Dette kjente utsagnet som Ibsen la i munnen til Peer Gynt, kan rinne oss i hu mange ganger i disse tider da vegen mellom impuls og handling synes å bli stadig kortere.
Hos oss frimurere mangler det ikke på tanker, ord og vilje, men det har hittil vært noe vanskelig å omsette våre intensjoner i handling.
Egil Herman Sjursen, provincialmester i Bergen provins, peker i sin leder i «Logekjeden» (2/19) på at vi frimurere har en viktig oppgave i et samfunn som blir mer og mer sekularisert. Vi skal holde fast på de kristne verdier som er grunnlaget for alt vårt arbeid innen Ordenen. Vi må bevisstgjøre viktigheten av å holde fast på vår kulturarv. Jeg vil på det sterkeste understreke dette, og hevde at tillater vi – under dekke av å praktiserer livssynsnøytralitet – å glemme arven vår – så mister vi kontakten med våre røtter. Rotløse mennesker mister sin identitet. Vi vet hvem vi er, og hva vi står for. Kan vi se på at våre lovgivere leder samfunnet ut i en nøytral likegyldig verdiløshet?
Rosendalseminarene opplever jeg som en videreføring av stormesterens tenketank. Tankesmien er utvidet til å omfatte hele Ordenen. ALLE er invitert. Hva kan vi gjøre for å hindre frafallet av medlemmer og svikten i tilgang på nye ledd i vår broderkjede? Utrolig mye klokt blir tenkt og sagt, men hva settes ut i livet av konkret handling?
Vi har vedtatt å ikke bedrive politikk, men må vi dermed være hjelpeløst passive overfor de som bestemmer at kristendommen skal ut av skolens undervisningsplan? Frimurere KAN bedrive politikk selv om vi ikke debatterer politikk innen Ordenen. Vi trenger ikke debattere våre verdier. De står fast! De som ikke kan slutte seg til vårt verdisyn forblir ikke brødre særlig lenge. Flere ganger på vår vandring får vi høre at i vår Orden tror vi på det gode i mennesket. Det omtales som mennesket iboende godhet. Vi er skapt i Guds bilde og er gode i utgangspunktet. Frustreres vår godhet så kan det onde komme frem som en reaksjon på at den iboende godheten blokkeres. Vårt livssyn er optimistisk og lett å dele med andre. Imidlertid er det utenfor Ordenen at vi bør frembære vårt livssyn. Da kan det fort politiseres uten at jeg ser noen hindring i dette. Innen helsevesenet var det lenge en uskreven regel om at behandlere aldri skulle vise sin politiske farge. En skulle være en like god behandler for en pasient som tilhørte den ytterste høyre fløy som en som sto på motsatt side. Det vakte derfor oppmerksomhet da navnet på en overlege innen psykiatrien sto i avisen som representant for Arbeiderpartiet i bystyret. På morgenmøte neste dag skrev overlegen to bokstaver på tavlen: AP, og spurte kollegiet om de viste hva disse bokstavene sto for. Ingen svarte, og overlegen fortsatte: «De står for Alternativ Psykiatri.» Dermed hadde han rettferdiggjort sitt valg av å stå frem og flagge sitt politiske ståsted. Denne overlegen var også en høyt opplyst broder.
Jeg mener at tiden er moden for at hver enkelt av oss, nå må stå frem – uansett politisk syn – og kjempe for de kristne verdiene som vår Orden står for. Dette må gjøres utenfor logen.