Jul, dere, er ikke det et fantastisk lite ord? Det er så bitte lite, bare tre bokstaver og det finnes nesten ikke mindre ord i det norske språket enn akkurat dette. Det tar bare et par tienedels sekund sånn omtrent fra begynnelsen til slutt. ”Jul” – så vips var ordet borte! Men har ikke dere det også slik, at hver gang dette ordet sies, så strømmer det på av et sammensurium av følelser, tanker, stemninger og inntrykk. Vi kan nærmest lukte ribben og pinnekjøttet, men også lukten fra stallen, lammene på marken, hyrder, stille sne og de hjemmestrikkede raggsokkene fra svigermor. Det finnes vel knapt noe annet ord som inneholder så mye og så mye forskjellig som dette lille, store ordet «Jul».
Så feirer vi altså jul igjen. 2018 ganger tidligere har menneskeheten feiret denne høytiden som er selve grunnlaget og forutsetningen for den kristne tro. Hva som egentlig skjedde den gang for over to tusen år siden er selvsagt umulig å vite. Vi vet jo ikke engang om Jesu fødsel var for nøyaktig 2018 år siden.
Årstallet for Kristi fødsel ble så-og-si bestemt i år 525 av en munk ved navn Dionysius den Lille, en liten munk med store idéer, som hadde påtatt seg oppgaven av å finne en korrekt dato for Påsken, et stridspørsmål innen urkirken. Gjengse tidsregning den gang tok utgangspunkt i den romerske keiser Diocletian, mens vår venn munken Dionysius heller ville ta utgangspunkt i Jesu fødsel. Og på et eller annet vis kom vår venn munken frem til at Jesu fødsel var 25. desember år 753 etter grunnleggelsen av Roma. Ingen vet hvordan han kom frem til dette. En teori er at han baserte dette på et par passasjer i Lukasevangeliet. Her står: «Jesus var omkring tretti år gammel da han begynte sin gjerning», og videre at dette fant sted «i keiser Tiberius' femtende regjeringsår». Og siden man vet sånn omtrent – men ikke helt - når Keiser Tiberius sin regjeringstid begynte så kunne altså Jesu fødsel bli fastsatt til ca. år 753 etter Romas grunnleggelse. Og da, rett eller galt, dermed var årstallet satt. Og dette ble begynnelsen på den nye tidsregning. Hvorfor vår venn Dionysius valgte 25. desember som fødselsdag vet vi enda mindre om enn selve årstallet.
Men - etter alle solemerker er fødselsåret nok feil, De fleste forskere mener vel nå at Jesu fødsel er 4 til 7 år tidligere. Herodes døde år 4 før Kristi fødsel, så dersom de tre vise menn besøkte kong Herodes på vei til Bethlehem så må han nødvendigvis ha vært i live på det tidspunktet. Hvilket himmellegeme som representerte Bethlehemsstjernen er et annet spørsmål som gjør det vanskelig å sette lit til 25. desember ved begynnelsen av vår tidsregning som tidspunkt for fødsel. Noen spesiell konstellasjon på himmelhvelvingen som kan interpreteres som en spesielt lysende stjerne hadde vi ikke julaften år 1 før vår tidsregning, men år 7 før vår tidsregning falt Jupiter og Saturn sammen, så dette kan muligens være det som ble oppfattet som et spesielt astrologisk tegn av de tre vise menn, stjernetyderne, og som senere ble benevnt Betlehemsstjernen.
Evangelisten Lukas gir en ganske detaljert beskrivelse av hvor, når og hvordan det hele gikk til, men han skrev jo sin historie sånn omtrent 100 år (pluss/minus 20 år) etter at begivenheten fant sted. Og bibelen er jo heller ingen historiebok, den er et religiøst dokument og må leses som et religiøst dokument. Også evangelisten Johannes har en beskrivelse av Kristi fødsel, men Johannes sin beskrivelse er på et helt annet plan. Johannes skriver: «Og Ordet ble til kjød og tok bolig blant menneskene.» Slik kan det også sies, uten å gå veien om verken stall eller hyrder eller vise menn. Johannes sin fantastiske formulering fokuserer nettopp på det religiøse underet og ikke på en billedlig forståelse av den konkrete hendelsen.
