Når ble du opptatt i Ordenen? Det var den 1. september 1997 på Valglogen i St. Johanneslogen Oscar til de syv Bjerge.

‍Hvordan opplevde du aftenen den gang? Jeg husker jeg måtte vente lenge, og jeg skjønte jo ikke riktig helt hvor jeg var. Jeg skjønte etter hvert at det var mange mennesker rundt meg. Det var en merkelig opplevelse, med mange fremmede lyder.‍

Hvem var dine faddere? Det var prestene Knut Ingebrigtsen og Jarle Veland som var mine faddere og som fulgte meg opp. Det var Knut som direkte spurte meg om å bli medlem av DNFO. Jeg hadde selv tenkt en stund at det kunne være interessant, og jeg hadde jo en god del venner som var medlemmer av Ordenen. Vi hadde samtalt litt rundt temaet, og det hadde vekket en viss interesse hos meg, så det hadde jo ligget der. Noen var studiekamerater og noen var lærere ved Musikkhøgskolen, deriblant Olaf Buverud. Han var i sin tid Overkantor i Ordenen, og han har jo på mange måter lagt føringer på musikalsk praksis i logene.

Jeg kan jo også fortelle noe som i grunn er litt morsomt;

Min far, nå salige henfarne, var professor i teologi ved Menighetsfakultet. Da jeg hadde bestemt meg for å bli tatt opp, så måtte jeg fortelle det til mor og far. Jeg var i forkant av dette nervøs, - jeg fryktet jo litt for negative reaksjoner. Men min far utbryter «Det synes jeg er fantastisk!».

Det viste seg, som han da fortalte, at far hadde vært anmeldt til en av logene i Oslo. Imidlertid hadde han trukket seg, fordi mine foreldre på dette tidspunkt hadde begynt å reise mye til deres hus i Spania.  De oppholdt seg der store deler av logeåret, så far kom til den konklusjon at han derfor ikke ville få så meget med tid til å delta i loge arbeide og derved ikke få utbytte av det.  Men hele prosessen var altså satt i gang, og far var anmeldt, - og uten å fortelle meg det. Så min far var kjempepositiv, og var alltid nysgjerrig og spurte hvordan det gikk med meg i logen.

En av fars kolleger var Dag Sverre Mogstad, som skrev en mye omtalt bok om frimureriet. Boken var ikke skrevet på en ondsinnet måte, Mogstad trakk også frem og pekte på positive sider ved frimureriet, - men han var kritisk til at prester skulle være medlem av Ordenen.

Han hadde vist min far noen av ritualene – som Mogstad riktignok hadde anskaffet seg på en dubiøs måte, så far var kanskje ikke helt ukjent med deler av frimureriet.
Og nettopp fordi han syntes dette så fint ut, så hadde han latt seg anmelde til Ordenen.

Har du selv vært fadder? Ja, det har jeg vært. Jeg har vært fadder for tre brødre.

Du er yrkesaktiv ved Griegakademiet, - fortell. Ja, jeg begynte der i januar 1980. Flyttet til Bergen i desember 1979, og jeg ble ansatt for å være seksjonsleder for kirkemusikkutdanningen. Det var jo en annen institusjon den gangen, det var et privat musikkonservatorium med tre seksjoner; en seksjon for instrumentalpedagoger, en for faglærere i musikk og en seksjon for kirkemusikk.

Jeg ledet kirkemusikkutdanningen i en del år, samt at jeg underviste. Det var ¾ undervisning og resten administrasjon, - kunne sammenlignes med en «klasseforstander» for studentene. Det var et veldig godt miljø og god søkning til studiet. Det varierte mellom 15 og 20 studenter.

