Taffeltale 10.03.2009

For alle som blir opptatt her i Logen, vil det første møtet fortone seg som noe underlig og forvirrende. Jeg skal ikke, her og nå, forsøke å rette opp dette inntrykket, men jeg skal forsøke å gi en litt rund og romslig forklaring på noe av det Frimureriet ønsker å gi oss alle.

I det ofte siterte vers i 1.Kor. 13,13 kan vi lese: Men nu blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet - og størst blant dem er kjærligheten.

‍Jeg tror det er viktig å understreke at, for oss frimurere, har både troen, håpet og kjærligheten sitt sentrum i det vi kaller Den Trefold Store Byggmester. Atskilt fra ham vil ordene være uten frimurerisk mening.

Ordet "kjærlighet" har jo mangfoldige betydninger i folks ører, alt etter hvilket utgangspunkt de har. Derfor er det viktig å forstå at vi her i Logen snakker om guddommelig kjærlighet.

Når det gjelder troen og håpet, så har de en annen dimensjon enn kjærligheten. Troen og håpet har nemlig sammen den oppgave å føre oss gjennom livet og frem til målet for vår frimureriske vandring.

I vår hektiske hverdag ser vi det nesten ikke lenger: Håpet avhenger av hver og en av oss. Ingen fabrikk kan foredle verken tro, håp eller kjærlighet. Ingen maskin kan produsere det. Håpet lever i overensstemmelse med vår egen menneskelighet, vår egen evne til kjærlighet.

Vi må selv velge håpet. Vi må åpne oss for det, ellers forsvinner det. Det er med håpet som med troen – at det har lite å støtte seg til. Når vi snakker om håp, tenker vi gjerne på fremtiden. Men håpet ligger egentlig i nuet.

Ved å se rett inn i det som fortoner seg som håpløshet, er det vi blir oppmerksom på håpet. Håpet ligger allerede her.

Å være fullt til stede er håp. Håpet skapes i nuet og lever i barnet – i den nyfødte frimurer. Nuet er ikke bundet til tiden – nuet gir oss mulighet til stadig å begynne på nytt.
Dersom vi lever i håpet – er vi stadig ved begynnelsen. Det som kreves av oss frimurere er ikke å ha nådd fram, men hele tiden å strebe mot.

Det frimureriet vil lære oss er alltid å elske mer – og mer – for hver gang vi har sviktet. Det er et spørsmål om å vokse i kjærlighet til tross for skrøpelighet.
Så lenge vi tviholder på selvgodheten, og selvopptattheten, vil tro – håp og kjærlighet forbli bare begreper, men hvis vi vil arbeide mot frimureriets rette mål – vil vi også kunne utøve dette. Vi vil kunne motta – og gi våre medmennesker tro, håp og kjærlighet.

Frans av Assisi har sagt noe om dette:

Herre, gjør meg til et redskap for din fred.
Der hvor det er hat, la meg så kjærlighet, tilgivelse hvor det er urett, enighet hvor der er tvil, håp hvor der er fortvilelse, lys hvor der er mørke, glede hvor der er sorg.
Guddommelige mester, la meg ikke så meget strebe etter å være frimodig, som å trøste andre, ikke så meget etter å bli forstått som å forstå, ikke så meget etter å bli elsket, som å elske.
For bare når vi gir, får vi, i det vi tilgir, tilgis vi – og idet vi dør, - fødes vi til evig liv. Amen