Frimureriets opprinnelse er ikke klarlagt. Dets historie før begynnelsen av det 18. århundre er hyllet i dunkelhet. Forskning har ikke kunne påvise noen direkte forbindelse mellom antikkens verden og håndverkerne på midten av 1500-tallet.
I den senere tid er det fremkommet verker fra seriøse forskere som fører frimureriets tankegang og uttrykksform helt tilbake til det 12. århundre. Naturligvis må det også være riktig å anta at ”noe” må ha vært før 1717.
Det er jo dette året da fire loger i London slår seg sammen og danner en Storloge. Selvfølgelig må det ha vært ”noe” før, ellers hadde det vel ikke vært noe å slå sammen …
Den engelske historiker Frances Yates (1899–1981) har forsket på frimureriets opphav. I sin bok The Art of Memory skal hun ha uttalt at selv kritiske forskere ”... må anse som uløst hva som er opprinnelsen til ’spekulativt' frimureri, med symbolsk bruk av søyler, buer og annet fra byggekunsten, samt en geometrisk symbolikk, som ramme for en morallære og et syn på Verdens byggmester.”1)
Så langt den engelske historiker Frances Yates.
En oppfatning er at dagens frimurere er direkte etterkommere av de operative murerlaug så langt tilbake som fra slutten av 1400-tallet, dvs. at det faktisk har foregått en glidende overgang fra det operative murerlaugs virksomhet til et spekulativt frimureri.
Her skal kort pekes på noen historiske forutsetninger som ligger til grunn for denne teorien, men som fra min side ikke må oppfattes som uttømmende.
Det var den store frimurerhistorikeren Robert Freke Gould (1836–1915) som lanserte teorien om en glidende overgang, den såkalte The Transition Theory, Goulds banebrytende arbeid er samlet i et seks binds hovedverk, Goulds History of Freemasonry.
Mens den engelske frimurerforskeren Harry Carr (1900–1983) var sekretær i den engelske forskningslogen Quatuor Coronati Lodge, tok han for seg Goulds teorier i en lengre utredning, AQC 81 (1968) som han fikk publisert i forskningslogens årbok.
Harry Carr er ansett for å være den fremste talsmann for the transitionists, dvs. de som sluttet seg til Goulds teori. Han mener med sin forskning å ha funnet ganske interessante spor til frimureriets mulige røtter og dens videre utvikling og hevder at frimureriets røtter kan spores tilbake til en god gammel faglig konflikt mellom murerne i London i 1356.
Harry Carr innleder med at den slags konflikter er vel kjent og for så vidt et fenomen som alltid har forekommet innenfor ulike fag. Også i våre dager kan kompetansestrid innenfor faggrupper og spesialiteter fra tid til annen forekomme; dvs. hvilken spesialitet ”innenfor faget” som har den nødvendige formelle fagkompetanse til å utføre hva og når, og hvilken som ikke har.
Harry Carr viser til den striden som gjaldt mellom de murere som arbeidet i stenbruddet og som tok ut og tilhugget stenene, altså stenhuggerne, og de murere som skulle tilpasse stenene i en mur. Detaljene i striden er ikke kjent, men resultatet var at tolv fagutdannede murmestre fikk i stand et møte med Londons borgermester og medlemmer av bystyret. I fellesskap ble de enige om et system av regler for faget.
Det er viktig å merke seg at dokumentet eksisterer den dag i dag og er således en offisiell garanti for at dette var det aller første forsøk på å danne en fagorganisasjon, et murerlaug for murerne i England.
I løpet av en 20-årsperiode ble fagorganisasjonen til The London Compani of Masons stiftet i 1376; dvs. murernes første faglige laug. Og ifølge Harry Carrs påstand, er lauget en direkte forløper til vårt frimureri av i dag!
