«Målet er en samling for pilgrimer» sa Hillevi. Tiden var for kort til å gå hele veien, så det ble en biltur. Vel fremmet ble vi ønsket velkommen til Røldal som en moderne Bilgrim.
Røldal har vært landskjent siden lenge før både skitrekk, og de kjente hotellene Breifonn og Hordatun. Røldal har en stavkirke som trolig ble bygd på 1200-tallet. Kirken er fortsatt i vanlig bruk.
I sin tid var kirken et kjent pilegrimsmål. Det ble sagt at krusifikset hadde ord på seg for å helbrede vanføre og syke, og pilegrimer ga gaver og løfter for sjelebot. Mang en krykke og ulike proteser stod igjen i Røldal etter de som mente seg helbredet. Disse kan man se på både museer i Bergen og i Oslo.
Det var få krykker blant dagens påmeldte, og så vidt jeg kunne se, så ble de også tatt med ved dagens slutt. Da kan en spørre hva er så målet for en offisiell pilegrimsreise i regi av Bjørgvin Bispedømme? En reise som ellers startet ved Utstein kloster.
Å være pilegrim er å være underveis. I en kristen kontekst er en pilegrims vandring å gå i retning av noe som er større enn meg. I den tidlige kirke het det: Pilegrimen drar ikke gjennom verden for stadig å oppleve nytt, men for stadig selv å bli ny. (Biskop Anne Lise Ådnøy.)
På seminaret ble det reist spørsmål om det hellige finnes på steder, slik som i Røldal eller om det finnes i hver enkelt av oss? Enhver svarer for seg selv, men det nytter i alle fall ikke kun å være «Pilgrim for en dag». Hellig er på en måte noe som er utenom det vanlige. Vi snakker om hellige skrifter og helligdager.
29. juli (Olsok) er en merkedag for Norge og Oscar. Datoen er dødsdagen for Olav den hellige i 1030 og stiftelsen for Oscar i 1875.
En stopp på veien til Røldal kan være Moster. Her ble Olavsloven, eller Kristenretten vedtatt i 1024. En forfatter (Øyrehagen Sunde) som holdt kurs om dette i Røldal sa dette (fritt gjengitt):
Ein må skilja mellom to sider ved kristninga av Noreg. For det fyrste kristninga av einskildpersonar, familiar og kanskje bygder. For det andre kristninga av det offentlege rom i samfunnet. Det vil seia at kristne verdiar vart ramma rundt alle sin kvardag. Vedtakinga av Olav Haraldsson si lov på Moster i 1024 er viktig som eit steg mot kristninga av samfunnet i Noreg.
Det er i dag vanskeleg å forstå kor radikal endring kristninga av samfunnet var. Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og den sterkaste si makt var den som gjaldt. Men med kristninga vart dette med «makt» og «rett» skilt – «rett» var noko som sprang ut av Guds vilje. Det var ikkje slik at den som hadde makta kunne bestemme alt. Guds ord har betydning for kvar enkelt.
· Dermed vart herren si makt over trælen redusert, og til slutt var denne forma for slaveri avskaffa.
· Fedre og brødre si makt over kvinner vart redusert, og ei kvinne skulle etter kvart til dømes samtykkja ved ekteskap.
· Den rike si makt over den fattige vart redusert, og etter kvart fekk ein innført ei almisseplikt.
· Og hemnretten, sjølve grunnpilaren i det gamle rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra fred i landet.
· Barn skulle døypast, og kunne ikkje setjast ut for å døy.
Slik vart kvardagen langsamt erobra av kristendomen gjennom det som Olav den hellige fekk vedteke på Moster. Og etter kvart vart folk sin utsynshorisont òg prega av den kristne læra.
Det er mange år fra 1024, til 1030, til 1875 og til i dag, men min reise som broder og murer er ikke gjort på en dag. Min reise går både på kjente og ukjente stier. «Underlige ting» seg jeg både langs vegen og i meg selv, men til målet skal vi.
Vår broder Kristen Ottesen skrev om «det å reise uten å se» i 2021. Jeg låner litt av ham som tanker fra min pilgrimreise:
Jeg er fremdeles på min livslange reise - inntrykk fra
fjell og fjord. Våre forfedre har lagt igjen både gods og
tankegods som i dag inspirerer og hjelper i en stri
hverdag, - men vi må lete og vi må ta imot - vi må reise
og vi må se. Jeg er priviligert som kan lete og ta imot –
stor medbroderlig takk til Oscar og til mine Forfedre i
Logen, fra 1897 til i dag.
- blive da Din dom vårt hell -