Skapelsen av universet og menneskeslektens tilblivelse er et stort mysterium som ingen vet svaret på, men som både religionen og vitenskapen har forsøkt å forklare. Jeg har ingen svar, men forsøker med denne artikkelen i korte trekk å organisere den kunnskapen vi har i en slags rekkefølge.
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds ånd svevde over vannene.» Første Mosebok fortsetter så med å beskrive tilblivelsen av lyset, havet, landjorden og himmelhvelvingen, plantene, livet i havet og fuglene i luften, deretter om skapelsen av dyrene på land og så mennesket. Første Mosebok forteller oss at mennesket ble skapt i Guds bilde.
Det fysiske univers ble til for 13.798 +/- 0.037 milliarder år siden fra en matematisk tenkt sentrert singularitet bestående av høykomprimert masse og energi. Kun sekunder før dette øyeblikket fant sted, så eksisterte kun energi og ingen masse. Like etterpå ble universet til med ufattelige krefter, meget høy temperatur og hurtig ekspanderende masse i alle retninger fra startpunktet, singulariteten. Dette signifikante øyeblikket i historien er blitt hetende «The Big Bang» etter en sarkastisk kommentar om teorien av den britiske astronomen Fred Hoyle i et BBC radiointerview i 1949. Betegnelsen på teorien om det ekspanderende univers hadde nå fått en folkelig betegnelse som henger ved den dag i dag.
Den belgiske fysikeren og presten Georges Lemaitre var i 1927 den første til å beskrive det ekspanderende univers og til å tenke seg at det hele startet fra ett enkelt punkt i verdensaltet. I 1929 beviste den amerikanske astrofysikeren Edwin Powell Hubble at galaksene beveger seg bort fra hverandre ved beskrivelsen av dopplereffekten og at universet ekspanderer med en kalkulerbar hastighet og følgelig har et kalkulerbart starttidspunkt. Albert Einsteins relativitetsteori understøtter også teorien om det ekspanderende univers, selv om Einstein selv foretrakk å tenke seg at universet er statisk og ikke-ekspanderende. Etter at den akademiske tungvekteren i fysikk; Max Planck, rektor ved Humboldt universitetet i Berlin og Nobelprisvinner i fysikk i 1918, på ny beviste det ekspanderende univers som en uomtvistelig fysisk realitet med matematiske fakta, måtte også Einstein gi seg og si seg enig i at teorien er riktig.
I 1964 ble kosmisk mikrobølgestråling oppdaget og beskrevet av fysikerne Arno Penzias og Robert W. Wilson som begge fikk Nobels pris i fysikk for dette arbeidet. De påviste at den kosmiske bakgrunnsstrålingen er rester av elektromagnetisk stråling i mikrobølgespekteret som stammer fra universets tilblivelse. Deres kalkyler gav omtrent samme alder på universet som både Lemaitre og Hubble fant. Også Penzias og Wilson kom frem til at universets masse har spredt seg fra ett punkt som forstås som sentrum av universet. Nyere målinger og utregninger peker alle i samme retning og i dag er teorien vitenskapelig solid og ubestridt. Man forstår universet som en slags tredimensjonal oval ball som stadig utvider seg og at galaksene med alle sine stjerner og planeter befinner seg i den kosmiske ballens overflate.
Johannesevangeliet starter med prologen «I begynnelsen var ordet». I den greske originalteksten er ordet Logos. Logos kan bety «ordet», slik man finner i den latinske Vulgatas prolog:" In principio erat verbum" og like ens i de fleste andre språks bibeloversettelser, men Logos kan også bety «tanken». I begynnelsen var tanken.
