. Jesus hadde jo sagt at man skulle «elske hverandre» og hvordan kunne man gjøre det i ensomhet? Pachominus bestemte seg for å danne et fellesskap og hevdet å ha fått en åpenbaring om å bygge et hus der mange sammen kunne danne en «himmel på jorden». Han påvirket andre som også søkte Gud til å slå seg sammen med ham i et spirituelt fellesskap. Sammen satt de opp en bygning som de kalte et «monasterium», som merkelig nok betyr «et fellesskap av enkeltindivider».
Pachominus tok navnet «abba» (fader) og sine tilhengere kalte han «brødre». Så vidt meg bekjent finnes det ingen andre organisasjoner enn de religiøse ordenene hvor man har kalt hverandre søstre eller brødre. Døgnet ble delt mellom bønn og fysisk arbeid. «Ora et Labora».
Hvorfor søkte munkene sammen slik de gjorde? Åndsmennesker har gjennom alle tider ment at hvis de kunne samle mange nok troende for å be og dyrke Gud under samme tak, ville det generere et kraftfelt som ville ha en positiv virkning på den åndsfattigheten og det frafallet fra Gud, som datidens mennesker opplevde rundt seg på alle kanter.
Etter terror angrepene i London og Stockholm i 2017 og i Berlin i 2018 så vi noe av det samme, da folk samlet seg for å ta byen tilbake fra skrekken og terroren. Det samme opplevde vi her i Norge etter 22 Juli angrepet (2011). Trøst og styrke genereres i fellesskapet.
Her i Logen tror jeg de fleste av oss føler mye av det samme positive kraftfeltet hver gang vi står skulder ved skulder. Fundamentet for klosterlivet ble de tre berømte munkeløftene om kyskhet, fattigdom og absolutt lydighet mot abbeden - som var Kristi representant, samt livsvarig bundethet til klosteret.
En av munkevesenets fedre, Benedikt, forfattet et sett med lover og regler som tok sikte på å oppnå sjelens herredømme over kroppen. Selvbeherskelse skulle fremelskes ved både taushet og måtehold. Overalt ble nå klostrene med sin stillhet og fred et tilfluktssted for alle de som søkte en mening, i en tid som var full av farer og omveltninger.
Trappistmunken Thomas Merton har sagt noe vesentlig om vår indre og ytre verden. Han sier «Det ytre selvet er dannet av arv og miljø. Det indre «selv» er evig og det er her møtet - eller foreningen med det guddommelige, finner sted. Hensikten med klosterlivet, askesen og kontemplasjonen er overvinnelsen av det ytre selvet, slik at det indre selvet skal kunne virkeliggjøres.»
Klosterets primære oppgave var å hjelpe mennesket til å vinne herredømmet over sitt eget legeme og å bli bedre kjent med Gud.
Det tredobbelte løfte om lydighet, kyskhet og fattigdom medførte en disiplin i livsførselen som var ment å skulle gi indre balanse og fromhet.
Det ble vist stor forsiktighet ved opptagelsen av nye brødre og søstre. Ingen ble innlatt straks. Fire til fem ganger måtte man finne seg i å bli vist bort med harde ord.
Kallet til klosterlivet var uttrykk for et grunnleggende intenst ønske om å overlate alt til Gid og å gi seg helt hen til Ham.
Den som holdt ut den gjentatte avvisningen ble så innlatt i klosteret og måtte der legge fra seg alle sine private eiendeler for så i to måneder å bli overvåket av en eldre munk eller nonne som forela ham alle klosterlivets besværligheter. Etter disse forsøk på avskrekkelse ble Benedikts Regel full av påbud lest opp for med tilføyelsen: «Se den lov du skal stride under». Sagt på en annen måte: «Bare noen få når målet!»
For å være helt klar: Det er kun de ordener med opphav fra før reformasjonen som kan kalle seg en Orden, alle moderne menigheter kalles kongregasjoner.
Et par eksempler på eldgamle Ordener vi alle har hørt om - er Benedictiner- og Cistercienserordenene.
I Bergen hadde vi flere klostre med forskjellig tilhørighet. Benediktinerklosteret «Munkeliv» lå der Klosteret ligger nå. Nonneseter klosterkapell og tårnfot som var et Benediktinerkloster for kvinner, finner vi rester av ved mellom Jernbanestasjonen og Busstasjonen. Lysekloster var et Cictercienserkloster som ble grunnlagt i 1146 av munker fra det rike «Fountains Abbey» i England. Det var i funksjon frem til 1536. Steinene herfra ble så brukt til å bygge Rosenkrantz tårnet. Mange historikere gir munkene fra Lysekloster æren for innføring av fruktdyrkingen i Hardanger.
