St. Hans, eller jonsok, jonsmesse eller johannesvake, er nemlig høytiden til minne om døperen Johannes’ fødsel. I vår del av verden knyttes dessuten sankthans til den hedenske markeringen av sommersolverv og midtsommer, og særlig Sankthansaften feires som en folkelig sommerfest kvelden 23. juni med sankthansbål.

Både den folkelige feiringen og den kirkelige vigilfeiring finner sted kvelden den 23. juni. Ifølge Lukasevangeliet ble Johannes født seks måneder før Jesus, og derfor er festdagen fastlagt til 24. juni, seks måneder før Kristi fødselsfest. Feiringen av Johannes er en av ganske få som finner sted på en helgens fødselsdag – vanligvis er det helgenens dødsdag som markeres.

Neste uke den 24. juni ville vi under normale omstendigheter ha avholdt St. Hansloge. Den 24. juni, St. Hans, er nemlig frimureriets store festdag. Vår Ordens skytshelgen er nemlig døperen Johannes.

Vi arbeider i Johannessjiktet, og vårt arbeide skjer i lys og til erindring om både evangelisten Johannes og dessuten om døperen Johannes Som St. Johanneslogen er oppkalt etter.

I vårt system tales det i grunn lite om Johannes. En av årsakene kan være at fordi vi i Johanneslogen befinner oss i det Gamle Testamente, altså i profetienes alder, så er det i omtale av døperen Johannes lett for å gå (for dypt) inn i det Nye Testamente, hvilket vi i Johanneslogen ikke kjenner. Men – for å ha en bevissthet om at noe er gammelt, så ligger det implisitt at der kommer noe nytt. Således forekommer det også lysglimt i Johanneslogen. Johannes er nemlig brobyggeren mellom det gamle og det nye, mellom den loviske tid og håpets tid. Dermed er han vår naturlige skytshelgen og patronus.

Det er et interessant paradoks; Johannes er skytshelgen for Ordenens tre første grader, men i all hovedsak er utlegningen om ham å finne i det Nye Testamente. La oss se litt nærmere på det.

Døperen Johannes er nemlig omtalt i det Gamle Testamente. Litt bibelhistorie fra det Gamle Testamentets siste bok, hos profeten Malakias, som levde i Nehemias dager rundt år 430 før vår tidsregning. Nesten ett århundrede hadde gått siden Serubabel og hans samtidige hadde kommet til Jerusalem og gjenoppbygget tempelet. Guds folk hadde enda en gang falt tilbake i de synder som førte til bortførelsen av deres forfedre. Malakias opptrer således som en forkynner der han kaller til frelse, og påtaler ugudeligheten blandt folket og presteskapet. Han sier at til dem som spør etter Guds dom, så forkynner Vår Trefold Store Byggmester: «Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud». Budet er døperen Johannes. Han er altså den siste profet i det Gamle Testamente, og han er den første i det Nye.

Ordenens Høyeste Styrer, Stormester i Den Norske Frimurerorden, har en sølvbelagt embedsstav med form som en dobbel øks. På staven skal det i spiralform være inngravert følgende ord: «Hør røsten av en som roper i ørkenen. Han var ikke Lyset, men han var utsendt for å vidne om Lyset, for at alle skulle tro ved ham. Og Ordet blev kjød, og han bor i oss, full av nåde og sannhet». Dette er et sentralt utdrag fra Evangeliet etter Johannes, som ligger oppslått. Det er altså en sammenheng: Evangelisten Johannes, denne mann som var «ham kjær», og som ofte symboliseres med en ørn, omtaler altså Mesterens tremenning, Døperen Johannes.

Sett med våre øyne ville vi nok beskrevet døperen Johannes som en original type; der han holdt til i ørkenen, ikledd en kappe av kamelhår med lærbelte om livet, der han livnærte seg av gresshopper og vill honning. Han stod frem i en turbulent tid der det var et håp om noe som skulle komme, og det var en sterk lengsel etter at Salomos kongedømme igjen skulle gjenopprettes. Romerne hadde okkupert landet, og korrupsjon merket både religiøse og politiske ledere. Johannes kaller til omvendelse og bot. Han er brobygger mellom den gamle og den nye tid. Johannes er i liv og lære et forbilde for frimurere. De eldgamle omreisende byggelaug valgte døperen Johannes til skytshelgen, kanskje fordi han selv ikke hadde noen fast bopel og derved levde et nøysomt og arbeidsomt liv. Han kjempet for sannhet og rett, oppfylt av sitt kall og uten hensyn til omverdenens meninger, dens ros eller vrede og uten å skremmes av utsikten til en voldsom død. Døperen Johannes var en mann av fast karakter – av opphøyede egenskaper. Johannes søker og peker, og han kaller til et liv i standhaftighet, renhet og uskyld. Han passer i ord og gjerning til å være skytshelgen for et forbund som hviler på frimureriets grunnsetninger. Vi minnes ham på hans fødselsdag den 24. juni. Sankt Hans er frimureriets største merkedag. Johannes Døperen arbeidet ikke for sine egne interesser eller fordeler – han arbeidet for den som skulle komme etter ham, og som han hevdet, var større enn han selv var. Han arbeidet for sannhetens store idé, og hans arbeide var uselvisk.

Mine brødre. Johannes gjorde ikke forskjell på folk, og forkynte om Guds dom til både høy og lav, hvilket gjorde ham upopulær i de øverste kretser. Johannes’ historie fikk et tragisk endelikt, han endte sine dager med å bli halshugget og hvis hode ble servert til Herodes’ svigerdatter, Herodias og hennes datter Salome.

La oss derfor minnes vår skytshelgen og denne vår kristne og frimureriske festdag ved å leve etter det vi lærer. Frimureren arbeider ei heller alene for seg selv, men forbereder ved sitt arbeide veien for den som kommer etter, og som frimureren anser for større, nettopp fordi han arbeider for etterkommerne, som ved frimurerens forutgående arbeider således blir større enn den som er gått forut til det evige Østen. Måtte således vårt arbeide være uselvisk, slik at vårt arbeide tjener sannhetens sak.