Vi er kjent med at vår Provincialmester Egil Herman Sjursen er tilbake i sitt embede etter flere måneders sykemelding. Vi gleder oss. Logekjedens nye medarbeider i Bergen, broder Erik Tefre Skiple (VII) – har vært i samtale med Provincialmesteren for å høre hvordan det står til i denne koronatiden – både med ham, og med provinsens loger. Han fikk også spørsmålet; hva nå, hvilken retning ser han for seg som Provincialmester og for Ordenen? Svaret er entydig og klart:
«Å vise retning betyr å gjennomføre det rituelle arbeid på en god og riktig måte, det betyr å føre tilsyn med logenes arbeid og det betyr at jeg i mine taler, hilsener og artikler angir klart vår Ordens retning i verdimessige spørsmål. Jeg viser en retning og den Norske Frimurerorden viser meg retning i disse samme spørsmål.»
red.
Vi befinner oss her på en kjølig høstdag, og Logekjedens utsendte står utenfor logens bakdør og titter inn. Kalenderen viser 23. november 2020. Det er nå gått 8 måneder siden vår Orden stengte på grunn av coronapandemien. Med kun noen meget sporadiske turer innom dette hus etter nedstengningen i mars, føles det litt tomt og ubrukt. De kalde korridorene og trappehusene vidner om lite bruk. Dette er et bygg som man gjerne kan tenke seg at jo mere bruk, desto større næring til bygget. Det er med en merkbar lengsel man tenker på de opplevelser man har hatt og kan ha her i huset. Provincialmester Egil Herman Sjursen tar vennlig imot like inn forbi kjøkkeninngangen. Det er i grunn lenge siden vi har sett ham her i vårt Ordenshus, – mer om det siden. Han leder vei til Provincialmesters kontor, viser inn og påpeker nokså umiddelbart at han er veldig glad i lys. Levende lys. Han frembærer så en alterlysestake som ble skjenket Provinciallogen av Deputasjonslogen i Sunnfjord, plasserer den på bordet mellom oss og tenner lyset.
Her på kontoret er det behørig enkelt å holde både én og to meters avstand, her vi sitter i de gamle, dog nyomtrukkede, stolene som i en svunnen var brukt i handelskammersalen i Bergens Privatbank, behørig reddet og skjenket logen av daværende sikkerhetssjef, broder Johs. Nissen. Egil Herman Sjursen tar plass i Provincialmesterstolen. Ordensliv karakteriseres bl.a. ved et klart definert hierarki og struktur, – imidlertid er det ikke en utilgjengelig og opphøyet skikkelse man her møter, men en imøtekommende og smilende mann i sin beste alder, haugesunderen som gjorde bergenser av seg for over 42 år siden.
%20fra%20StavangerMG_5562Comp.jpg)
Det er på sett og vis to baktepper for dette vårt møte og samtale, henholdsvis at Provincialmester Egil Herman har i store deler av inneværende år vært sykemeldt fra sitt embede, og at vårt arbeide i Ordenen for øvrig har vært nedstengt siden mars i år.
Det er har det vært kommunisert ut til brødrene fra Provinciallogen at dette har vært et spesielt år for ham på det personlige plan med helseutfordringer. Som Provincialmesteren også selv meddelte, så ble det den 8. januar slik et enkelt inngrep ble til et langvarig sykehusopphold. 40 døgn på Haukeland sykehus med store smerter og en alvorlig situasjon.
Nå etter 9 tøffe måneder er du tilbake som Provincialmester, og hvordan ser det ut for deg i dag med helsen?
Jeg er i ferd med å bli 100% i orden igjen. Det har tatt lang tid, og det har til tider vært krevende. En lang sommer hvor jeg hadde en drøm om å våkne opp og kjenne at det er bedre, men det var også noen små tilbakeslag gjennom sommeren. Når vi nå nærmer oss desember måned så begynner jeg å komme tilbake i en form som minner om den jeg har hatt. Jeg har vært velsignet med stor energi og stor arbeidsglede. Det har jeg nemlig ikke hatt i inneværende år. Det er meget godt at formen er bedre.
Som nevnt preger pandemien også oss i Den Norske Frimurerorden, og nå som du endelig er tilbake som Provincialmester, vil jeg spørre deg hvordan det er å være nettopp Provincialmester i en Orden hvor vi ikke kan møtes og arbeide og avholde møter?
