Jeg er oppnevnt som medlem av Den Norske Frimurerordens Velgjørenhetsdirektorie.

De viktigste emnene som skal diskuteres der, er innkomne forslag på mottagere av Ordenens Fellesgave. Denne gaven utgjør en stor del av det som samles inn på logemøtene landet over og som deles ut årlig.

Den katolske helgenen, St. Nicholas fra Myra i Tyrkia, er barnas, sjømennenes og de ugiftes skytspatron. St. Johanneslogen St. Nicholas til det Gyldne Anker i Sarpsborg er oppkalt etter ham.

Nicholas arvet tidlig en formue etter rike foreldre, men ga bort alt han eide til de han mente trengte midlene mer enn ham selv.
Myten forteller om tre fattige jomfruer som på grunn av at deres far ikke kunne betale noen medgift, heller ikke kunne bli gift.  

Uten at noen oppdaget ham kastet St. Nicholas tre påfølgende netter, en tilstrekkelig pengesum ned gjennom pipen og inn til jomfruene, og løste derved problemet med medgiften.

At han er den idemessige stamfaren til vår egen julenisse kan det vel ikke herske tvil om!

St. Nicholas – Santa Claus – Julenissen, som klatrer ned gjennom pipen.  

Medlemmer av logene i Bergen står før jul dugnadsvakt ved pengeinnsamlingen til Frelsesarmeen på Torgalmenningen. Det gir en god følelse å kunne ta imot og takke for gaver som vi vet går til gode formål.

Å gi åpent, eller i skjul som St. Nicholas gjorde, er en av de mest åpenbare forskjellene mellom det universelle frimureri og det Svenske System.  I USA kan man se svære opptog av frimurere i full offentlighet som samler inn penger som de gir til veldedige formål.

Det Svenske System har historisk villet gjøre dette i stillhet.

Mystikeren og ingeniøren Emanuel Swedenborg levde på begynnelsen av syttenhundretallet.  Han var etter min mening en av Eckleff og Carl XIII’s viktigste kilder til mye av det tankegodset som ligger bak det rituelle innholdet i vårt kristne frimurersystem.  Hans mange bøker er verdt å studere for de som vil trenge inn bak det Svenske Systems spesielle læremåte. Det finnes lite kilder som viser hvor Carl XIII fikk sine ideer fra.  Swedenborg’s bøker kan ha gitt viktige impulser. Da særlig Arcana Cœlestia (De himmelske hemmeligheter) (1749–1756), og Himmel og helvete fra 1758.

Det Swedenborg gjorde var å klargjøre enkelte kjerneelementer i kristen etikk og moral, eksempelvis forskjellene på kunnskap og visdom, som så av Carl XIII og hans arkitekter ble benyttet gjennom oppbyggingen av gradssystemet.

Swedenborg mente, ganske krast vil noen hevde, at kunnskap i seg selv kan være av det onde, siden den enkelt kan brukes i det ondes tjeneste, men at Visdom i resultats form er Godt.

Hans begrunnelse var at alle kan tilegne seg kunnskap, det er bare å pugge, så vil resultatene komme.  Visdom derimot, er anvendt kunnskap og et resultat av brukt tid, tankevirksomhet og en Gudegitt trang til å gjøre godt.

Her har vår Orden og kristendommen felles interesse og felles oppgave.

Det Svenske Systems historiske tilbakeholdenhet med å stå frem med sine gaver begrunner Swedenborg, ført i pennen av Eckleff, på følgende måte:

”Barmhjertighet er en indre kraft som leder en til å ville gjøre godt mot andre, uten tanke på gjenytelse. Dette fyller hans liv med glede”!

Godt må gjøres for det godes egen skyld.  Å gjøre godt for å bli sett opp til og beundret i den alminnelige verden teller ikke!

Kirken har i alle år arbeidet i det skjulte med samme begrunnelse.

Så egentlig er det ingen forskjell på å være en frimurer og en kristen.  Jeg tror at Gud har en plan med skaperverket og at vi alle har en unik plass i denne planen.  Når du gjør en god gjerning er det nettopp du som er blitt gitt den bestemte oppgaven - ved å være på rett sted til rett tid.

Så hvor vil jeg med dette?

De siste årene har Ordenens velgjørenhet blitt mer og mer synlig. Under pandemien har vi som alle andre tatt det digitale formatet i bruk for å fortelle om våre generøse gaver.

Mange har ikke noe imot offentlig anerkjennelse av vår velgjørenhet, men problemet ligger i våre ritualer som sier noe annet.

Er det på tide med en modernisering av våre eldgamle ritualer, eller vil vi som sanne frimurere helst fortsette å gjøre dette i stillhet?