Enkelte forskere synes det er vanskelig å forestille seg en identifiserbar begynnelse fordi spørsmålet om en skapende kraft involverer ideen om det guddommelige. Mange moderne mennesker forbinder gudskonseptet med urasjonell overtro og ikke forenelig med naturvitenskapen. Av denne grunn finnes flere teorier om et ekspanderende univers som så kollapser til ett enkelt punkt, for så å på ny ekspandere igjen i en slags evig syklus uten begynnelse og uten ende for å på denne måten unngå å måtte forholde seg til en insepsjon, en begynnelse, og hva det måtte innebære. For de fleste fysikere er teorien om et evig ekspanderende og krympende univers utenkelig. Termodynamikkens 2. lov, loven om entropi, er allment gyldig og taler imot en slik evig syklus. Slipper man en sprettball fra en gitt høyde, så vil ballen aldri sprette like høyt opp som utslippspunktet fordi noe av energien endrer karakter fra kinetisk energi til varme gjennom friksjon med luften, gulvet osv. Man sitter således igjen med mysteriet om hva som forårsaket selve starten fra tanke til energi til masse, enten universet vårt er evig ekspanderende eller det har vært gjennom flere faser av ekspansjoner og sammentrekninger.
Før The Big Bang fantes ikke de fysiske lovene slik vi kjenner dem og vår forståelse av naturvitenskap er uten særlig verdi i forsøket på å analysere hva som skjedde før universets tilblivelse. Men vi vet med sikkerhet at energi og masse er to sider av samme sak. Albert Einsteins relativitetsteori fra 1916 som stadig blir verifisert i fysiske eksperimenter den dag i dag fastslår dette med urokkelig sikkerhet. Vi vet dessuten at energi aldri kan gå tapt, kun endre tilstand. Universets samlede masse og energi startet som ren energi, men fra hvor og av hvilken grunn? Logos.
For at liv skal kunne oppstå på en planet i universet er det mange faktorer som må stemme. Planeten trenger stabil gravitasjon og temperatur og den må ha en bane rundt sin stjerne som ikke er for elliptisk for å unngå store temperatursvingninger alt etter hvor i banen planeten befinner seg og planeten bør ikke ha for stor egenspinn eller tilt i bevegelsesmønsteret for å unngå ulevelige værfenomener. Den må også ha riktig egenvekt for å kunne holde på en atmosfære for livsvesener til å puste i og for å unngå at vann og masse slynges ut av planetens gravitasjonsfelt. Planeten trenger også nok av alle de kjemiske grunnstoffene til å skape alle former for geologi, hav, elver, vann og landjord for flora og fauna.
Jorden er i en rolig del av universet, nøyaktig plassert i bane rundt en stjerne som er akkurat stor nok og akkurat gammel og stabil nok til å gi helt riktig gravitasjonsdrag til å holde planeten vår i korrekt avstand fra stjernen vår slik at temperaturen på jorden muliggjør liv.
Vår planet er også akkurat passe stor slik at vann og atmosfære holdes på plass av jordens egen gravitasjonskraft. Dessuten ligger jorden i en del av universet med lite bakgrunnsstråling som er viktig for at liv skal kunne bestå og ikke straks ødelegges av intens stråling. Utenfor vår planet ligger flere store og mindre planeter som har helt riktig tiltrekningskraft på det meste av kometer og kosmisk debris som ellers ville ha truffet jorden og utslettet alt liv, men grunnet de øvrige planetenes innbyrdes plassering i vårt solsystem slynges kometene bort fra jorden og i enkelte tilfeller trekker våre naboplaneter dem til seg slik at vår jord stort sett er skjermet mot større meteornedslag.
Tidspunktet for både vår planets tilblivelse og tiden for skapelsen av liv på jorden vår var begge presist timet fra tidspunktet universet oppstod med antall generasjoner stjerner for at alle våre grunnstoffer skulle ha rukket å bli til. De første stjernegenerasjonene produserte kun Hydrogen og Helium og lite av de øvrige grunnstoffene eksisterte. Etter hvert som supernovaer, stjerendød og nye stjerner oppsto gang på gang skaptes også alle grunnstoffene våre som vi kjenner fra Dmitrij Mendelejevs periodiske system.
Grunnstoffene er byggesteinene for all geologi og alt liv. De oppstod gjennom fusjonsprosessene i stjernenes veldige smeltedigler for så å bli slynget ut i universet gang på gang. Sånt sett er alt og alle skapt av stjernestøv fanget i gravitasjon. Pussig nok står det å lese i første Mosebok 2:7 at mennesket ble skapt av jordens støv. Jordkloden hadde akkurat rukket å kjøle seg ned til riktig temperatur og hadde en korrekt atmosfære da livet oppsto på vår planet. Radiometriske målinger av meteorittmateriale viser at jorden og månen vår er 4,54 +/- 0,05 milliarder år gammel og at universet således alt hadde eksistert i drøyt 9 milliarder år før vår planet ble til.