Det er veldig leit. Først og fremst fordi at nettopp den energien og arbeidsgleden jeg har hatt, har også vært i min omgang med brødrene i alle logene jeg har ansvar for. Det har vært en sann glede å være PM gjennom disse årene, og plutselig blir man først syk selv, og så går det rett over i en pandemisituasjon hvor alt må nedstenges.
Det er en situasjon som vi aldri hadde forestillet oss, og som jeg synes er meget krevende. Jeg føler veldig på at mange brødre savner å gå på møtene, savner fellesskapet, savner det som det rituelle arbeidet gir den enkelte. Det er klart at det blir et tomrom. Vi får ikke lov til å gjøre det vi har vært glad i mange år, det er veldig vanskelig for mange. Det gjelder både eldre og yngre brødre. Det er særlig et problem med de nyopptagne, hvilke muligheter har de nå? Ikke kjenner de mange i logen. Det er klart, vi har en stor oppgave i å få dette i gang igjen. Ikke bare fysisk i gang, men også mentalt.
Hva tenker du om utfordringer knyttet til yngre brødre som gjerne var tatt opp i relativt kort tid før nedstengningen?
Jeg tror det kan gå bra, jeg vil tro at det blir en stor oppslutning rundt logearbeidet i begynnelsen. Det er opp til oss som ledere å på en måte dokumentere at det er et behov, og gjøre et stykke arbeide som gjør at folk føler på den inspirasjonen det er å delta i logearbeidet.
Opplever du som Provincialmester at det er forståelse for nedstengningen blant de ulike logenes ledelse og brødre?
Ja, det gjør jeg. Det som er vår utfordring, og som ligger i denne pandemiens natur; den angriper først og fremst, og mest alvorlig, eldre mennesker. Det medfører en veldig høy risiko for oss, - å gjenåpne et fellesskap så lenge dette ikke er under full kontroll. Så selv om jeg tror at det er skuffelse og brødre som er lei seg, så oppfatter jeg at det er full aksept for at vi har måttet stenge ned.
Gjennom året har jeg snakket med bekjente som er medlem i andre ordensgilder enn vår Orden, og mitt inntrykk er at noen har hatt en mere vaklende tilnærming med stengning og åpning deretter stengning igjen, og ikke minst hvor ritualer er blitt omskrevet og «tilpasset» i forhold til avstandsregler. Hva tenker du om eventuell «tilpasning» av våre ritualer?
Vi har i Ordenen laget et utkast til alternative ritualer som skulle kunne gjennomføres uten fysisk nærkontakt, og hvor man etter min vurdering skrev ut vesentlige deler av ritualet. Min holdning til det er at vi ikke kunne gjøre det. Det blir helt feil. Man er nødt til å ha en helhet i ritualene. Ellers vil jeg påpeke at jeg f.eks. som styreleder i Bergen Filharmoniske Orkester også har kjent på hvor utfordrende det er når regelverket endres hyppig, selv uke til uke. En uke kan man spille for 20 stykker, så 50, deretter 200, og så er det plutselig ned igjen til 50, eller nedstengt. Det er nesten umulig å planlegge en fornuftig aktivitet med hyppige endringer. Sånn sett er det greit å forholde seg til - Logen er stengt, men vi skal komme tilbake med brask og bram når vi åpner.
%20IMG_6790Comp.jpg)
Ordenens Stormester Ragnar Tollefsen skriver i siste utgave av Frimurerbladet om at i tider når vi settes på prøve, da blir det synlig hva som står for oss og hva som kjennetegner oss. Han trekker frem to ord som to sentrale egenskaper i møtet med samfunnet trenger for å bestå: Optimisme og lojalitet. Hva synes du er utfordrende med Ordensliv når vi ikke fysisk kan forsamles, og det er begrensninger på hva som kan gjøres på digitale flater med hensyn til våre Lover og sikkerhet?
La meg ta det siste først: Jeg tror det er vanskelig å få til et aktivt Ordensliv basert på digitale plattformer. Jeg merker det veldig godt i ulike styrer som jeg sitter i, hvor det har vært mange digitale møter. Det er noe med den mellommenneskelige dimensjon, å kunne se hverandre i øynene og snakke sammen. Det er noe med å være til stede fysisk, som vi nå mister gjennom digitale møter. Samtidig som vi ser at digitale plattformer er til hjelp, så tror jeg også at det har vært en ny erkjennelse – at vi ikke kan slippe å reise til fysiske møter. Det tror jeg ikke noe på, enten det er i forretningslivet eller i foreningslivet. Vi har et behov for å se hverandre og være nær hverandre. Det tror jeg er noe som Ordenen lider under nå, - at vi ikke får den nærhet og den kontakt som vi ellers ville hatt.
