I det som før het Statens Vegvesen har han ikke kjørt gravemaskin, bulldoser eller dampveivals – men jobbet innen infrastruktur, vei og anskaffelser – med budsjettansvar, fagansvar, personalansvar og planlegging.

På sitt småbruk på Karmøy har han vært «altmuligmann» og også bygget veier – dog i mindre målestokk. Og når han skal ut på sjøen med snekka er det han som er navigatør og bestemmer posisjon og retning til målet.

En frimurers fornemste oppgave er å bygge et tempel i hjertet. Det betyr at det må bygges en vei – en "ferdselsåre", til hjertet fra hjernen – for der, altså i hjertet, å bygge en møteplass mellom Gud og mennesket.
I dette indre veiprosjektet bygger noen smalt og kronglet – og det er ok. Andre oversiktlig, rett frem, bredt og godt. Andre nøyer seg med å glede seg over å kunne planlegge. Det er jo også en del av arbeidet.

For oss som kjenner broder Hjalmar, tyder det på at han har gjort et grundig arbeide både når det gjelder tilrettelegging, posisjon og kurs i sitt indre veiprosjekt, slik at det er lett for besøkende å komme inn i tempelets rom og tilganger.
Hos Hjalmar er nemlig hjertedøren åpen – for den troende, men også for tvileren. Ikke bare for den som har mest gods og gull og prydelser – med gang og sete ved "kongens bord" – men også for «Jørgen Hattemaker».

Som sønn av en frimurer ble nok Hjalmar Olseth tidlig kjent med frimureriet. Selv sier han at hans første møte med frimureriet var da han som ung gutt fra Karmøy var på et romjulstreff i Festiviteten, og fikk se logens lokaler. Han forteller: "Jeg husker enda at jeg var så nysgjerrig med tanke på hva som skjedde i lokalene. Min bakgrunn fra Karmøy var som for vanlige ungdommer og med 4H som et fast punkt. Jeg hadde hørt noe om frimureri og byggekunst og tenkte at losjens lokaler måtte være som et kjempepalass.

Imponert ble jeg da jeg kom inn i logen, og jeg måtte spørre noen om hvor det hemmelige i frimurerlogen var gjemt. En som svarte den gangen, sa at det viktige er ikke hva som skjer i lokalene, men hva som skjer i deg. Ikke skjønte jeg svaret og øynene var nok på stilker hele den dagen. Det måtte være noe hemmelig akkurat her.»

"For 35 år siden ble jeg altså med i losjen i Haugesund» – fortsetter han engasjert. «Da jeg gikk til opptagelsen var jeg nok mer redd enn spent. Jeg hadde gjort det samme om igjen, nå i dag. Jeg har ikke angret et sekund» – sier han med ettertrykk!

«Mye har jeg lært. Og noe av lærdommen er at viktige ting i livet ikke alltid kan måles eller veies, eller skrives inn i en CV. Viktige ting handler om å skrive historien på en slik måte at det ikke bare handler om en selv, men om de en traff på sin vei.

Ordenens ritualer er ikke til utlån. Dette er utelukkende fordi vi mener at frimureriet bør oppleves. Det er opplevelsen som på mange måter er vår hemmelighet. Opplevelsen i det å reflektere over livet.

Vi kan ikke gå gjennom livet som utropstegn med svar på alt. Vi må stoppe opp og undre oss over livet og ikke minst oss selv.» – avslutter han.

Når Ordenens Stormester utnevner en sentral embedsmann – som f.eks en Provincialmester, er dette ikke noen «fortjenstmedalje» for vel utført arbeide. Men utelukkende for det arbeidet som skal gjøres i det nye embete. Derfor bruker vi heller ikke noen spalteplass her på det broder Hjalmar har gjort i sine fem år som Ordførende Mester i St Johanneslogen Oscar til de syv Bjerge. Men en ting bør nevnes. Under hele pandemien produserte han og noen brødre internbladet «Oscar-nytt» som ble sendt ut klokken 18 ½ hver dag det skulle ha vært logemøte. I dette hilste han brødrene, det ble informert, opplyst og levert kronikker, mm. Alle utgivelsene er samlet i en imponerende «bok» på 416 sider. Et fantastisk dokument også for kommende historieskrivere.

Og så tilbake til navigasjon, veibygging, posisjon og retning. Vi spør Provincialmesteren: Hvilken retning på veien ser du for deg for frimureriet og med det også for losjene i Bergens Provincialloge? Og hva er «byggesteinene»?

«Byggesteinene er dette» – sier han og «samlet sett er det dette som gjør oss unike:

• Vi er samlet rundt en tro – den ene Grunnsteinen, eller Hjørnesteinen. Det er ingen hemmelighet.

• Vi er samlet rundt våre verdier. Det er heller ingen hemmelighet.

• Vi er ikke gitt en oppgave å revidere hverandre som murere. Men vi skal skape gode veier mellom tro og tvil, mellom nå og fremover, og vi må svare på spørsmålet om alt jeg har med meg av last fra fortiden skal bli med til reisens mål?»

«Jeg tror på en evighet», sier broder Hjalmar, «Men vi murere prøver å skape opplevelser som gir oss mening i nuet. Opplevelser som gir hver enkelt broder et håp, men også en oppgave som må løses – her og nå. Det er heller ingen hemmelighet.»

«Byggesteinene er hver broder som gir noe videre og som tar sin neste i hånden. Vi ønsker alle en åpen hånd som sier «velkommen inn» og «velkommen igjen», Den hånden traff jeg ved min opptagelse, og den hånden skal bringe oss til målet, og den hånden skal også hvert nytt medlem møte. En åpen hånd i en Orden som er åpen for de som søker. De skal også finne» – sier Bergens Provincialloges Provinciamester, broder Hjalmar Olseth!

Sluttord: Broder CF Wesenberg sier i boken «Seks ord om frimureri»: «Når ditt lys treffer – skinner jeg.» Slik er broder Hjalmar. Smilet, stemmetonen, ordene, evnen til å lytte og se andre er hans lys. Slik får han oss til å skinne!

Vi gleder oss og ønsker broder Hjalmar alt godt som Provincialmester.

Kort om Hjalmar Olseth
- Født 15. mai 1964 på Karmøy
- Gift med Hillevi
- To voksne bonusbarn og tre bonusbarnebarn
- Alle med adresse i Bergen
- Har et lite småbruk på Karmøy.
- Cand jur. Master i rettsvitenskap Universitetet i Bergen
- Arbeid: Seksjonsleder, Vestland Fylkeskommune, avdeling infrastruktur og veg.
- FRIMURERIET
- Opptatt 06.05.1987 i St Johanneslogen Harald til det lysende Haab Haugesund (Hans far Hjalmar Olseth var Ordførende Mester i «Harald»)
- Adoptert til St Johanneslogen Oscar til de syv Bjerge
- Flere talende embeter og Ordførende Mester fra 2017 til 2022
- Nå Provincialmester i Bergens Provincialloge