Så ble det omorganisering ved musikkonservatoriet, vi ble etter hvert del av en større sammenheng. Vi gikk under det regionale høgskolestyret for Hordaland. Vi ble deretter en del av Høgskolen på Vestlandet som ble opprettet, og så ble vi del av Universitetet i Bergen. Underveis i denne prosessen skjedde det mange omkalfatringer, og etter hvert ba jeg meg fritatt fra det administrative, og jeg gikk da over til kun å undervise. Etter hvert gikk søkningen til kirkemusikklinjen nedover, så det endte med at denne utdanningen ble lagt ned. Jeg gikk derved over til å også å undervise i musikkhistorie, musikkteori, arrangering, kontrapunkt og slike fag. Det er dette jeg i de senere år har gjort mest av.

Du har også vært beskjeftiget med salmearbeid? Jeg har hele tiden hatt en stor interesse for forskning, og jeg tok doktorgraden i år 2000. Da hadde jeg jobbet i 6-7 år med et prosjekt tilknyttet norsk koralhistorie, og jeg leverte inn avhandlingen vårparten året før. Det var en studie knyttet til koralboken for den norske kirke av 1926, men som igjen da var en slags revisjon av Lindemans koralbok. Det ble en slags Lindeman-studie ut av det. Avhandlingen ble godkjent som en doktorgrad i musikkvitenskap. Etter hvert fikk jeg opprykk fra førsteamanuensis til professor.

Jeg ble leder for Norsk Hymnologisk Forening, som vier seg til salmestudier og salmearbeid. Jeg tok initiativet til å lage et salmeleksikon og knyttet til meg en gruppe med interesserte og kompetente folk som kunne skrive artikler om hver enkelt salme i hele salmeboken. Dette prosjektet holdt jeg på med i 11 år, og det endte opp med 4 store bind. Arbeidet var på mange måter en slalåmbakke, med mange utfordringer underveis, - alt fra finansiering til bemanning.

Så skjedde det i de dager at Kirken bestemte seg for å revidere, dvs. lage ny salmebok. Mitt prosjekt var tenkt ut fra den da eksisterende salmeboken, så det måtte gjøres en slags re-start av prosjektet.  Alle krefter ble da satt inn på å lage et kommentarverk til den nye salmeboken som kom i 2013.

Jeg ledet også dette prosjektet og fikk det hele i havn. Jeg redigerte absolutt alt, og skrev også mange av artiklene selv.  Det var et fantastisk inspirerende arbeid som jeg på mange måter savner.

Du er gift med en prest. Hadde det noen betydning for din innmelding i Ordenen? Nei, det kan jeg trygt si at det ikke hadde. Hun var slettes ikke negativ, men heller ikke veldig entusiastisk.

Er det en vanlig holdning blant prester, tror du? En viss skepsis? Ja, noen er nok det. Enkelte prester er redde for at dersom de melder seg inn som medlem av Ordenen, kan det virke karrierehemmende.

Tror du det er i ferd med å forandre seg? Ja, kanskje. Det er positive signaler i så måte for tiden. Som eksempel kan nevnes at Leif Grutle, Ordførende Mester i Forskningslogen, er ansatt som ny prost i Åsane.

Du var i talerkorpset i St. Johs. Logen Oscar til de syv Bjerge? Ja, det var jeg. Det var en veldig kjekk og inspirerende funksjon. Stadig vekk fungerte jeg både som taler og organist på samme møte. Jeg måtte da løpe ned fra galleriet, og det var litt krevende med slike dobbeltfungeringer. Jeg har også hatt en del instruksjoner, og jeg synes at det er veldig kjekt å jobbe med et tema, skrive og fremføre.

Du har betydd mye for oss her i Bergen. Får du mange positive tilbakemeldinger? Ja. Det er nesten for mye av det gode, og jeg lurer av og til på om jeg fortjener det. Langt mer enn ute i den «alminnelige verden». Det forekommer i langt mindre grad at deltagerne kommer med slike takksigelser etter en søndagsgudstjeneste.
Er det utfordringer med tilfang og søkning av organister til logen? Ja, det kan jeg trygt si at det er. Dette er et problem også på landsplan, og det er mange loger på mindre steder som ikke har egne organister, men som har såkalte «musikkassistenter» som betjener en CD-spiller (eller tilsvarende).