Et moment som opptar oss, er tilfanget av fremmed søkende til vår Orden. I et intervju i 2016 i Frimurerbladet pekte nettopp Provincialmesteren på utfordringer med dette. Går utviklingen i riktig retning, og hva er status i dag?
I en periode for fem-seks år siden falt tilfanget nokså bratt, men det har i ettertid stabilisert seg. Så i utgangspunktet, før pandemisituasjonen, følte jeg at dette gikk i riktig retning, fordi det kommer en god tilflyt av nye brødre. Så klart med lokale variasjoner, men en god del loger følte på en god utvikling. Jeg er veldig spent på hva som skjer nå, og jeg har sagt til de Ordførende Mestre at de bør bruke året på å samle seg potensielt fremmed søkende. Det blir nemlig en utfordring å komme i gang igjen, og å eventuelt komme i gang igjen å ikke ha fremmed søkende, mener jeg er veldig leit. Alternativt må man da ha mange instruksjoner – og det er et godt læringsforum, men akkurat nå i denne spesielle tiden må vi ha recepsjoner når vi kan starte våre møter igjen.
Det samme vil kanskje også gjelde for befordringer til høyere grader?
Vi vil fokusere mye på befordring til høyere grader, og vi skal rett og slett være proaktive, fordi brødre som får ny opptagelse – uansett hvilken grad – føler naturlig nok også en fornyet glede og interesse ved å være i logen.
Når vi er inne på tilfang av fremmed søkende, - du som Provincialmester er tett på de ulike logene og logeskiftene. Merker du deg en forskjell i hvor aktiv de ulike embedsmennene i de ulike logene er i å være faddere, - faller det mer på arbeidslogene enn f.eks. på Kapitlets embedsmenn?
Det primære ansvaret ligger jo hos de Ordførende Mestre i arbeidslogene, men jeg vil understreke at når jeg har møter med embedsmennene i Provinciallogen, så gjør jeg et vesentlig poeng ut av at de som er officianter i Kapitlet for det første er pliktig til å møte aktivt i arbeidslogene, og for det annet så har de et like stort ansvar som potensielle faddere. Mange er flinke til det, men å sikre potensielt nye brødre er ikke et ansvar som man kan si at det er ditt eller mitt, - vi har et felles ansvar.
Hvordan vil du «holde på» nye brødre?
Man er etter mitt skjønn fortsatt i stor grad på faddernivå, men logene har også et stort ansvar. De loger som tar dette alvorlig, følger opp nye brødre på en god måte. De inkluderes, gis oppgaver. Jeg tror det er veldig viktig, fordi jeg synes at dette er en av de største utfordringer vi har, og er en utfordring som vi må ta mere alvorlig, fordi vi mister for mange av dem som vi tar opp.
Det er kanskje flere av dem som passivt glider bort, enn dem som aktivt melder seg ut etter en tid?
Ja, det er det. Vi ser at noen aktivt melder seg ut i forbindelse med befordringer, - vi ser at det går mye på det kristne grunnlaget som enkelte synes blir vanskelig på reisen. Men den største utfordring er brødre av første, annen og tredje grad som sklir ut til siden og som vi aldri hører mere fra. Det synes jeg er veldig leit. Jeg tror det er leit for dem også.
Hvor langt strekker faddernes ansvar seg?
Fadderansvaret strekker seg ikke lengre enn at de passer på at de kommer seg inn forbi logens dør, og at de kan bli inkludert i fellesskapet. Det er også i stor grad opp til den enkelte broder, det er ingen som kan frata den enkelte ansvaret for sin egen livsvandring. Fadderrollen er sentral som introduksjon til fellesskapet.
Du er Provincialmester for et geografisk stort område. Hvordan opplever du å besøke alle logene?
Jeg opplever ubetinget glede med å være ute, og opplever alltid å bli tatt veldig godt imot, og jeg føler på varme og fellesskap. Så er det min jobb å gi litt tilbake, prøve å motivere og stimulere til aktivitet. Jeg ser jo ulike aktivitetsnivåer i logene, og da må vi prøve å hjelpe hverandre til å dra det videre. Men det viktigste er at jeg føler veldig stor glede ved å være ute. Og det er noe av det jeg har savnet så kolossalt dette året her da, – at jeg liksom ikke har vært der, – har ikke kunnet være der. Deputert Provincialmester Johnny Handeland og andre i ledelsen har gjort strålende arbeid, så jeg har ingenting å utsette på det, men for min del så har det vært et stort savn.
