St. Hans, eller Jonsok, er høytiden til minne om døperen Johannes’ fødsel. Hans festdag er fastlagt til 24. juni, nøyaktig seks måneder før Jesu fødselsfest, og feiringen av Johannes er en av ganske få som finner sted på en helgens fødselsdag, – vanligvis er det en helgens dødsdag som markeres. Johannes var nemlig også født uten synd, og derfor kunne Jesus la seg døpe av ham. I utgangspunktet skulle St. Johs. Logen Carl avholdt St. Hans-logemøte i fjor, og det var derfor en god anledning til å heller samles 24. juni i år, når smittevernrestriksjonene tillot flere å samles.

Etter en for brødrene lang periode fra hverandre, var dette en meget god anledning til å møtes og markere dagen. Gudstjenesten ble feiret som høymesse, og i innhold var både liturgi, prekentekst og musikk tilpasset denne vår festdag. Sogneprest Thor Brekkeflat holdt preken over Johannesskikkelsen, og trakk blant annet frem likheter til Slettebakken kirkebyggs navn «Ad Astra» (mot stjernene), og engelen i granitt som preger Slettebakken kirkes fondssøyle (kunstner Kristian Blystad, 1997). Granittengelens treffende navn, «Budbringeren», har sine likhetstrekk nettopp til døperen Johannes, som bar bud om Mesterens komme. Mens vi i vestkirken kjenner ham best som Døperen Johannes, så er han i den greske tradisjon kjent under et annet navn i østkirken. Der er han fortrinnsvis ὁ προδρόμος, Budbringeren. Referansen omfatter derved mer enn hans stemme som roper i ødemarken «rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne!» (Luk. 3,4); det er hele Johannes’ liv som mystisk peker på Frelserens liv. Johannes’ budbringerrolle kulminerer idet han ved Jordanelven ser Jesus komme, hvoretter han peker og utbringer de syv bevingede ord; «Se Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh. 1,29). Ordførende Mester, Rune Stavenes, fungerte som medliturg, og tjenestegjorde ved nattverden, tekstlesning og hilsningstale til brødrene. Brødrene Per Hannevold og Carsten Dyngeland sørget for en vakker musikalsk ramme, og tonesatte salmesang og soloinnslag. Etter at messen var til ende avholdt br. Taler, Erik Tefre Skiple, innlegg om St. Johannes og Ordenens festdag, før brødrene forsamlet seg i menighetssalen for bespisning og et etterlengtet sosialt samvær.

[Utdrag fra br. Eriks tale]
Døperen Johannes er en interessant skikkelse. Imidlertid ville vi nok med våre øyne i dag beskrevet ham som en original type; der han holdt til i ørkenen, ikledd en kappe av kamelhår med lærbelte om livet, der han livnærte seg av gresshopper og vill honning. Han stod frem i en turbulent tid der det var et håp om noe som skulle komme, og det var en sterk lengsel etter at Salomos kongedømme igjen skulle gjenopprettes. Romerne hadde okkupert landet, og korrupsjon merket både religiøse og politiske ledere. Johannes kaller til omvendelse og bot. Han er brobygger mellom den gamle og den nye tid. Johannes er i liv og lære et forbilde for frimurere. De eldgamle omreisende byggelaug valgte døperen Johannes til skytshelgen, kanskje fordi han selv ikke hadde noen fast bopel og derved levde et nøysomt og arbeidsomt liv. Han kjempet for sannhet og rett, oppfylt av sitt kall og uten hensyn til omverdenens meninger, dens ros eller vrede, og uten å skremmes av utsikten til en voldsom død. Døperen Johannes var en mann av fast karakter, – av opphøyede egenskaper. Johannes søker og peker, og han kaller til et liv i standhaftighet, renhet og uskyld. Han passer i ord og gjerning til å være skytshelgen for et forbund som hviler på frimureriets grunnsetninger.

Vi minnes ham på hans fødselsdag den 24. juni. Sankt Hans er nemlig frimureriets største merkedag. Johannes Døperen arbeidet ikke for sine egne interesser eller fordeler, – han arbeidet for den som skulle komme etter ham, og som han hevdet, var større enn han selv var. Han arbeidet for sannhetens store idé, og hans arbeide var uselvisk.