Domkirken som den gang het Olavskirken tilhørte Fransiskanerne. De fleste av disse var i funksjon frem til 1536 da mange katolske klostre i vår del av verden ble lagt ned som et resultat av reformasjonen og Henrik VIII’s løsrivelse av England fra Den Katolske Kirke. Vi husker hans ønske om å få annullert sitt første ekteskap – for å kunne gifte seg med Ann Boleyn. Det skulle bli ytterligere fire til. Paven sa «nei» hvorpå Henrik VIII startet den Anglikanske kirke som fremdeles er dominerende i England.
Den Norske Frimurerorden har en oppbygning mye lik den klostrene hadde.
Ordenens lover er offentlig tilgjengelig for alle å lese ved alle større bibliotek her i landet.
I § 1, i Fundamentalkonstitusjonens første bok heter det:
«Den Norske Frimurerorden har sitt utspring i et gilde og samfunn som er innstiftet i gammel tid, til Guds, den Aller Høyestes ære. Ordenens formål er å meddele sine medlemmer opplysning i den edle vitenskap å utøve dyden og underkue lasten, samt å forlene dem kunnskap og styrke til å legge bånd på sine begjæringer og undertrykke sine onde tilbøyligheter, for således å oppløfte den edleste del av sitt vesen til en nærmere forening med sitt første opphav, hele verdens Trefold Store Byggmester».
Stort klarere kan ikke Ordenens formål defineres. En religiøs forening som har felles mål med den kristne kirke, å gjøre livet bedre for ens neste, samt håpet om, og troen på - det evige liv. Fra tidlige tider har alle Ordener valgt å benytte et hierarkiske system for å oppnå dette formål. Ordene Hieros-Arkhein stammer fra Gresk og betyr egentlig Hellig- hersking. Dette gradssystemet finner vi igjen innen både militæret og det offentlige byråkratiet.
Forfatteren og teologen Karl Gervin ga for et par år siden ut en bok om norske klostre fra før reformasjonen. I et avsnitt om den fysiske oppbygging av klostrene skriver han:
«Vegg i vegg med varmestuen lå spisesalen, refektoriet. Også dette var et funksjonelt og ganske nakent rom, men meget vakkert. Det å spise ble sett i sammenheng med messens nattverd, og senere skulle nettopp spisesalen i flere ordeners klostre bli stedet der kunstnere fikk utfolde seg med store nattverds skildringer. Opprinnelig ble spisesalen på samme måte som kirken og kapittelhuset orientert østover, og munkene snudde seg i denne himmelretningen når de ba før og etter måltidet. Når spisesalene senere ble orientert m o t syd, kan det ha hatt sammenheng med muligheten for utvidelse når kommunitetene vokste, og så ga det plass til varmestue og kjøkken på hver av sidene.
Munkene satt ved siden av hverandre ved langbord, men uten noen tvers over bordet. I spisesalen sto det også en lesepult som kunne være meget forseggjort, for under måltidene skulle det råde stillhet og det ble alltid lest høyt fra noe oppbyggelig.»
Klosterlivets betoning av selve måltidet, understrekes den dag i dag ved det rituelle måltidet etter de rituelle møtene. I hjemmene var bordbønn et viktig ledd i måltidene bare for 2-3 generasjoner siden.
Det synes åpenbart at måltidene skal bidra til å understreke at det vi i dag kaller taffel er et rituelt måltid, og skal praktiseres slik. Det såkalte «sosiale samvær», skal finne sted ved kaffen etter måltidet. Tradisjonen med de enkle lys på spisebordet, som tennes før måltidet og slukkes etter måltidet praktiseres i mange hjem også i dag ‐hvis ikke forholdene gjør at maten inntas på enklere vis. De to lys på alteret i kirkene symboliserer det samme. Både ‐lys og alterduk markerer at alteret er dekket for et helt annet og rituelt måltid. Måltidet, eller taffelet - skal etter min oppfatning understreke bakgrunn og betydning av alle våre rituelle sammenkomster.
I vår tilværelse, som ved høgtidlige Taffel, er det nesten ingen grense for hva man kan skåle for, og det er en aktivitet som blir praktisert med stor iver ved de fleste store anledninger. Som regel sier man bare «skål», eller «kan jeg få drikke med deg», men tradisjonen med skåling strekker seg helt tilbake til antikken.
Egypterne var de første vi har holdepunkter for drakk vin, og de gamle grekerne arrangerte i sin tid store drikkegilder eller symposier hvor de æret gudene. Verten drakk først for å vise at det ikke var gift i vinen. Italienerne fulgte hakk i hel med den høgtidelige skålingen for Keiser Augustus som Senatet hadde bestemt skulle æres med hevede glass ved hvert måltid.