%20Rosendal%20108685Comp.jpg)
Krever alle logeenhetene i provinsen like mye tilsyn?
Nei, tilsynsrollen varierer veldig. Jeg har jo et overordnet tilsyn med alle, men veldig mange av dem er 100% selvgående. Store, livskraftige loger, – men også mindre loger kan være veldig livskraftige. De krever ikke alle like mye tilsyn. En annen side er at alle ønsker besøk av Provincialmesteren, så gjennom et år er jeg der minst en gang og besøker alle.
Provincialmesteren forteller mere inngående om logistikk og planlegging, og han forsøker å delta ved alle Høytidsdagene, men Julelogene deles opp, slik at han er annethvert år på julelogene til de ulike logene. «Stort sett får jeg det til», skyter han inn, «men det er klart at det blir mange møter og mye tilstedeværelse – men også svært mye glede».
Når man lytter til det du meddeler, det være seg i taffeltaler, skrivelser eller innlegg til brødrene og i logebladene, så kan det oppfattes at du er tydelig på den kristne grunn hvorpå vår Orden hviler. Våre tidligere Ordenens Stormestre og nåværende Ordenens Stormester er også svært tydelige på dette. Imidlertid er du også en del av det Høye Råd, som er nærmeste rådgivere for Ordenens Stormester. Historisk sett har det vært oppe til diskusjon om hvorvidt det burde vært etablert polarstjerneloger i sin opprinnelige form, dvs. at ikke-kristne kunne opptas. Både Tidligere Ordenens Stormester Tore Evensen og du har sagt at denne debatten i tidligere år har vært oppe, men at det har «vært konkludert med viktigheten med å arbeide på kristen grunn». Som Provincialmester og medlem av det Høye Råd: Opplever du at dette ennå er oppe til debatt, eller andre momenter som berører vår Ordens grunnlag?
Nei, det er ikke det. Dette er meget individuelt hvem som sitter i det Høye Råd, og hvilke oppfatninger de har av dette. I en periode var det medlemmer av det Høye Råd som var meget klar i sitt ønske om å åpne for et «blått frimureri», eller å åpne for slike loger under beskyttelse av DNFO. Det har vært en del lange og intense diskusjoner rundt dette, men et veldig klart flertall – og ikke minst Stormestrene – har vært veldig klar på at vi står fast på den grunn vi har, og det ligger til grunn for vårt arbeide. For egen del er jeg meget klar på dette også: Vårt samfunn trenger en Orden som denne, basert på et kristent fundament. Jeg vil benytte anledningen til å nok en gang sende ut et klart signal i den retning.
Frimurerlogeforbundet Polarstjernen eksisterte uavhengig av Den Norske Frimurerorden, og var såkalt «humanitære» loger, men etter innlemmelsen av polarstjernelogene i DNFO i 1948 ble de en enhetlig del av Ordenen. Hva tenker du om dersom man hypotetisk sett vel 70 år senere igjen skulle åpne opp for at de kunne være «humanitære» og ikke rene kristne loger?
Det tenker jeg ville være underlig, og slik jeg opplever Polarstjernelogene i dag, så er de helt forenet med vår Ordens grunnlag.
Har det vært drøftet om man skulle etablere polarstjerneloge også i Bergen?
Vi har, også i min tid, hatt dette til drøftelse. Imidlertid har ikke dette vært knyttet til om det skulle være en «blå loge», men fordi det er nyanser i ritualene som det kunne være fint for brødrene å også oppleve i Bergen. Et praktisk problem melder seg imidlertid, vårt Ordenshus er opptatt alle ukedager utenom fredager. Jeg mener imidlertid at det er lite fremtidsrettet å invitere brødre til å bruke fredagskvelden i Logen. Fredager, særlig for yrkesaktive og familiefedre, er litt «hellige», og du skal ha aksept hjemme for det du gjør. Det har også vært lansert en teori om at f.eks. Oscar og Carl kunne alternere annenhver uke. Imidlertid vil ikke jeg, med mindre dette er et soleklart krav fra brødrene selv, ta initiativ til dette. Jeg synes det er viktig at logene møtes hver uke.