Den første reelle opplysning om spor av frimureriske tråder, hevder Carr finnes i en samling håndskrevne dokumenter, kjent under navnet ”The Old Charges”, (”De Gamle Plikter”). Den eldste utgave, Regius Manuscript er fra ca. 1390. Det neste, Cooke Manuscript, er fra ca. 1410.
130 utgaver av disse dokumenter er ennå bevart og dekker tiden helt frem til det 18. århundre. Tekst og innhold fra disse ble nyttet ved murerlaugets seremoni for innlemmelse av nye medlemmer i lauget.
Dokumentene synes å være ganske likt oppbygd; først en bønn, så historie, og til slutt plikter. Etter murerfagets historie følger så et sett av aktuelle plikter for mestre, svenner og lærlinger, samt regler av ren moralsk karakter. Utover disse tre element, bønn, historie og plikter, mener Harry Carr å se at de fleste av dokumentene inneholder antydninger om begynnelsen til utvikling av en frimurerlignende seremoni.
At murerlaugets ritual virkelig har utviklet seg over tid, tillegger Harry Carr vesentlig betydning og mener at det underbygger hans påstand om at det spekulative frimureri slik det arter seg i dag, nedstammer direkte fra det operative murerlaug og dets virksomhet.
Han minner om tiden i Europa fra om lag 1050 til rundt 1300, Middelalderens storhetstid – Høymiddelalderen; tiden da handel og næringslivet blomstret opp. Handelsveiene var noenlunde trygge. Håndverket utmerket seg med høy kvalitet.
Folk så lysere på situasjonen.
Men på det område hvor Høymiddelalderen nådde aller høyest, var vel innenfor byggekunsten. Den tunge romanske byggestil, rundbuestilen ble avløst av den gotiske spissbuestilen med sine høye himmelstrebende spir og lyse kirkerom. Flere større katedraler, ridderborger og slott ble planlagt og fullført i årene som fulgte i samsvar med denne byggestil. Det første gotiske byggverk var klosterkirken i Saint-Denis like utenfor Paris og fullført omkring i 1140. I rask rekkefølge kom de store katedralene i Sens, Chartres, Notre Dame i Paris, Laon, Notre Dame i Rheims. England var likeledes tidlig ute med domkirkene i Canterbury og Lincoln. 2)
Den mildere byggestil vitnet om en gjennomgripende mentalitetsendring.
Ikke minst innenfor religionen skjedde det et markant brudd med den middelalderske oppfatning om blind underkastelse av en overmektig og fryktet Gud. Tankens frihet åpnet for den personlige opplevelsen av en Gud man kunne vende seg til i hengivenhet og fortrolighet.
Murerne og stenarbeidernes omfattende og solide kunnskaper i faget sitt i Middelalderen er uomtvistelig. Men samtidig er det underlig, ja nærmest utenkelig, mener Harry Carr, at disse fagarbeidere innenfor sitt begrensede fagområde alene var i stand til å planlegge, lede og oppføre alle de berømte katedralene, borger og slott vi kjenner i Europa og det uten tilførsel av andre profesjoner.
Det kan heller ikke ha vært tvil om at de frie murerhåndverkere i den mest hektiske byggeperiode innså at de også var avhengige av annen fagkunnskap utover praktisk håndtering av passer, vinkelhake, loddsnor og vaterpass på riktig måte – nedarvet fra far til sønn. Utviklingen synes da også å ha gått i den retning at man innenfor murerlaugene i økende grad knyttet til seg menn fra andre yrkesgrupper.
Tusenvis av fagarbeidere med forskjellig yrkesbakgrunn som murere, steinhuggere, tømmermenn, taktekkere, smeder, glassblåsere osv. strømmet til og deltok i byggeprosessen.
Bare det å kunne konstruere et komplisert kirkehvelv og bruke de riktige instrumenter på riktig måte, krevde også fagfolk med høy kompetanse i matematikk og kunnskap om de fysiske lover. Også lærde menn med filosofisk og teologisk bakgrunn med kunnskap om kirkeornamentikk kom til etter hvert.
