I det siste har det pågått en serie meningsutvekslinger om tro og religion i Bergens Tidende. Utgangspunktet var en artikkel om at stadig færre unge tror på Gud, men artikkelen viste også at de var åpne for at religion og livssyn kunne være bra.

Midt i april ble dette fulgt opp av en lærer i samfunnsfag, etikk og religion (som det visstnok heter nå), som mente at religion var håpløst gammeldags. Ja, hun mente at: «religiøs tro og praksis følges omvendt proporsjonalt av utdanning og opplysning. Når utdanningsnivået går opp, går antallet troende ned». Og dro en slutning om at tro var årsak til fremmedhat og fordomsfulle holdninger, og at mindre tro gav håp om mer mellommenneskelig forståelse og aksept.

Men etter et tilsvar, som gikk ut på at tro og vitenskap ikke utelukker hverandre og at ovenstående lærerinnes innlegg var både ignorant og arrogant og på grensen til forakt, kom det et belærende innlegg fra en som bare kalte seg for Humanist.

I korthet hevdet han at religion var gammeldagse forestillinger om en verden som er uforenelig med vitenskapelige metodikk og verdensbilde, og konkluderte med at man skal kalle tro for hva det virkelig er: – mytologi og overtro.

Dette gjorde meg både trist og opprørt, – og fikk meg til å tenke.

Vår kanskje mest anerkjente vitenskapsmann, Albert Einstein sier i sin bok, «Hva jeg tror», at «Fornemmelsen av at bak alt som kan erfares, ligger det noe som vårt sinn ikke kan fatte, hvis skjønnhet og sublimitet bare indirekte når frem til oss – dette er religiøsitet.»

Og det er vel dette ingen av debattantene helt har forstått, at svaret ligger nettopp i ordet: Tro. For å tro, innebærer at vi ikke vet, men at vi har valgt å la oss undre over hva som enn måtte være utenfor vår egen materie og forståelse.

Og er ikke undring og nysgjerrighet utgangspunktet for all tenkning? For som den samme Einstein sier, så kan logikk få deg fra A til B, men fantasien kan ta deg med hvor som helst. For vitenskap for ham var å se om Gud kunne hatt noen valg når han skapte verden.

Når vår kristne tro blir kritisert, koker det som oftest ned til løsrevne sitater og utdrag fra Bibelen, og en forutinntatt holdning av et gudebilde som en personlighet, og at alt skal forstås ut ifra vårt vitenskapelige verdensbilde. – Og på tross av at mosebokens eldgamle skapelsesberetning er ganske så overensstemmende med evolusjonsteorien, blir man alltid hengende ved tidsbilde (og den andre skapelsesberetningen).

Men er så vitenskapen så mye bedre?

Joda, - vi forstår nok stadig mer av den verden vi er en del av, men så er det også mye vi ikke forstår. Og noen vitenskapelige teorier har nok oppstått nettopp fordi vi ikke helt forstår, - og er blitt en sannhet fordi de ikke kan motbevises.  Vitenskapen kan ikke engang forklare hva en tanke er. Den bruker elektrisitet og magnetisme, men har aldri sett en tanke, og har aldri helt forstått hva noen av disse betyr.

Jeg ser ingen motsetning mellom viten og tro, - og jeg ønsker å kunne undre meg over de evige spørsmål, om tilværelsen og en tro på at vi alle har et lys, en gudommelig grunnstein i oss, det Jesus var et bilde på. For meg er det til og med svært logisk å tenke seg at det finnes noe mer på den andre siden av livet. – Og jeg blir ikke rasistisk og fordomsfull, og jeg blir heller ikke dum av å ha en tro. Jeg er overbevist om at å tenke gjennom sitt liv, og ha et forhold til en helhet, - søke, tvile og finne svar i sitt indre gjør en sterk, forståelsesfull og klok.

Under et middagsselskap i Berlin i 1929, hvor Albert Einstein var en av gjestene, dreide samtalen seg om astrologi, overtro og om Gud, ble han utfordret til å svare på hva han trodde på. Som svar ga Einstein en av sine mest subtile og mest konsekvente grunner for å tro: «Om vi med våre begrensede midler forsøker å trenge inn i naturens hemmeligheter, vil vi finne ut at det, bakenfor alle de målbare lover og sammenhenger, alltid vil stå igjen noe subtilt, uhåndgripelig og uforklarlig. Ærbødighet overfor denne kraften som går bortenfor alt vi kan forstå, er min religion. Ja, jeg er faktisk religiøs.»

Men for å vende tilbake til de unge og tro. Det faktum at stadig flere unge ikke tror på en Gud, men samtidig er svært åpne for at livssyn er bra, burde være en stor mulighet for oss i Frimureriet. Med vårt forsiktige, dogme- og fordomsfrie system burde det være et godt grunnlag for søkende unge, - og kanskje vi kan ta opp hansken der utdanningssystemet ikke ser verdien av å undres.  Så mine brødre, - kanskje du har noen unge i din midte som burde få litt mer kunnskap om frimureriet.

I England har man fra sentralt hold sett dette og har iverksatt et eget prosjekt for å få flere unge til å søke frimureriet.

Helt til slutt, her er noen ord av St. Teresa av Lisieux
(Død 1897 – 26 år – helgen og kirkelærer)

«Jeg forsto at om alle vakre blomster ønsket å bli til roser, ville naturen miste sin vårprakt, og jorden ville ikke lenger skinne i sine nydelige farvetoner. Og slik er det også i sjelenes verden, – for den er vår Herres blomsterhage.»