På midten av 1800 tallet da Charles Darwin etablerte teorien om evolusjon, hadde man ingen kunnskap om de komplekse molekylære faktorene som skiller mellom liv og ikke liv. Lite visste Darwin om at selv de enkleste former for liv som vi kjenner på planeten vår har en like intrikat DNA struktur som de mest avanserte livsformer som for eksempel mennesket. Med dagens cellebiologiske kunnskap kan man således ikke forestille seg at enkle livsformer kan oppstå tilfeldig kun fra grunnstoffer i den såkalte ursuppen av gasser, grunnstoffer og lynnedslag. Det finnes i grunnen ikke noe egentlig primitivt liv fra et cellebiologisk perspektiv. Alle livsformer, enten de er encellede eller flercellede, er bygget opp med en kjerne hver som inneholder det svært komplekse og store molekylet DNA: Desoxy riboNucleid syre (Acid). Det finnes ingen enkle former for DNA. Det har aldri blitt funnet fritt i naturen uten at molekylet tilhører en cellekjerne og det finnes ingen levende celler uten DNA. Det er ikke mulig å produsere DNA i laboratorium selv om man i dag til en viss grad kan manipulere med små sekvenser av det enorme molekylet.
DNA molekylet ble først beskrevet i detalj av Francis Crick og James Watson i 1953. De fikk Nobels pris i medisin for denne oppdagelsen i 1962. Molekylet består av to biopolymerstrenger som er spunnet om hverandre i en såkalt dobbelhelix og består av nukleotidene Guanin (G), Adenin (A), Tymin (T) og Cytosin (C) som hver er festet til et monosakkarid (sukkermolekyl) og en fosfatgruppe. Disse nukleotidene er kjemisk bundet til hverandre med kovalente bindinger og danner stabile sekvenser av bestemte nukleotidgrupper i en lang streng som så har en lik søsterstreng den er tvunnet sammen med. Hvert enkelt nukleotid i begge strengene er bundet sammen med søsternukleotidet i den andre strengen med en hydrogenbinding hver.
Alle DNA molekyl, også i den enkleste encellede skapning, er bygget opp av flere milliarder nukleotider i nøyaktig rekkefølge. Disse danner den såkalte genetiske kode og inneholder byggeplanen for livsvesenet DNA molekylet befinner seg i. DNA molekylet er rissebrettet til livsvesenet. Den genetiske koden består av kombinasjoner av tre ganger tre sekvenser av nukleotider, for eksempel ACT, CAG og TTT som så er koden for en bestemt aminosyre som er byggestenene til proteinene. Den minste feil i en slik sekvens ett eller annet sted i DNA molekylets milliarder av triplettsekvenser medfører en feil i produksjonene av et protein og slike feil er ofte ikke forenelig med denne cellen eller organismens liv.
Forskjellige livsvesener har forskjellig sekvensering av den genetiske kode, men byggesteinene for DNA molekylene er identiske uansett livsform. DNA molekylet fornyer seg selv ved celledeling i en såkalt polymerasereaksjon og DNA molekylet avleses av et såkalt Messenger RNA molekyl som så transporteres til små proteinfabrikker i cellen som kalles ribosomer. Disse produserer byggesteinene, proteinene, til dette livsvesenet. Proteinene transporteres fra ribisomene til destinasjonsstedet på forskjellige intrikate måter og cellene danner organer, hud, nervevev og så videre i komplekse systemer.
DNA molekylet er meget stort og komplisert og kan ikke bli til av seg selv. Det er ikke rom for særlig mange sekvensfeil blant flere milliarder sekvenser per DNA molekyl og det har aldri eksistert enkle varianter av DNA som dagens avanserte DNA kunne ha utviklet seg fra. DNA er den biokjemiske terskelen til liv.