Da jeg studerte til å bli organist i sin tid, så lå det litt «i luften» at organister nærmest før eller senere var forventet å gå inn i frimureriet. Det var veldig vanlig, og vi var jo på studiet den gangen nesten bare gutter. De fleste organister var jo menn, så jeg tror ikke at rekrutteringen var så vanskelig den gang.

Det er kommet langt flere kvinner til organistyrket, og menn er jo på en annen måte i dag forventet å være synlige i familielivet, - være til stede i hjemmene og ta ansvar for barn og familie, sånn at de ikke uten videre kan bruke kveldene til det de ønsker, ut over jobben. Jeg tror at det er en gjennomgående frykt for «ekstrakvelder» hos organister som ellers kunne vært interessert, og som hadde hatt glede av å ha vært med.

Tilfang av organister er et tilbakevendende tema i Ordenskantoratet.

Bør organister i logen være utdannet kirkemusikere, eller kan «musikalsk anlagte» brødre læres opp? Ja til det siste, de kan læres opp uten å være utdannet kirkemusikere, men de bør helst ha et grunnlag på et tangentinstrument. Men vi ønsker at de som skal bekle kantorembetene bør være utdannede kirkemusikere.
For meg har det aldri betydd noe om mitt navn skulle bli lest opp eller bli ført opp i en matrikkel. Det som betyr noe for meg, er at jeg får utøve min kunst. Det er en bonus å bli satt pris på og jeg er glad hvis jeg kan bidra til å glede brødrene og heve kvaliteten på opplevelsen av møtene.
Fremstår organist-embedet som attraktivt? Ja, jeg vil si det. Logen er et sted hvor du har et lydhørt publikum, og du kan få praktisert musikken din. Musikken er en viktig del av logens ritualer, og jeg vil tilføye at det er viktig at organisten får spilt ut musikken – og at han ikke klubbes. Vi har god tid under møtet, og det er viktig at organisten får spilt ut, - i alle fall til et punkt der han naturlig kan runde av.

Hva har logen betydd for deg? Logen har betydd svært mye. Livet er egentlig et før- og etter logen, vil jeg si. Innholdet i logen, alle opplevelsene og mulighetene til å dele musikk.  Ikke å forglemme det sosiale, jeg har fått så mange venner – folk som jeg kanskje ellers aldri ville blitt kjent med. Det betyr utrolig mye. Også det å kunne reise andre steder og delta på logemøter der, - og alltid treffe brødre.

Hvor mange møter spiller du til i året, og hvor mange har du hittil spilt ved totalt? Jeg spiller vel opp mot 40 møter i året. Det blir vel rundt et halvt tusen til sammen i løpet av min tid som frimurer. Jeg kan imidlertid nevne at på Stamhuset så har en av organistene spilt ikke mindre enn rundt 4000 møter, - så det er langt til jeg tar ham igjen! Jeg var til stede da han ble tildelt et velfortjent honnørtegn. Han er pensjonist nå, men var ikke organist av profesjon.

Ønsker for fremtiden? Det var et interessant spørsmål. Dersom du hadde spurt for noen år siden, så hadde antageligvis svaret vært ønske om å få flere pipeorgler på huset. Nå har vi faktisk lyktes med det, og nå er 3 av 4 orgler i ordenshuset i Bergen pipeorgler. Det er meget gledelig.

Videre ønsker? Det er vel det at det hadde vært fint å få inn en eller to organister til. Nå i løpet av pandemien og nedstengningen er vi blitt færre, og derved også en litt sårbar gruppe. Vi er heller ikke ungdommer vi som spiller, og vi blir på en måte sittende i svært mange år. Men jeg ser lyst på fremtiden!