Vi må vel erkjenne at der finnes en fare i å bli for opptatt av en bokstavelig forståelse av hendelsene. Slik at historiefortellingen tar overhånd og så-og-si gjemmer den religiøse betydningen. Eller enda verre: At det religiøse budskapet mister sin betydning når vitenskapen setter spørsmålstegn med gamle, såkalte «historiske sannheter» som senere viser seg å ikke være verken «historiske» eller «sannheter». Ville Lukas egentlig at vi skulle lese hans beretning så bokstavelig som jeg tror mange gjør i dag. Kanskje det gjemmer seg en symbolsk betydning bak beskrivelsene som vi i dag ikke lenger ser så klart; en symbolsk betydning som kanskje var klarere i urkirken, på den tiden evangeliene ble skrevet.
Det samme kan sies om Matteus sin beretning om de 3 vise menn. Matteus skriver ingenting om innskriving i manntall og fødsel i en stall. I stedet fokuserer Matteus på Jesus første besøkende, nemlig disse vise menn. Det kan umulig være tilfeldig. Matteus fokuserer på besøket av vismennene fordi han må ha ment at dette var av stor betydning. Men hvilken betydning han har lagt i beretningen vet vi jo ingenting om. Og uklarhet om dette gjør at vi som leser beretningen kan og må legge vår egen tolkning inn i historien og dermed bruke historien og tolkningen av denne til å utvikle vår egen kristne tro og vår egen forståelse for evangeliets budskap.
Matteus skriver ingen steder, og ingen andre heller for den sakens skyld, at det dreier seg om 3 personer. Matteus beskriver de med et flertallsord, altså er de flere enn en. Der kom «noen vismenn» skriver han. At det etter hvert ble til 3 menn skyldes sannsynligvis at de hadde med seg tre gaver: gull, røkelse og myrra. Jeg velger å tro at urkirken definerte disse som 3 for å understreke den guddommelige treenigheten. Men i tidlig kunst ser vi også at de tre vismenn etter hvert fremstilles i ulik klesdrakt, ulik alder og ulik hudfarge. Det ble nok gjort for å understreke at Jesus hylles av alle generasjoner og av representanter fra hele verden. Asia, Europa og Afrika. Hvilket jo var hele verden på den tiden. Amerika er en nymotens oppfinnelse… Og slik blir de et symbol på den guddommelige treenigheten selv også: Forskjellig men likevel like.
Tidlig kristne så på de 3 vise menn som en bekreftelse på hva som er skrevet i salmenes bok, 72 10-11:
10 Konger fra Tarsis og fjerne kyster
skal sende skatt til ham.
Kongene i Saba og Seba
skal komme med gaver.
11 Alle konger skal kaste seg ned for ham,
alle folkeslag skal tjene ham.
Dermed blir de tre vise menn også ofte beskrevet som «3 konger» og profetien er dermed gått i oppfyllelse. Og for å konkretisere disse ytterligere, ble de også etter hvert tilordnet navn, nemlig Baltasar, Melchior og Kasper.
Bibelen sier altså bare at «noen vismenn» hyllet det nyfødte barnet, mens kirkelig tradisjon etter hvert utdypet og konkretiserte dette, slik at «noen vismenn» ble til tre konger, av ulik alder og med navn Baltasar, Melchior og Kasper som kom fra hele verden - fra de tre kjente verdensdeler, Europa, Asia og Afrika.
Og det ligger jo en viktig symbolikk i dette – at de vise menn representerte hele verden, samt mennesker av alle aldre. Det er en bekreftelse på at kristendommen er for alle folkeslag, alle mennesker, og ikke bare en reformasjon av jødedommen for jødene alene.
Kirkefaderen Justinus, martyren som døde ca. år 165, mente at de tre vise menn representerte prester av en fremmed kult og som oppga sin opprinnelige religion da de tilbad Jesusbarnet. Således ble de tre vise menn til tegnet på at kristendommen er den eneste tro og sanne religion.