De første prokaryote celler dukket opp på jorden for 3.6 milliarder år siden, omtrent 900.000 år etter at jorden ble til. For omtrent for 1 milliard år siden ble de første multicellulære livsformene til og de første menneskene ble skapt for omtrent 250.000 år siden, skjønt i nyere tid dukker det sporadisk opp menneskeskjeletter som er vesentlig eldre enn dette. DNA molekylet bruker samme språk for proteinsyntesen uansett art. De genetiske forskjellene mellom de ulike artene er minimale. Mennesket og gorillaen har omtrent 99% lik genetikk, men vi har aldri observert at en primat har født et menneskebarn, eller for den saks skyld at et pattedyr har født en skapning som ikke tilhører samme art, men de forskjellige pattedyrene deler mye av det samme anatomiske, fysiologiske og biokjemiske design.
Hvalen har bekken og skulderblad, men lever i havet og har hverken armer eller ben. Darwin tenkte seg at hvalen derfor kunne være en forgjenger til landpattedyrene som også har bekkenbein og skulderblad. Man ser at alle pattedyr deler en stor del av anatomiske likheter, men å dra konklusjonene til Darwin ut av disse likhetstrekkene mangler vi vitenskapelig dekning for.
Det finnes millioner av forskjellige dyre- og plantearter på jorden. Mange arter er utdødd og nye arter har oppstått i løpet av den tiden det har eksistert liv på vår planet, men man har aldri kunnet påvise hverken i fossile funn eller i vår egen tids observasjoner at en art har blitt til en annen art eller at et dyr har født et dyr av en annen art enn sin egen, eller at to dyr av forskjellig art har produsert fruktbart avkom, men man finner at nye arter har kommet til ganske så plutselig på flere steder på jorden til omtrent samme tid. Oftest mange nye arter i samme tidsperiode. Funn av etterlevningene til de teoretiske mellomstadiene glimrer med sitt fravær. Videre finner vi at enkelte varianter av samme art har biologiske fordeler i et bestemt biotop. Således selekterer naturen selv en spesiell variant av en art i et område, de andre dør ut eller migrerer til et annet sted hvor deres særtrekk ikke spiller noen rolle for overlevelse, eller sågar gir spesielle fordeler i sitt nye biotop slik at vi finner forskjellige varianter av samme art på forskjellige steder på jorden.
Man finner ingen klare evolusjonssteg mellom primater og mennesker, men snarere en plutselig forekomst av flere menneskearter i omtrent samme tidsepoke hvor Homo Sapiens trakk det lengste strået over tid. Vår art er i dag ispedd noe av genetikken til de andre menneskeartene som Homo Neanterthalensis her i Europa. Det finnes stadig nye menneskeskjeletter på alle kontinenter av ulike menneskevarianter som i dag er utdødd. C14 datering gir ofte overraskende resultater som viser at de fleste menneskevarianter har levd tidsmessig parallelt med mange andre menneskevarianter og ikke i rekkefølge etter hverandre slik vi ser på evolusjonsplansjene vi kjenner fra lærebøker og populærvitenskapelige blader og TV program. At vi finner en genetisk blanding i vårt moderne menneskes arvemateriale av både Homo Neanderthalensis og andre menneskevarianter tilsier at for eksempel Neandertalmennesket og Homo Sapiens var varianter av samme art som kunne få barn sammen. Ulike arter kan ikke få fruktbart avkom. Som en kuriositet kan det nevnes at arkeologer har gravd ut skjeletter av vår Indonesiske slektning Homo Erectus, som også lagde jaktvåpen, malte hulemalerier og organiserte seg i små samfunn, som er alt fra 30.000 år til 1,9 millioner år gamle. Genetisk sett var Homo Erectus et menneske og slett ingen ape. Homo Erectus skal ifølge utviklingslæren være vår forgjenger, men det viser seg at Homo Erectus simpelthen var en av menneskevariantene som levde i Indonesia. Den dag i dag finner vi omlag 5% av Homo Erectus arvemateriale i nåtidens Indonesiske befolkning som indikerer at Homo Sapiens migrerte til Indonesia på et tidspunkt og etter hvert fikk barn med Homo Erectus individer, men at noen Erectus stammer holdt seg for seg selv helt til for 30.000 år siden.