Murerlaugene holdt likevel på sin tradisjonelle taushetsplikt og beskyttet seg mot uinnvidde ved å følge tradisjonelle rutiner for inntredelse og passord.
For å kunne dokumentere sin kompetanse, måtte de gi seg til kjenne med de særskilte tegn, ord, løsen og håndgrep som gjaldt for deres nivå.
Også måten hvormed man tok imot besøkende murere, samt hvordan nye murerlærlinger ble antatt, har noen forfattere tolket dit hen at det her dreier seg om regelbundne ritualer videreført fra generasjon til generasjon frem til det frimureri som vi kjenner i dag.
De enorme byggeprosjekter kunne strekke seg over flere generasjoner.
Dette krevde koordinering, ledelse og overoppsyn, gjerne ledet av munker eller andre representanter. Ikke minst ble munkene tilknyttet plan- og byggeprosessen som arkitekter, ja også som byggeledere. Dessuten var disse mennesker lese- og skrivekyndige.
På den måten ble murerhåndverkerne tilført en bredere kunnskap om arkitektoniske uttrykksformer.
Det var også meget aktuelt å knytte til seg hva man kan kalle oppdragsgivere som adelsmenn, biskoper o.l. Også disse ble innlatt i byggehyttene eller i de operative murerlogene og gjerne akseptert som likeverdige medlemmer – ja, ”Free and Accepted Masons”.
Som foran nevnt ble det i stor utstrekning drevet høytlesing av munker fra de eldste skrifter – eksempelvis The Old Charges i de operative murerloger i England og Skottland – sannsynligvis også på kontinentet, da svært få av de operative stenarbeidere i de dager kunne lese og skrive. Det er grunn til å anta at disse tiltak økte i omfang på grunn av den store tilgang av nye yrkesgrupper som etter hvert også behersket skrive- og lesekunsten.
De tradisjonelle høytlesingene kan også ha endret karakter i den forstand at det praktiske byggearbeidet med oppføring av de store katedraler ble brukt i overført betydning, eksempelvis et åndelig byggearbeid der man talte om å reise et tempel i sitt eget sinn ved symbolsk bruk av de vanlige murerverktøy.
Harry Carrs teori går da i korthet ut på at menn med andre profesjoner enn murerfaget, fikk inntredelse i de operative murerloger som alene var opptatt med sine gjøremål som bare angikk faget. Men over tid kom så menn med andre profesjoner til slutt i flertall og tok mer og mer kontroll over de operative logene samtidig som det også gikk tilbake med murerlaugene autoritet som fagorganisasjon. I stedet fikk vi en oppblomstring av andre fagorganisasjoner som tok over de oppgaver som tidligere hadde vært tillagt laugsvesenet. Ved fullstendig eliminering av faglige aspekter, ble de nye medlemmer ved de operative logene i stand til å forandre på seremonier og omgangsformer, slik at de operative logene gradvis utviklet seg til det vi i dag omtaler som ikke-operativt eller spekulativt frimureri.
Harry Carr underbygger sin teori ved å vise til den historiske utviklingen i England og på kontinentet slik den artet seg fra slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet. Tiden hadde behov for et fast etisk grunnlag.
Både moralen og religionen var kommet på glid. De gamle grunnvoller sviktet. Tredveårskrigen raste på sitt verste. Det gamle Europa var gått i oppløsning og ga rom for en glidende overgang fra det operative murerlaugs virksomhet til spekulativt frimureri.
Det har vært reist sterk tvil til Harry Carrs teori, skjønt den slo sterkt igjennom i det 19. århundre og trolig også den teori som synes å ha hatt størst gjennomslag i vår tid. Men fremtredende engelske forskere som Cyril N. Bathan, Colin Dyer, Eric Ward m.fl. har hver for seg ved omfattende utredninger pekt på at etter deres mening foreligger få bevis til støtte for The Transition Theory.
