Terje Lie Pettersen siterer Susan Bjørklund i siste nummer av «Logekjeden»: «Jo mer vi lærer om livet, jo mer lærer vi om oss selv». Vi minnes på at det er det såkalte hverdagsfrimureriet som er det viktigste og eneste sanne frimureri. Imidlertid synes jeg at dette er så krevende at jeg stadig trenger påfyll av inspirasjon og motivasjon. Det er logemøtene – ritualene – det sosiale etter logen – som har styrket forsettet til å gå ut i vesten og prøve å leve etter den kongelige kunst. Uten denne inspirasjonen blir jeg fort meg selv nok, og utsetter til i morgen. Jeg har lært mere om meg selv i denne tiden. Jeg har forstått hvilken betydning logemøtene har hatt for meg. Det er langt viktigere med stadig påfyll enn jeg har vært klar over.
Ting som settes på vent for lenge – vil kunne gå ut på dato. En fyller tomrommet med noe annet, Når Ørnen ikke løfter lenger, så søkte jeg mere til kirken, men nå har jeg opplevd at også min kirke stengte portene! Dette sågar i kirkens viktigste høytid – påsken.
Digitale gudstjenester så vel som digitale logemøter gir meg lite. Jeg opplever at skjermen stenger meg ute fra samværet. Nå forstår jeg hvor viktig det er – i alle fall for meg – å møte andre ansikt til ansikt. Det er nok langt mer som skjer i et virkelig møte mellom mennesker enn vi har forestilt oss. Vi responderer – reagerer på hverandres ansiktuttrykk, stemmeleie, kroppsspråk – vi er i virkelig dialog. Et digitalt møte er ikke noe møte. Det er som å være på kino – eller sitte foran TV-skjermen.
Jeg trenger bekreftelse på min tilstedeværelse. Et smil, et nikk, spørsmål og svar. Reaksjoner på at jeg er til stede i den andres verden. Jeg vet ikke hvordan det er med deg min broder, men jeg innser at jeg er i ferd med å lære mitt hjerte og min tenkemåte bedre å kjenne, og at jeg trenger hjelp til å være det medmennesket jeg gjerne vil være. Jeg forstå ikke hvorfor jeg ikke gjør det jeg vil. Hvorfor oppsøker jeg ikke mine brødre? Hvorfor tar jeg ikke flere telefoner? Hvorfor henfaller jeg til isolasjonen og min egen lille verden, når jeg opplever at dette ikke er noe lykkelig liv? Lykke er å gi – og dele. Jeg trenger et spark bak! Jeg trenger en renovering.
Biblioteket er åpent om jeg ringer og avtaler time, men dørstokken er blitt så urimelig høy og motivasjonen så lav. Behovet for å søke påfyll, nye tanker og viten er ikke slik som før. Det er en åndelig latskap som har fått bre seg.
Pave Franz har kommet med en bok: «La oss drømme. Veien til en bedre fremtid». Han skriver at vi går sammen gjennom den mørke natten som pandemien har skapt. Vi står ved et vendepunkt. Vår tilnærming til endring er å se – å velge – og å handle. Vi er i det han kaller et Noa-øyeblikk. Som Noa har vi fått muligheten til å redde verden, og starte på nytt. Vi må innse hva som har styrt oss – bestemt våre prioriteringer, og hvordan det har skadet vårt forhold til naturen og våre medmennesker. Det er tid for et oppgjør, sier paven. Et oppgjør med likegyldighet, urettferdighet, fremmedgjøring og grådighet. Arken vi må bygge for å komme oss inn i en bedre fremtid er medmenneskelig kjærlighet og tilhørighet. Ja vel, men hvordan bygge – hvordan komme om bord?
Min gode venninne og kollega Wera Sæther pleide å si at en skulle «Stå i kaos». Jeg tror hun menet at vi skulle akseptere virkeligheten, og ikke flykte inn i noe – ikke konstruere noen uheldige løsninger, men «stå han av». Livet lærer oss hva som er veien. «Således være det».
