Neida, sitatet var i konkret og direkte på at tiden er inne (seminarets tittel) til å komme sammen for å se på frimureriets vei videre – etter corona-tid som skjøv på mye og det som generelt er ei brytningstid som frimureriet er nødt til å forholde seg til her som annet steds på en tydeligere. Her opplevde jeg at ‘seminarets bestilling’ i etterkant av de to foregående seminarene på Rosendal og de verktøy som har blitt utarbeidet siden da – Odd Granns bruksbok, byggesett for arbeidsteppe m. m.

Selv fikk jeg også det privilegium å lede en av samtalegruppene under seminaret «Ode til livet – eller sangen til frimureriet» lørdag 10.6.

I det følgende gir jeg et kort resymé av den opplevelsen jeg hadde på Sola i disse juni-dagene – både hva innhold og sosialt samspill angår. ‍

«Tekniske ting»

Alt knyttet til hotellet, service opplevde jeg veldig bra. Det gjelder rommet jeg hadde, maten og god dialog med hotellets personell når jeg hadde spørsmål eller behov for veiledning. Her er intet å bemerke. Det bør Hotellet få en tilbakemelding på.

For oss frimurere sin del, tenker jeg at dette er en fin arena til slik møtevirksomhet, med gode fasiliteter, utstyr etc. som egner seg godt til større forsamlinger/foredrag, men også det å kunne samles i mindre grupper for nær-samtaler om ulike emner knyttet til det øvrige innholdet.

Kulturinnslag

Kulturinnslagene var av ypperste klasse. Svært dyktige mennesker hva sang og musikk angår – en berikelse på alle vis og fint fordelt utover seminar-dagene.

Frimurerisk sett, tenker jeg at oppstart i den gamle ruinkirken på Sola var veldig bra – oppstart i et tidløst, stille monument over byggekunsten. Likeså at de første orden og kunstneriske innslag kom der. Det leder tankene til livets gave i utvidet forstand – menneskets møte med det skjønne, og også forpliktelsen som alltid ligger under det for den som ser og skjønner vår rolle i det vi kaller livet.

Det sosiale

Dette var spennende – veldig spennende! For min del litt ekstra. Jeg er vant til å ha med mange mennesker å gjøre på ulike arenaer i yrkesliv og ellers, men her lå det noe nytt: jeg kjente ingen og hadde ikke truffet noen av seminardeltakerne før. Annet enn elektronisk kommunikasjon med Terje.

Frimurerisk sett, var dette veldig fint. For her lå da også en prøvestein på hva vi egentlig deler. Fungerer det, er båndene der – broderkjeden vår – eller er det et bare et sosialt spill vi er del av. Jeg har selvfølgelig et svar her. Men det å oppleve det direkte: fantastiske menneskemøter med folk som på tvers av fagområder og levde liv har jobbet med dybdene i det å være et menneske – og som derfor har vilje til å åpne for veldig god dialog – det var intet mindre enn fantastisk. Og der ligger det et svar på frimureriets vei videre, tenker jeg. En ny åpenhet, men selvfølgelig lukket der det må være det i et pedagogisk utviklingsprogram som leder til dybdetenkning steg for steg i nær dialog med livet selv – hva det faktisk er.

Foredragene

Her var det variasjon og bredde, men – opplevde jeg – godt avstemt inn mot seminarets tema og målsetting. Jeg vil si at ‘det undrende mennesket’ trådte tydelig fram, likeså verdien av det å stå i undringen og ta tak i egen CV – se på livet sitt og spørre hvorvidt man benytter tiden vel den korte tiden man skal være her. Ikke minst var avrundingen på seminaret veldig sterk. Her møtte vi en livsskjebne mange kan kjenne igjen og som tydelig viser opp behovet i vårt samfunn for mennesker som går i utvikling mot å bli et helt menneske og som ser, forstår og handler til medmenneskers beste. Behovet er stort.

Frimurerisk sett, vil jeg ikke gå inn på hvert enkelt foredrag, men framheve det jeg opplevde som en undertekst i samtlige. De er personlige, de er dypdykk i levde liv og refleksjoner – tanker fra mange forskjellige vinkler – om det å bevege seg videre, holde i håp, men også det å være villig underveis til å se kritisk-analytisk på den en var, den en har blitt og det en ønsker å være. Det var sterkt å være vitne til det. Og her – i nettopp dette ligger en av frimureriets største styrker med tanke på, ja, markedsføring og rekruttering. Det handler om en reise som avføder kvaliteter knyttet til livet – både for seg selv og andre. Her ligger vennskapsbånd, solidaritet – og en mulighet til å nærme seg livets store mysterium fra det stedet man befinner seg og vandre på de stiene som leder derifra.