Og symbolikken slutter ikke enda. Vi vet fra Matteus at de tre vise menn ikke dro tilbake samme vei som de hadde ankommet. Vi leser i Matteus 2:12: «Og da de var blitt varslet av Gud i en drøm at de ikke skulde vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei bort til sitt land.» En annen vei. Fordi den gamle veien ikke lenger kunne brukes. Den gamle tro kunne ikke lenger brukes. De tre vise menn måtte fra nå av gå på en annen vei. Med andre ord er de tre vise menn ikke bare de første besøkende til Jesus, men de første som anerkjenner og tror på Jesus som Messias. At Jesus representerte både det menneskelige og det gudommelige. Og at den som er blitt kjent med Jesus Kristus ikke lenger har noe valg. Den som er gjort kjent med Jesus Kristus må gå på en annen vei.
Heller ikke gavene som de tre vise menn gir til det nyfødte barnet er noen tilfeldighet: Dette ble understreket av kirkefaderen Irenaeus. Han sier at Jesus ble gitt myrra fordi myrra ble brukt til balsamering og som derfor er tegn på at han skulle dø for vår skyld, han ble gitt gull som tegn på at han var konge av et evig kongedømme og han ble gitt røkelse - som ble brent på alteret som gudommelig offergave - fordi han var Gud.
Som sagt, hva Matteus har ment med å ta med historien om de vise menn vet vi ikke, men noen tilfeldighet var det ikke at han skrev det han skrev!
Så. Finnes der da noe fysisk, historisk bevis på de 3 vise menns eksistens? Vel, i følge legenden ble levningene funnet av den hellige Helena, keiser Konstantins mor, og enten direkte eller indirekte endte beinrestene opp i Milano. Her ble de oppbevart inntil 1164 da keiser Barbarossa var på tokt og beleiret byen. Barbarossa fikk til slutt tak i relikviene og tok disse med hjem til Tyskland og overga dem til erkebiskopen i Køln. Og der er de enda. I et fantastisk utført gullskrin i Kølnerdomen. Det tok 3 generasjoner å få ferdig gullskrinet og enda lenger å få ferdigstillet Kølnerdomen. Kølnerdomen ble bygget opp ene og alene for å gi disse relikviene en verdig bolig. Køln ble da også det tredje viktigste pilgrimstedet, kun forbigått av Jerusalem (selvsagt) og Santiago de Campostella i det nordvestre hjørnet av Spania. Hilde og jeg var der, altså i Køln, senest i sommer og guiden kunne da legge til at man en gang våget å åpne skrinet med benrestene for å fastslå hva som befant seg der. Og ja, det inneholdt benrester som sannsynligvis er ca 2000 år gamle. Men det var beinrester fra 5 ulike personer, hvorav én var kvinne. Så kanskje vi nå heller skulle tale om de «4 vise menn og den vise kvinnen»?
Vel, dette var mitt lille budskap i formiddag. Julen er og blir et mysterium. En del praktiske uklarheter rundt julen finnes. Men som selvsagt er bittesmå og helt betydningsløse detaljer i forhold til det virkelige mysteriet: At Gud ble menneske.
Det som er skrevet ned er skrevet ned lenge etter hendelsene fant sted. Og deretter har nok ivrige (eller overivrige) munker og andre som har skrevet av og oversatt evangeliene lagt til noe, fjernet noe, endret noe, oversatt feil og så videre. Hva som er historisk korrekt er umulig for noen å vite. Men bibelen er ingen historiebok. Det er et religiøst dokument. Det er den kristne tro som er beskrevet her. Det er den religiøse betydningen av det som er skrevet som vi skal jakte etter og ikke de historiske fakta.
De av oss her som er så heldige at vi er medlem av Den norske Frimurerorden, et kristent frimurersystem, vet at våre ritualer ikke gir svar på religiøse spørsmål. Men ritualene kan hjelpe oss til å stille de rette spørsmålene og til å være en evig og uuttømmelig inspirasjonskilde.
Så vil svarene gjemme seg – og etter hvert åpenbare seg - i Den Hellige Skrift.
Det skje!