Den som sterkest har utfordret Robert Freke Goulds – senere Harrry Carrs teorier – er Cyril N. Bathan som var Harry Carrs etterkommer som sekretær i den engelske forskningslogen Quatuor Coronati Lodge.
I en grundig utredning, ”The Origin of Freemasonry” (A New Theory) 3) tar Bathan ikke bare kraftig avstand fra ”The Transitionists”. Han lanserer også sin egen motteori til den suksessive overgang fra operative murerloger til spekulative frimurerloger.
Bathans teori er at det innenfor de engelske katolske klostre fra gammel tid eksisterte et såkalt ”indre Sancta” – et forbund hvis broderskap var begrenset til senior- og lærde brødre der hevdvunne ritualer ble praktisert. Virksomheten var så hemmelig, så eksklusiv, så begrenset med eksisterende skrevne kilder – og derfor i ettertid så vanskelig å bevise.
I likhet med Colin Dyer, tar også Bathan for seg den ulykkelige religionsstriden mellom katolikker og protestanter i England og Skottland fra 1540-tallet og utover, ikke minst ved Henrik VIIIs oppløsning av de katolske klostre og konfiskering av deres eiendommer. De som motsatte seg kongens befalinger, ble i beste fall entlediget fra sine embeder, i verste fall forfulgt, straffet eller endog drept.
All opposisjon mot myndighetenes religionspolitikk ble slått hardt ned på.
De urolige forholdene i England og Skottland med overvåking og forfølgelse av politiske og religiøse motstandere som måtte gå under jorda, ga støtet til en oppblomstring av en slags undergrunnsbevegelse med røtter i et tidligere ”indre sancta”. Der møttes geistlige broderskap og opposisjonelle i dypeste hemmelighet. Møtene ble holdt under dekke av annen virksomhet, ja, eksempelvis i murerlaugenes loger som faktisk var akseptert av myndighetene. Kanskje var også de operative murerlaugs ritualer i sin karakter så interessante for det hemmelige broderskap at det passet godt inn i deres åndelige arbeid.
Den engelske frimurerforskeren Eric Ward har på sin side grepet tak i Harry Carrs synspunkter på begrepet ”Free and Accepted Masons” og mener at det knapt finnes noe bevis på at ”Free and Accepted Masons” eksisterte som bevegelse så langt tilbake i tid som den Harry Carr påstår.
”Free and Accepted Masons” hører hjemme i en senere epoke, tiden da det var få operative murerloger igjen – om det i det hele fantes noen slike igjen!
”Free and Accepted Masons” var således et uttrykk for en bevegelse som dukket opp i løpet av det 17. århundre, og som – så vidt vites – bare England var alene om. Det var grupper av menn uavhengige av murerfaget som organiserte seg i små selvstyrte grupper eller loger, der tilknytningen til murerfaget ikke var mer enn av symbolsk karakter.
I noen tilfeller kunne det nok hende at disse medlemmene eller en del av dem var murere av fag, men det var rent tilfeldig. Virksomheten deres var stort sett av filosofisk og sosial karakter.
Kort sagt, mener Ward, disse grupperinger var de opprinnelige prototyper av spekulative frimurerloger slik vi kjenner dem i dag! 4)
Eric Ward antyder at det er mulig at de første av disse loger var tilknyttet – om enn ikke en integrert del av London Company of Masons, så var de omtalt som ”The Acceptions” så tidlig tilbake som til 1630.
Deres oppgave var ”å gjøre” medlemmer til murere (”make Masons”) som det het.
Dette var altså ikke murere av fag som bedrev denne glidende overgang fra operativ til pekulativt frimureri. Trolig kan denne virksomhet ha vært en grunn til stiftelsen av The Royal Society i 1660, hvilket senere fikk stor betydning, ikke minst for utviklingen på kontinentet. Flere av de medlemmene som etter hvert sluttet seg til, var fremtredende i menn i samfunnslivet og/eller vitenskapsmenn med interesse for naturvitenskap, medisin og studie av gamle skrifter fra The Old Charges, osv.