Ordet som brukes på engelsk; TOAST, (propose a toast) kommer fra det gamle Roma hvor Senatorene slapp et lite stykke brent brød ned i sin sure «vin ordinaire», slik at asken fra brødet kunne maskere vinens ofte tvilsomme smak. Brødstykket ble kalt tostus, som betyr ristet eller uttørket, og navnet utviklet seg til ordet som brukes flittig den dag i dag.I frimurerlogen bruker vi skålingen seremonielt, og ved opptak av et nytt medlem er vedkommende fri for ytterligere oppmerksomhet først etter at OM har drukket med ham når resepsjonstalen er vel overstått.
Etter denne vandring i deler av europeisk kulturhistorie, der opplysningstiden hadde vesentlig innflytelse på ordensvesenets videre utvikling var det ikke underlig at arbeidet med en svensk Orden på kristen grunn var utgangspunktet for Carl XIII‐ og hans medarbeidere.
I det svenske system‐ eller det nordiske som vi sier i dag ‐ skulle det lages en Orden på kristent grunnlag, noe annet var utenkelig i land som hadde den kristne tro som forutsetning i den første paragrafen i grunnloven. For det rituelle måltid etter møtene ble det ikke knyttet spesielle kristne ledd, selv om ønsket om a knytte dem til de gamle Klostertradisjonene må ha vært tilstede.
Om måltider i festlig lag
Som jeg allerede har nevnt står det å lese i vår Ordens Lover at den har sitt utspring i «et gilde og samfunn innstiftet i gammel tid til Guds, Den Aller Høyestes ære». Det er ikke gitt noen nærmere spesifikasjon på innen hvilken kategori dette gilde skulle høre til, men vi vet at det i middelalderen fantes en rekke gilder knyttet til forskjellige virksomheter, yrker og kirker.
De sammenslutninger som var knyttet opp imot yrker kunne også ha betegnelsen laug - og det er tradisjon for at de laug som organiserte medlemmer innen bygningsfaget etter hvert fikk betegnelsen loger eller bygg hytter i mange land. Et eksempel på bygg hytte er huset steinarbeiderne ved Nidarosdomen bruker som ligger ved nordveggen av kirken. I disse ble det gitt opplæring i faget ved siden av at de nærmest ble - det vi i våre dager vil kalle fagforeninger. Men det var også en annen side ved laugene i tillegg til å føre tilsyn med opplæringen, utførelsen og medlemmenes rettigheter. Det var til bestemte tider selskapelige sammenkomster hvor man spiste og drakk sammen. Slike sammenkomster ble gjerne holdt i forbindelse med de større helgenfester - innen bygningsfaget i alle fall på St. Johannes dag om sommeren - Johannes Døperens dag - eller som vi gjerne sier: St. Hans (24.06.) og på St. Johannes dag om vinteren - Johannes Evangelistens dag den 27.12.
Det å sitte omkring et bord og nyte et måltid ble regnet for en fredsommelig handling som knyttet deltagerne tettere sammen. For det gjaldt spesielle regler for oppførsel ved bordet og for sammenkomsten i gildet eller i lauget. Vi snakker om «bordskikk». Ja, vi kan vel huske fra vår barndom at det ble innprentet oss hvordan vi skulle oppføre oss ved bordet, det være seg i hjemmet eller særlig på besøk!
Vår Orden har sitt utspring i et gilde, står det i Frimurerordenens lover. Og vi har vel lest i åpne fora at frimureriet, i alle fall i visse sammenheng, bygger videre på middelalderens byggehytter og laug. Hva er vel da mer naturlig enn at tradisjonene når det gjelder måltidene i forbindelse med møtene -sammenkomstene - også er videreført. Måltidene - brodermåltidet - hadde en ganske spesiell funksjon i de gamle ordenssamfunn og gilder. Det var altså en ikke uvesentlig del av sammenkomsten og det var gitte retningslinjer for god oppførsel som skulle følges. Et eksempel på retningslinjer for oppførsel så vel på arbeidsplassen, i samfunnet generelt og ved sammenkomster av sosial karakter, slike som et felles måltid, er det såkalte Regius manuskriptet fra ca. år 1390 som gir retningslinjer for dem som er knyttet til bygningsfaget.
Da Storlogen i London ble stiftet i 1717 ved at fire loger gikk sammen til en Storloge hadde man nok av gamle tradisjoner og regler å holde seg til, men det var først i 1723 at det kom en "lovbok" The Constitution -ført i pennen av et av medlemmene, presten James Anderson. Her ble det gitt en nokså vidløftig historisk fremstilling av frimureriets forhistorie. Videre ble det gitt retningslinjer for logearbeidet OG, i et eget kapitel, retningslinjer for hvordan en murer-brodcr skulle oppføre seg «etter» logearbeidet - så vel i det etterfølgende samvær som ute i den alminnelige verden. Etter at det rituelle logearbeidet var til ende og ved det broderlige samvær deretter, kunne man underholde hverandre med uskyldig skjemt, men man skulle avstå fra at det utartet - og avstå fra å spise og drikke utover sine tilbøyeligheter, samt ikke ta opp diskusjoner om religion eller politikk.