Teorien om at vi moderne mennesker stammer fra Neanderthalmennseket er følgelig slett ikke riktig. De fleste biologer er nok i dag enige om det, ettersom Homo Neanderthalensis og Homo Sapiens beviselig eksisterte side om side og fikk barn med hverandre. Plansjene vi kjenner fra lærebøkene over menneskeartens stadier fra aper til mennesker er velkjente og nærmest kanoniserte, men igjen: Skjelettfunn viser at de forskjellige menneskevariantene som på plansjene følger etter hverandre i en tidslinje faktisk stort sett eksisterte parallelt til samme tid og slett ikke i vidt forskjellige tidsepoker i en slik rekkefølge som de nevnte plansjer antyder.
Samtlige anerkjente menneskevarianter fra minst 250.000 år bak i tid produserte hulemalerier, redskaper, jaktvåpen og de begravde sine døde. Som nevnt Homo Erectus i Indonesia så langt tilbake i tid som 1,9 millioner år siden. Urmenneskene skilte seg klart fra apene ved sine intellektuelle og åndelige ferdigheter. De forskjellige menneskeartene både sloss mot hverandre og fikk barn med hverandre etter hvert som de kom i kontakt gjennom migrasjon. Vi kjenner i dag til minst syv konkrete varianter av mennesket hvorav de vanligste på vårt kontinent var Homo Sapiens og Homo Neandertalensis. I dag er det kun Homo Sapiens som eksisterer, de andre har dødd ut eller ble avlet bort som følge av intim kontakt mellom artsvariantene hvor Homo Sapiens egenskaper tydeligvis var de mest levedyktige. Vår moderne menneskeart har fått et ekstra Sapiens (latin for klok) i artsbetegnelsen og vi heter Homo Sapiens Sapiens i dagens nomenklatur. Utviklingslærens plansjer over menneskeslektens utvikling er strengt tatt vranglære.
Selv i vår nåtid finner vi små variasjoner av menneskearten som lenge er blitt definert som såkalte raser. I dag vet vi at det kun er små anatomiske variasjoner som skiller jordens menneskeraser. For bare noen få generasjoner siden tenkte man seg at noen menneskeraser var mentalt primitive og andre mer avanserte, men i dag vet de aller fleste at dette ikke er tilfelle. Forskjellene handler om sosioøkonomisk bakgrunn, oppvekst, muligheter for utdanning og genetiske variasjoner innen samme art, ikke rasemessige biologiske forskjeller i mentalt potensiale som sådan. Vi finner kloke og raffinerte så vel som ubegavede mennesker av alle menneskeraser. Vi vil alle se forskjellen på en Asiat, en Afrikaner, en Europeer og en Australsk Aboriginer i dag. For 250.000 år siden var forskjellene mellom artsvariasjonene vesentlig større. Forskjellene blir imidlertid stadig mindre etter hvert som vi migrerer og får barn med hverandre. En dag i fremtiden vil sannsynligvis forskjellene innen menneskeslekten vi i dag beskriver som raser også være utvisket.
Vi finner stadig vekk eksempler på mikroevolusjon i naturen, både i plante og dyreriket hvor en variant av en art har bedre levebetingelser enn en annen og således naturlig selekteres fremfor andre varianter av samme art i et bestemt økosystem. Dette kalles mikroevolusjon.
Makroevolusjon: Vi har til dags dato hverken i fossile funn eller i kontrollerte studier eller observasjoner i vår tid noensinne funnet bevis for at en ny art har oppstått fra en annen art. Man har heller ingen konkrete fossiler eller skjelettfunn av etterlevningene av de forventede mellomstadiene til forskjellige artene som man for eksempel ser på evolusjonsplansjene på museum og i zoologiske haver. Det finnes således lite vitenskapelig belegg for makroevolusjon som en lang rekke av mikroevolusjoner, slik mange biologer tenker seg.