%20IMG_5252Comp.jpg)
Egil Herman Sjursen ble opptatt for 23 år siden, og ble del av embedsverket i hans moderloge Oscar til de syv Bjerge. I 2012 overtok han lederembedet i Provinciallogen etter Jon Randulf Vestrheim, som hadde fungert i 10 år. Med tanke på de forventninger du hadde før du ble Provincialmester, er de oppfylt, utvidet eller har de endret seg?
Oppgaven ble veldig annerledes enn jeg hadde trodd. Min forgjenger var rituelt meget sterkt, og kunne nesten alle ritualer utenat. Jeg følte at jeg ikke hadde gått noe særlig i høygradene, og jeg hadde aldri ledet et møte i logen før jeg ble Deputert Provincialmester. Jeg følte derfor på en redsel for om jeg ville takle det rituelle arbeidet.
Det å bli Provincialmester er ikke noe du søker eller ber om, - det er noen som ber deg om å gjøre det. Med tanke på det rituelle arbeidet, så skal du ha overbevisningens kraft, og det skal alltid gjøres på en skikkelig måte. Jeg skulle da som PM lede møter i 4 grader, og det stod den gang for meg som en skrekk, jeg som aldri hadde sittet på alteret. Nå i ettertid, oppsummert etter 8 år, så vil jeg si at det å lede møter er noe av det fineste jeg gjør. Det å kunne få lov til å lede arbeidet fra alteret, har bare vært en glede.
Det som er mere krevende er jo at du også er en leder for mennesker, og vi mennesker kan gjerne ha problemer eller utfordringer som vi behøver bistand til. Å kunne være til stede for brødre som sliter, det å styre økonomien f.eks. her i vårt Ordenshus eller generelt i Ordenen, - det er mange slike utfordringer, som ofte den enkelte broder ikke ser, som tar aller mest tid. Jeg har måttet tenke nytt hva angår de oppgaver jeg i utgangspunktet tenkte var mest krevende, men som ikke er blitt det.
Her er du inne på noe sentralt, og som av og til er det som skaper «støy» utad, nemlig det driftsmessige aspekt ved logene. Hvordan vil du betegne det her vestpå i din provins?
Jeg vil si at vi er en Orden som består av mennesker som er et tverrsnitt av det norske folk, så det er ikke naturgitt at vi er fritatt fra utfordringer. Imidlertid har vi ikke hatt for mye problemer, og alt i alt synes jeg at vi har harmoni i provinsen.
Hva er det viktigste du har utrettet som Provincialmester?
Jeg tror at det viktigste jeg har gjort gjennom disse årene det er å skape en trygghet i denne organisasjonen, og det å få mennesker til å fungere sammen. Jeg opplever veldig sterkt, uansett hvor jeg er hen, at vi har klart å bygge et fellesskap hvor det egentlig er mye kortere vei til toppen enn det man skulle tro. Jeg tror også – basert på min yrkeserfaring i ulike lederstillinger, at min ledelsesstil har skapt en trygghet og ro i vår Orden, som jeg er litt stolt over.
Hva har skuffet deg mest som Provincialmester?
Min skuffelse omhandler forhold som angår brødre, og jeg blir alltid veldig skuffet når brødre som har vært med i Ordenen en god stund enten ikke helt har forstått hva de er en del av, eller at de gir klart uttrykk for at de ikke lenger ønsker å være medlem. Man skal ha respekt for brødrenes personlige valg, men jeg kan kjenne på at jeg blir lei meg. Jeg har også sett tendenser på at utmeldinger er kommet i forlengelsen av tapte valg. Da blir jeg ekstra skuffet. Dersom man stiller til valg i f.eks. en alterposisjon og ikke blir valgt, da skal man gå videre med samme sinn. Det skuffer meg helt til topps, og jeg har merket meg at i Ordenshuset i Oslo har det vært knuffing. Når det har vært mye posisjonering ved valgene, og når de velger å forlate Ordenen når de taper, da bekrefter de jo at det var et riktig valg som brødrene gjorde. Det at man skal ha personlige ambisjoner i logearbeidet, byr meg imot.
Hvordan ser fremtiden ut som Provincialmester?
Nå skal jeg bli helt frisk, og så skal jeg ha gleden av å ta imot alle de nordiske Stormestrene som kommer til Bergen i juni til Nordisk Stormestermøte som vi er vertskap for og som vi har laget et flott program til. Videre skal vi samles i Rosendal i mai, og jeg håper at alt dette kan finne sted, og at vi får orden på pandemien.
