I skrivende stund nærmer vi oss julen med sine kjente og kjære tradisjoner og sitt eget sterke budskap.

Men bare en måned tilbake i tid erfarte vi en annen kirkelig høytid som jeg gjerne vil dvele litt ved:
‍Allehelgensdag, (latin: Festum Omnium Sanctorum) som også kalles helgemesse og aldermesse, er en helligdagsmarkering og festen for alle de helgener hvis navn ikke er kjent. Allehelgensdag er avmerket på primstaven med et kors eller et omvendt skip. (hentet fra Wikipedia)

I logesammenheng er det tradisjon at vi har avholdt en minneloge for de brødre som har gått bort det siste året. Tidligere skjedde dette i Bergen på allehelgenssøndag. Oscar tds Bjerge ved daværende OM Vestrheim og daværende Provincialmester Grieg Eide ble imidlertid enige om å flytte dette til den første påfølgende mandag. Besøket hadde vært glissent på en søndag og gjennomføringen av det flotte ritualet har siden forblitt en suksess, med stort fremmøte av brødre fra alle logeenheter.

Frimureriet handler både om livet og døden.  Og med det bakteppet er det av interesse å se hvordan disse temaene er behandlet i andre kulturer og tradisjoner.

Den indiske forfatteren og legen Deepak Chopra forteller i en av sine bøker at i hans hjemland blir døden sett på som et kortvarig stoppunkt på en endeløs sjelereise som kan gjøre en bonde til konge og omvendt.  Med muligheten for uendelig mange livsløp som strekker seg fremover og bakover, kan en sjel gjennomgå hundrevis av himler og helveter. Døden setter ikke en stopper for noe som helst, den åpner derimot for grenseløse opplevelser. På et dypere plan er det typisk indisk å ikke gjøre krav på at noe skal være permanent. En vanndråpe blir til damp, som er usynlig, men vanndamp materialiserer seg og blir til lavt skydekke, og derfra faller regnet igjen ned på jorden, der det dannes elver som til slutt ender i havet. Har vanndråpen dødd på veien? Nei, den har bare antatt et nytt uttrykk i forskjellige stadium. Døden er livets bror!

I litteraturen kan en finne bilder som i andre former peker på slike dramatiske forvandlingsprosesser. Legenden om Parzifal, som finnes i flere varianter i europeisk middelalderlitteratur og som Wagner skrev en opera over, er historien om en persons utvikling fra tåpelig unggutt til modent og bevisst menneske. Det handler om hvordan et menneske skritt for skritt får kontroll over sitt sjeleliv og derved vinner ny innsikt i tilværelsen. Parzifal betyr "tvers igjennom”. Parzifal er et menneske som blir langsomt vis. Han utsettes for mange prøvelser, og etter en siste dramatisk kamp med sin halvbror sier han: "det er meg selv jeg har utslettet". Halvbroren svarer: "Det er deg selv du har erobret.”

Ibsen sier også noe om dette: ”Å finne seg selv, er seg selv å døde”

Ved å gå døden frimodig i møte skjer det noe med oss alle, vi blir gitt muligheten til å lære hva det vil si å ”leve rett for å kunne dø verdig” som Selma Lagerløv skriver.

‍