Makroevolusjon er således kun en teori som det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon for, og er kun en hypotese. Men underlig nok er denne hypotesen generelt vedtatt som en vitenskapelig sannhet i de etablerte vitenskapelige miljø, nærmest som en religiøs overbevisning. I virkeligheten finnes det kun belegg for at mange nye arter har kommet til omtrent på samme tid med relativt lange tidsperioder mellom bølgene av nyskapning.
Om man tenker seg at første Moseboks skapelsesberetning er en allegorisk fortelling med symbolske tidsangivelser og er litt raus med detaljene i fortellingen, så stemmer skapelsesberetningen ganske godt med konkrete funn og observasjoner. Man trenger således ikke å avskrive første Mosebok som ren mytologi for å anse seg som et moderne menneske.
Vi mennesker har vanskelig for å akseptere mysterier om det ukjente og vil helst ha fakta og vitenskapelige forklaringer, selv om vi ikke alltid forstår disse forklaringene og selv om enkelte teorier til og med beviselig ikke har rot i virkeligheten. Det gudommelige er for mange kun overtro, samtidig som vi vet at mennesket så lenge vi har eksistert har skilt seg ut fra andre dyr ved at vi tenker, planlegger, lager redskaper, observerer og sørger over tapet av elskede venner. Vi er de eneste pattedyrene som begraver våre døde og tror på en Gud vi ikke kan se, tror på en sjel som lever videre etter at kroppen er død, vi ber for de vi er glad i og har behov for å uttrykke oss med kunst og musikk. Vi undrer oss over den type spørsmål denne artikkelen tar opp. Vi akkumulerer kunnskap gjennom generasjonene og har således utviklet teknologi. Dyrene gjør ikke det. Vi er åndelige skapninger så vel som animalske vesener med basale behov og drifter som de øvrige pattedyrene.
I grove trekk var Neandertalmennesket likt oss, de hadde bare mindre teknologi. De begravde også sine døde, de lagde redskaper og utrykte seg kunstnerisk med hulemalerier og de pyntet seg med smykker. Kanskje de fortalte hverandre historier rundt leirbålet og diskuterte dagens jakt på samme vis som vi gjør i dag? Vi vet at Homo Sapiens Sapiens som etter hvert overtok som eneste menneskeart hadde forestillinger om en åndelig verden. Det finnes mange arkeologiske funn som støtter dette. Likevel er det vanskelig for mange å forene logikken og vitenskapen med tanken på en bevisst skapende Guddom, selv om Guds skaperverk omgir oss til enhver tid og arkeologiske funn antyder at mennesket har gjort seg tanker om dette så lenge vår art har eksitert.
Vitenskapsteoretisk sett er ideen om et tilfeldig oppstått univers, en tilfeldig oppstått jordklode, plassert akkurat på riktig sted i et ufattelig stort univers og at levende celler med svært komplekse DNA molekyler tilfeldigvis oppstår etterfulgt av tilfeldig makroevolusjon en absurd tanke som statistisk sett er svært lite sannsynlig eller endog helt umulig. Det vitenskapelige bevismaterialet for makroevolusjon er fraværende ettersom skjelett og fossilfunn slett ikke stemmer overens med utviklingslæren. Vitenskapens egne redskaper motsier høylytt en slik ide. Når de objektive funn ikke passer med teorien, så sier vitenskapslæren at teorien er feil.
Tanken om en bevisst og skapende Gud er ikke mindre sannsynlig enn tilfeldighetsteoriene og det finnes ingen god grunn for vitenskapen å avskrive det Gudommelige, men ateismen står sterkt i de akademiske miljøer i dag. Den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard som levde i første halvdel av 1800 tallet skrev at troen på Gud ikke er preget av objektiv visshet, men er et sprang på 70.000 favners dypt vann. Troen på en tilfeldig rekke begivenheter fra The Big Bang til vårt høykomplekse økosystem på jorden i det enorme universet er et sprang på betydelig dypere vann.
Vi er en del av den Trefold Store Byggmesters ufattelige skaperverk. Mysteriet om vårt opphav og vårt endelikt omgir oss stadig og jo dypere vi trenger inn i naturvitenskapen, desto større blir undringen over presisjonen av skaperverket. Tilfeldig? Neppe.