Hvor lenge blir du i ditt embede som Provincialmester?
Jeg vil ikke si noe om hvor lenge jeg har tenkt å sitte. Provincialmestre har ikke begrensninger i funksjonstid, og det er kun PM og OSM som har muligheten til det. Men det er klart at ingen Provincialmester sitter evig. På et eller annet tidspunkt vil det være naturlig for meg å fratre som PM, men jeg er ikke der ennå. Jeg har lyst å komme helt til hektene og fungere som frisk Provincialmester. Det er dog viktig å understreke at det er Ordenens Stormester som bestemmer dette.
En oppgave som gjerne tilfaller ditt embede og ditt skifte mere enn andre er å sikre at vår Orden har geistlige (prester) som kan fungere i vårt clerici. Opplever du at det er krevende med tilfang av nye brødre til clericiet?
Nei, men det har vært en periode hvor det har vært litt krevende, særlig her i Bergen. En årsak var at alderen begynte å innhente noen, men vi opplevde også sykdom som gjorde at enkelte ikke kunne utføre sine funksjoner. I sum bidro dette til at det ble litt knepent en stund, men vi har gode folk i clericiet i Stavanger som vi har kunnet dra veksler på. Enn videre har vi også opptatt nye medlemmer av clericiet i Bergen, så det ser jeg med glede fremover på. Det er også bra forspent hva angår kantorene.
%20fra%20seminar%20i%20HarstadComp.jpg)
I hvilken grad føler du deg fri til å være deg selv som person i ditt embede?
Jeg føler meg veldig fri til å være den jeg er, og har aldri følt at det har vært noe problem. Men man skal ha respekt for embedet, og det synes jeg er viktig. Derfor har jeg opprettholdt tradisjonene knyttet til mitt embede. Det er viktig å ta vare på den formelle rammen. Imidlertid skal vi ikke være formalistiske i vår omgang med hverandre, – tvert imot så føler jeg at dersom vi kan opprettholde ramme og respekt rundt embedet, så er det mye enklere for meg å være meg selv også.
Du har også engasjementer i den alminnelige verden – hvordan ser det ut fremover?
Jeg driver min egen virksomhet, fungerer som styreformann i en del styrer og bekler for øvrig en del styreverv samt har rådgivnings- og mentoroppdrag.
Vi kan lese i avisene at du er oppnevnt som nytt medlem til Norges Banks hovedstyre?
Ja, det stemmer – jeg ble oppnevnt fra og med 30. oktober 2020, og det skal bli meget interessant.
Du er kjent både i Bergen og Norge fra nærings- og kulturlivet, og er synlig ute i den alminnelige verden. Har du opplevd utfordringer som har vært knyttet til frimureriet eller ditt medlemskap i Ordenen?
Nei, det har jeg aldri opplevd. Min gode venn John Bernander opplevde mye skriverier og problematisering omkring sitt medlemskap da han tiltrådte som Kringkastingssjef, men han avfeide dette som et ikke-problem på en galant måte. Jeg er også meget kategorisk på at dette ikke er et problem. Jeg har aldri funnet noe hos oss som er problematisk for samfunnet, er negativt eller av en slik art at det påvirker min dømmekraft på noe vis, heller tvert imot.
Er det noe du ønsker å trekke frem som angår Bergens Provincialloge i tiden fremover?
Vi går jo fremover i retning av et stort jubileum. I utgangspunktet har jeg tenkt at det er veldig lenge til, men det er faktisk ikke dét. I 2025 så har vi nemlig tre jubileer; Oscar til de syv Bjerge har 150-årsjubileum, Bergens Provincialloge har 100-årsjubileum og Ordenshuset i Bergen har 50-årsjubileum. Disse tre er viktige byggeklosser. Så vi må begynne å planlegge hvordan dette skal markeres, og det er i ferd med å nedsettes jubileumskomité som skal arbeide videre med dette. Jubileene må sees i sammenheng, dette er jo en enhet. Det er veldig spennende.
Hva ønsker du å avslutningsvis si til brødrene?
Jeg ønsker å si at vi nå i felleskap skal bære Ordenen videre når samfunnet åpner opp igjen. Vi har et felles ansvar, og det er en felles glede i å komme sammen igjen; å kunne arbeide videre som brødre. Jeg håper inderlig at brødrene tar det inn over seg, og gleder seg over det, når det åpner opp igjen.