På den tid var det stort sett frimurerisk logearbeid bare fire ganger pr. år. Ett av disse møter skulle holdes på St. Johannesdag den 25 juni, og da som et festmøte - gjerne med installasjon av ny Stormester. Festen kunne gjerne være felles for alle loger i byen og det fortelles om sammenkomster - med et festmåltid - hvor det var flere hundre til stede. Man måtte da leie en passende forsamlingssal og det var nødvendig med et stort forarbeid både når det gjaldt mat og drikke samt invitasjoner. Det ble utpekt et antall brødre som skulle stå for festen - det rent tekniske; hvor og når holdes - og for gjennomføringen; servering. For her var det et fastlagt ritual, med prosesjoner, taler og skåler.
Ved bordet kunne det nok bli ganske livlig - men innenfor sømmelighetens grenser. 1 nevnte konstitusjonsbok er det tatt inn flere sanger som skulle avsynges i festlig lag og (sannsynligvis) i forbindelse med skåler som utbringes for de forskjellige embedsfunksjoner eller i forbindelse med taler for de forskjellige grader.
At man nok ikke alltid forholdt seg etter de gitte lover og regler, kan man forstå om man ser på et bilde av kunstneren William Hogarth laget i 1736 (utgitt som kopperstikk i 1738) - det fjerde i serien «Døgnets tider» i London. Sentralt i bildet sees en Ordførende Mester iført skjødeskinn og embetsprydelse - og tydelig meget påvirket - som blir støttet av en broder på vei hjem. Tradisjonen forteller at scenen skal være fra en Oak Apple Day (29. mai), som var en av de festdagene da også frimurerne hadde en feiring. Hogarth var selv frimurer, tatt opp i 1728, og kjente således til at det nok fra tid til annen ble konsumert mer enn godt var etter logemøtene. At den avbildede frimurer kunne gjenkjennes som Sir Thomas de Veil skal være et eksempel på at han var lite populær i samtiden på grunn av at han straffe-forfulgte gin-selgere meget strengt.
I utenlandske loger finner vi at det mange steder ved ulike sammenkomster skal utbringes i «alt syv skåler».
Skålene skal være:
Den første for kongen eller statsoverhodet.
Den andre for Stormesteren og Storlogen.
Den tredje for logens Ordførende Mester/President.
Den fjerde for hans to nærmeste medarbeidere.
Den femte for landets militære styrker.
Den sjette for logens embedsmenn og besøkende.
Den syvende for alle på jordens overflate omspredte ordensmedlemmer.
Disse skåler er kan hende ikke så merkelige, men det må kunne sies om den måte de skal utføres på - de tilsigelser som gis.
Den Ordførende Mester gir ordre om at de Bevoktende Brødre skal gi ordre om å lade og rette inn kanonene.
Det må her skytes inn at de spesielle glass - med en klump eller kule i stedet for stett - blir benevnt «Firing Glass» (som kan oversettes med både skåleglass og skyteglass) og også kanoner.
Brødrene skjenker nå, på tilsigelse, i glassene fra de karafler som er stilt opp foran hver og en, den mengde vin som skal drikkes i skålen.
Så kommanderes «ta sikte» - og glassene føres mot munnen. Og deretter «ild», så «stor ild» og til sist «alle gir ild/bredside» dette utføres i tre bevegelser og til sist drikker alle.
Så kommanderes «presenter våpen» - og glassene holdes ut foran brystet, føres til venstre brystside, til høyre brystside og tilbake ut foran brystet. Etter å ha utført denne eksersis tre ganger føres glassene, med utstrakt hånd, først litt mot venstre, så litt mot høyre og til sist støtes de mot bordet – «så hårdt at de kan splintre selv den sterkeste skuteside» sies det i ett ritual.
Er det rart man innførte glass med kule i stedet for stett i de gamle loger? Man hadde forsøkt å få bukt med de hårde støt mot bordflaten ved å innføre bøter for knekkede glass, men slik forsiktighet er vanskelig for en frimurer som vil «gi ild» på ordentlig måte!
Dette var litt om Ordensvesenet, rituelle måltider og tradisjoner fra eldgamle tider. Kanskje er tradisjoner som dette mer påkrevet enn noensinne i et samfunn som sekulariseres mer og mer, og hvor mange tradisjoner gradvis faller bort. Om 100 år er allting glemt, heter det ‐ forhåpentligvis ikke i dette huset.
Takk for oppmerksomheten!