Gruppene

En generell tilbakemelding fra ulike brødre og ledsagere, var at de ulike gruppene og temaene som ble løftet der var givende og interessante. Jeg vil utdype gruppe 1 som jeg ledet. Det var en flott opplevelse på mange vis!

Vår gruppe bestod av brødre i ulike grader og ledsagere – samboere og ektefeller. Temaet var «Ode til livet – eller sangen til frimureriet». Vi innledet dialogen med å lese høyt vedlagt tekst «En indre revolusjon …». Det var en velvalgt tekst. Den løftet frem at det finnes et arbeid som foregår i stillhet, men som er tydelig til stede allikevel og påvirker og har som mål å bidra til en bedre verden for alle ved å kultivere og fremelske kjærlighet mellom mennesker og alt som lever.

Vi fikk ei aktiv gruppe i oppstarten. Her delte vi hva frimurerens arbeid er – hva han holder på med, ulike sider ved det. Hvordan man arbeider med egen foredling i en prosess hvor man hele tiden utfordres til å forstå enda mer og gå enda dypere ned i det å være et menneske og et medmenneske. Brødrene bidro godt, men vi fikk også veldig gode perspektiver fra ledsagere – her lå kritiske vinklinger og positive tilbakemeldinger – og verdifulle tanker om å dele med et menneske, en mann, som er i prosess. Underveis løftet vi ulike sider ved det som den innledende teksten inviterte til. Det ble en nær og fin dialog – og ikke minst løftet den fram hva frimureriet er i hverdagene, hvordan det virker utad og, viktigst av alt, hvordan vår tid med andre kulturkoder for samliv og samvær synes å be om en variant av frimureriet som er «tidløs i tiden», men som taler tydeligere om den omfattende og spennende reisen det handler om og det man kan dele utover det pedagogiske systemet vårt. Den bestillingen bør vi ta!

Veien videre

For min del, var det etter gruppene en stor og viktig opplevelse å få ta del i tanker om veien videre for frimureriet med Hjalmar, Terje, Kristian og noen flere brødre. Det flettet seg fint inn i det ovenstående og ga en slags oppsummering: Der var her frimureriet, her er det – og det finnes en god vei videre. Den veien må ordenen peke mot og det må forplikte å få til en slik modell ute i den enkelte loge, ute hos den enkelte Ordførende Mester. Det betyr i praksis at man beholder det tidløse elementet som det det er, men får en driftsform som på et vis kvalitets sikrer og sørger for at det den enkelte broder møter i møtene og det man sammen med ledsagere møter i det frimureriske uttrykket kommuniserer godt om vandringen som pågår og hvilke verdier som ligger i den. Her kan jeg legge til at samtlige samtaler jeg hadde med brødrene i ulik alder og grad syntes å ha den samme underteksten. Alle er glade i frimureriet slik vi har møtt det, men i den maskuline sårbarheten vår ligger også et behov for nær dialog det å kunne se seg selv i den andre og løfte opplevelsen av å være del av frimureriet utenfor gang, sete, karrierer og alt det ytre.

Tiden er faktisk inne!

Takk

Dette er tanker som springer av en totalopplevelse en helg i juni i frimureriets tegn. Det er skrevet rett ut, alle skrivefeil og liknende er på meg (uheldig greie for en gammel språklærer!) – fra minnet og fra notatene jeg tok underveis.

Jeg står uansett for det som står her!

Til slutt er det bare å si tusen takk for en av de beste frimureriske opplevelsene jeg har hatt! Dette var vakkert og inspirerende. Jeg kunne også svært gjerne tenke meg å delta og være til nytte i ordenenes videre arbeid med disse temaene. Også må det sies at det var spesielt og fint å for første gang få være tett på de energiene som springer ut av Terje og det øvrige frimureriske miljøet på Vestlandet! Måtte det vi gjorde her peke vei videre for hele Ordenen!

Det skje! : )