%20Rolf%20A%20Comp.jpg)
Trykket i Sverdbladet / Hafrsfjord
Vi går i logen for å lære. For å bli bedre mennesker. Vi kan gå i logen, få opplæring og satse på at resten går av seg selv. Spesielt dersom en går ofte i logen. Og faktisk er det noe i det, fordi systemet er bygget opp slik at den påvirkningen en gradvis får gjennom møtene ubemerket vil påvirke oss.
Nå er det slik at de beste idrettsutøverne driver med egentrening i tillegg til lagets trening. Står de over en trening med laget tar de det igjen på egenhånd. Under pandemien er det mange som må basere seg på egentrening da fellestreningen er forbudt.
Jeg ser på logearbeidet på samme måte. De fleste trenger egentrening i tillegg til fellestreningene, dvs for oss å gå i logen. Jo færre møter, jo mer egentrening trengs. Og nå er altså fellestreningene stoppet.
For å svare på det spørsmålet er det naturlig for meg å ta utgangspunkt i de delene av oss som skal bli bedre. På samme måte som en idrettsutøver trener de delene av kroppen som er viktige for den idretten de driver. Ben, armer og utholdenhet for eksempel.
Hvilke deler av oss selv gjelder det i logen? De fleste har nok fått med seg at det dreier seg om vårt indre. Vårt hjerte, vår sjel eller vår ånd. Våre tanker, vår fornuft og vår samvittighet.
Og hva skal det gi seg utslag i? Jo et bedre forhold til oss selv, vår Gud og vår neste.
Faktisk kan Pandemien i seg selv gi en mulighet for trening. Etter hvert som samfunnet stenges ned, landegrensene stenges og det sosiale mangfold innsnevres oppdager stadig flere verdien av de nære ting som det heter i sangen. Det som ikke koster. Alt var meget bedre under krigen heter det litt ironisk i en annen sang og det er jo en krig vi er kommet opp i. En krig mot et virus.
Vi har bedre tid. Flere blir bedre kjent med seg selv. Familien blir viktigere. Noen oppdager verdien av naturen. Noen oppdager det Guddommelige i naturen. Pandemien gir tid til å lese. Det mest naturlige er å lese frimurerlitteratur og heldigvis er det mulig å låne med hjem fra biblioteket i logen.
Det er mulig å velge annen åndelig litteratur som kan supplere frimurerlitteraturen og bidra til å gi innsikt i vårt indre liv. Kanskje er det tiden for å studere Bibelen og andre bøker som bringer oss nærmere den Trefold store byggmester.
Det er mulig å skrive selv. Å skrive er en fin måte å samle tankene. Ut fra et tema må en kanskje gjøre «research», hvilket i seg selv kan være spennende og givende.
Det finnes fremdeles alternative «fellestreninger» for de som har anledning og som kan gi et åndelig påfyll. Noen finner dette gjennom konserter, andre gjennom kirken.
Samtidig er det noen som virkelig sliter i disse tider og det er de som har begrenset kontakt med andre mennesker. Her gis anledning til å trene på en av våre frimurerdyder, barmhjertigheten. Her er det mange brødre som gjør en stor innsats for å ta kontakt, selv om det er store begrensninger. Etter hvert er det telefon eller dagens moderne erstatninger som er de eneste mulighetene, men disse kan utmerket godt benyttes.
I disse tider er det lett å bli inaktiv og Logens læringsarena er sterkt savnet. Men med økt oppmerksomhet og bevissthet bør det være mulig å drive egentrening enn så lenge til dørene åpnes igjen.
Som leder av Stewardslogen og Logestyret har livet de siste årene vært rimelig travle ved siden av full jobb. Da logen ble stengt ned, hvilket for øvrig resulterte i at ferien til Karibien den 12. mars ble en helgetur, ble det en brå overgang til et roligere liv.
Logen har riktignok fremdeles et bygg og en økonomi som krever sitt for styret. Her har jeg nå ansvaret for økonomidelen etter å ha gått av som formann i sommer. I Stewardslogen hadde vi i august kollegiemøte da dette en liten periode var mulig. Vi brukte tid på å planlegge høsten uten bruk av logesalen, hvilket også i et lite tidsvindu var tillatt. Som kjent ble dette ikke noe av.
Men skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, må jeg innrømme at det har vært godt med et noe roligere tempo i en periode. Det har vært lettere å følge Ordenens mantra som sier familien først, så jobben og deretter logen. Det har nesten vært som å ta pensjonisttilværelsen litt på forskudd i forhold til tidligere.
Jeg har bla. fått bedre tid til familien. Vi har nå etablert faste dager til besøk av barnebarn, hvilket gir stor glede. Jeg har fått tid til å gjennomgå over hundre år gamle familiearkiver og slik blitt kjent med familien også på denne måten. Jeg har trent og spilt mer golf. Det har også blitt mer TV titting. Jeg har egenhendig foretatt en forsiktig renovering av badet. Jeg er også heldig som har en jobb hvor det har vært full aktivitet.
I høst er det flere enn undertegnede som har følt noe avmakt da det helt forståelig ikke har vært anledning til foreta noen form for organisert logevirksomhet eller bruk av internett til dette formålet.
Nå begynner abstinensen virkelig å gjøre seg gjeldende og en kjenner på samvittigheten som sier at noe bør gjøres når en ser hvor lenge dette kan vare. Spesielt gjelder dette overfor de som kan ha det vanskelig. Noen besøk og telefoner har det blitt, men nå har jeg sammen med Østenkollegiet i Stewardslogen organisert en felles telefonringing til eldre brødre for å kartlegge situasjonen og se om det er noe vi kan gjøre for dem.
Tiden har gått fort og jeg har ikke hatt problemer med å fylle tiden med både fornuftige og mindre fornuftige ting.
Jeg har forsøkt å holde «treningen» vedlike som beskrevet i innledningen, men også jeg ser at det kan være en utfordring. Det er lett å komme ut av fokus. Jeg savner logen og brødrene og vet at jeg går glipp av noe jeg har godt av.
Nå ser jeg frem mot advent og jul. Advent betyr som kjent ventetid. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sies det.
Og Julen hører lyset til.
Se på et levende lys, det skinner. Et symbol på håp og glede. Se på et levende lys, det skygger. Et symbol på sorg og savn. Se på et levende lys, det slukner. Et symbol på alt som var. Se på et levende lys, det gnistrer. Et symbol på det vi har.
- Laila Oftedal