På 17.- og tidlig på 1800-tallet ble passende adjektiver som accepted, adopted og free benyttet til nærmere beskrivelse av de Masons som var medlemmer av det nye broderskap. Men samtidig peker Eric Ward på at ordet ”freemason” ikke forekommer en eneste gang i James Anderson Constitutions som kom ut i 1723. (Hans noe syrlige bemerkning til denne forvirring i bruk av adjektiver, skyldes kanskje en bevisst intensjon om å ville trekke en forbindelseslinje mellom ”operative/ikke-operative.” 5)
Det første skrevne beviset på en ikke-operativ engelsk loge, har vi ved Elias Ashmole og oberst Henry Mainwaring som den 16. oktober 1646 ble ”gjort” til frimurere på et møte i Warrington i Lancashire.
Ashmole har notert følgende i sin dagbok:
”1646. Oct. 16. 4H30 p.m. I was made a Freemason”. 6)
Ifølge Ward nytter Ashmole betegnelsen ”new-accepted mason” i samme dagbok så sent som i 1682.
Disse logene synes å ha hatt en ganske løs organisasjon. Sannsynligvis har det bare vært tale om tilfeldige møter hvor venners venner ble tatt inn som nye medlemmer i det sluttede selskap. Men det er viktig å legge merke til den intellektuelle legningen til Elias Ashmole. Den gir en interessant og nyttig pekepinne om frimureriets posisjon i tiden.
Elias Ashmole var blant grunnleggerne av The Royal Society der tidens mest fremtredende vitenskapsmenn og filosofer var medlemmer, noe som viser at Elias Ashmole var vel ansett i lærde kretser.
At de operative murerlogene var i sterk tilbakegang – for ikke å si utdøende, utelukker at slike sammenslutninger utviklet seg gradvis til spekulativt frimureri. Eric Ward anmoder i så henseende sine lesere til å merke seg hva James Andersons skriver i Constitutions av 1717 side 40:
«Under kong Jakob IIs regjeringstid (1685–89) ble det likevel oppført noen bygninger i romersk stil. Murerlogene i London var på det tidspunkt skrumpet betydelig inn i uvitenhet og utvikling grunnet dårlig oppslutning. (Much dwindled into ignorance by not being duly frequented and cultivated)».
De murerloger som eksisterte i England på 1700-tallet, eksempelvis London (Acception), Warrington og Chester og som man har noe kunnskap om, ser ut til å være forsvunnet i 1717.
Eric Ward gjentar at det finnes intet akseptabelt dokument som tilkjennegir at de 4 logene som da kom sammen om å etablere Grand Lodge of London og Westminster, var en direkte avstamning av de operative murerlogene .*
*) De 4 logene hette: The Crown, The Apple Tree, The Runner og The Goose & Giderion.
Han konkluderer med at det kan ikke være tvil om at den vekkelse som vokste
frem i det andre tiår av det 18. århundre var et resultat av en utvikling som hadde begynt i forrige århundre. 7)
Da byggevirksomheten avtok mot slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet, ble behovet for stenhuggere og stenmurere dermed også sterkt redusert.
I tillegg ble det – i alle fall i England, mer behov for mursten/teglsten (”brick masons”). For å opprettholde laugene, lot stenmurerne ta inn i lauget andre som kunne være interessert i de mer filosofiske sider av den kunnskap som fantes.
Her støter vi igjen på betegnelsen ”Accepted Masons” eller ”åndens murere”, om man vil. De laugene som tross alt var igjen, ble på den tid nærmest som et lærested å regne, en skole eller universitet hvor filosofi – eller tanker om verden og læren om materialenes bruksmulighet. 8)
Ser vi over til de operative loger i Skottland, skjedde en annen utvikling.
