Som skuespiller og artist sto han i 2020 plutselig uten jobb. Han benyttet imidlertid nedstengningen godt: Han skrev manus til filmen om sin egen barndom.

I filmen Hysj portretteres hans egen oppvekst med rus, mobbing, utenforskap, om livets tyngste tanker, og om det å bli altfor tidlig voksen. Uten finansiering startet Pål Espen arbeidet med filmen basert på dugnad – et felles løft, og fikk det til. Filmen hadde premiere i juni 2022 og har til nå vunnet 31 utmerkelser over hele verden. Han vil dele sin historie med oss. En historie som går fra Hysj til Håp. (Pål Espen og hans partnere jobber med en stor kampanje som skal få fokus på dette i samarbeid med Kirkens SOS.)

Han sier om «Hysj»:

Jeg kan fremdeles huske følelsen av å ha munningen på en ladd hagle oppunder haken, og det å kjempe mot lysten til å trekke av. Kjærligheten til en hund, lojaliteten til foreldre og flaks med gener gjorde at jeg valgte det annerledes. Heldigvis, men dessverre er rusmisbruk i nære relasjoner minst like aktuelt i dag. Og det er det «Hysj» handler om, sett med 12 år gamle Martin sine øyne. Når faren ikke drikker føler Martin at han har verdens kuleste far, men han kan aldri vite når faren plutselig drikker seg full og krigen bryter ut i hjemmet. Hysj blir en film om barns grenseløse lojalitet, om glede og skuffelse, usikkerhet og de gode øyeblikkene man skulle ønske aldri tok slutt. Og om det å bli altfor tidlig voksen.

Videre sier han: Vedlagt er også en monolog jeg skrev når jeg var 16 år.
«Lite Godt»

Du slo meg aldri pappa, det skal du ha. Ikke fysisk i hvert fall, men inni meg ble jeg grisebanka i årevis etter hverandre. Emosjonelt helseslått av nattlige verbale knyttneveslag, mest mot mamma, men også mot meg etter hvert som jeg ble eldre.

Idiotisk nattlig fyllerør som en 12 år gammel gutt ikke skal måtte forholde seg til, men som jeg ble tvunget inn i. For eksempel ved at du kom inn til meg og holdt meg våken hele natta for å fortelle meg hvor stor fitte mora mi var, hvor fælt du hadde det, eller hvor lik jeg var i ferd med å bli den håpløse fitta jeg hadde til mor.

Satt på skolen og fordøyde nattas fyllebråk, mens jeg hørte læreren snakke om hvor fælt det var under krigen? Sov meg gjennom noen timer hver dag og fikk lite godt i de fleste fag. Men jeg skal fortelle deg hvem som fortjente lite godt: Du!

Ved å konstant eksponere oss for aggressive alkoholiserte diskusjoner, sinte stemmer, høylytt krangling, hamring i vegger og bord og lyden av billigste sort sitronbrus som blander seg med dårlig hjemmebrent i høye drinkeglass.

Og situasjoner der jeg som et barn var nødt til å tvinge deg ned i kjøkkengulvet, mens du spurte hvorfor jeg hata deg sånn?? Mens jeg lå og holdt deg nede til du roet deg eller til du sovna. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg måtte, både for din og mammas del.

En oppvekst som til slutt fikk meg til å sette hagla under haka, kjenne det kalde stålet mot halsen, mens jeg kjempet mot lysten til å trekke av.

Jeg klarte ikke å trekke av. Men for å lette på trykket og virkelig vise dere åpna jeg vinduet, stakk hagla ut i den svarte natta ... og trakk av. I håp om at dere skulle komme løpende for å se hvorfor det ble skutt med hagle i etasjen over?

Men dere kom jo aldri. Dere var alt for opptatt med å krangle til å registrere at deres yngste sønn nesten blåste huet av seg fordi han ikke orket mer.

Men dere fokuserte vel ikke så mye på hvordan jeg egentlig hadde det? Gjorde dere vel?