De operative loger ble i liten grad påvirket av ”The accepted masons” eller ”gentlemen masons”. Det forekom nok at menn ble tatt inn uten nødvendigvis murerkompetanse. Men det hevdes samtidig at dette faktisk dreide seg om en hedersbevisning til fremstående menn i samfunnet eller menn som på annen måte var kjent for store samfunnstjenester.
Dette virker sannsynlig. For så vidt er dette heller ikke så uvanlig i dagens samfunn at personer som har utført store tjenester i samfunnet eller på annen måte har gjort seg fortjent til det, blir hedret med æresmedlemskap i en forening.
Bathan avslutter sin redegjørelse med følgende retoriske spørsmål: (Min oversettelse)
«Har jeg overbevist dere? Jeg har ikke lovet noe bevis, men husk at det heller ikke forligger noe bevis for teorien om The Transition.
Hvis dere fortsatt ikke er overbevist, kan jeg anbefale at dere besøker en større byggeplass og ser på de menn som arbeider der. Det er ingen tvil om at de er godhjertede menn som er stolte over sine hustruer og barn og er utmerkede ektefeller og fedre.
Men kan dere forestille dere at disse skulle godta at vitenskapsmenn, adel, intellektuelle og andre lærde kom inn som medlemmer av deres fagforening og videre akseptere at disse etter hvert kom i flertall og til slutt overtok kontrollen over fagforeningen. Dette skulle da innebære at fagforeningen forandret fullstendig karakter og mistet all kontakt med byggevirksomheten.
Dette er hva dere må tro hvis dere holder fast på teorien om the Transition.
Tror dere virkelig dette?
Jeg tror det ikke.» 9)
Bathams sammenligning er tydeligvis satt på spissen, for det er ikke gitt at vi kan trekke en sammenligning med en murerloge på 1600-tallet med en fagforening av i dag. Men sammenligningen gir oss en viss forståelse av det engelske debattnivået om hvordan vårt frimureri har vokst frem.
Den engelske forskningslogen Quatuor Coronati Lodge No. 2076 har i den senere tid gitt ut flere interessante utredninger om The Transition Theory. Frimurerforskeren Roeinton B. Khambatta har tatt for seg en del utredninger der han gir en analyse av noen kollegers syn på saken. 10)
Slik jeg oppfatter ham, reiser også han sterk tvil til Harry Carrs teorier.
Når det gjelder Cyril Bathans teori – A New Theory, synes få – om det i det hele fins noen – forskere å dele hans teori om en indre Sancta.
Det er vanskelig å forstå at man i de strenge og hemmelige celler innenfor den forbudte klosterordenen i England kunne sysle med spørsmål som skulle berede grunnen for det frimureri som fikk fast form i 1717.
Da Khambatta la frem sin utredning i forskningslogen Quatuor Coronati og til dels også avlivet Harry Carrs Transition Theory, sluttet alle forskere seg til – unntatt én – at The Transition Theory ikke holder for en nærmere granskning.
Men like ens tok forskningslogens medlemmer helt avstand fra Bathams teorier om en indre Sancta.
1. W.Kirk Mac Nulty: ”Frimureri” s.21
2. Leif Østby, ”Kunsten i Europa gjennom 100 år”, s 12
3. Cyril N. Batham; ”The Origin of Freemasonry, (A New Theory), Transactions of Quatuor Coronati Lodge No 2076, vol 106, for 1993. Eric Ward; The birth of Freemasonry, AQC 91 (1978) s. 5
5. Eric Ward; The Birth of Freemasonry, ACQ 91 (1978) s 5
6. Eric Cornell: ”Från murare til frimurare” Minneskrift av Svenska Frimurare Orden og dens ForskningslogeCarl Friedrich Eckleff; ”Hertig Carl och svenska Frimureriet” s. 3
7.Eric Ward; The birth of Freemasonry, AQC 91 (1978) s. 10
8. Eric Ward; The birth of Freemasonry, AQC 91 (1978) s. 10
9. Cyril N. Batham s 22
10. Roeinton B. Khambatta; ”Origins of Freemasonry”