Min venn snudde dette helt på hode for meg da han sa: «Vi har ikke en sjel – Vi er en sjel – som for tiden har et opphold i en kropp. Sjelen er det bestandige. Det er som sjel vi lever det egentlige livet»
To bøker som jeg har lest i det siste setter dette i perspektiv for meg. Den ene av disse er boken «Manuskriptet fra Accra» av Paulo Coelho. Han lar i denne boken en vismann kalt Kopteren snakke om livets syklus. Et sted sier han:
«Gasellen spiser urter og blir slukt av løven. Det handler ikke om hvem som er sterkest, men om hvordan Gud viser oss dødens og livets syklus.
Og i denne syklusen finnes verken vinnere eller tapere, bare etapper som må fullføres. Når mennesket forstår dette i sitt indre, blir det fritt og kan uten sorg godta vanskelige tider, og lar seg ikke narre av øyeblikk med seier og berømmelse.
Både motgang og seier går over. Det ene vil følge det andre. Og denne syklusen vil fortsette til vi har frigjort oss fra kjødet og går Den hellige energi i møte.»
Den andre boken som er blitt viktig for meg er en bok ved navn «Sjelene på jorden» av den amerikanske psykologen Linda Backman. Linda Backman bruker transe som en vesentlig del av behandlingen av sine klienter. Når klientene er i transe framkommer det informasjon fra det underbevisste, m.a.o. informasjon som vårt bevisste jeg ikke får tak i. I løpet av en slik seanse med hypnoterapi hjelpes klientene til å forstå sin sjels oppgave, utvikling, forholdet til andre sjeler og mye mer. Mønsteret som hun ser i informasjonen fra sjelene er at de er i en kontinuerlig utviklingsprosess, og at de forteller om utallige liv på jorden.
For meg har dette blitt mer og mer rett. Og jeg ser ikke at det på noen måte er i strid med min kristne tro, eller at det er i motsetning til det jeg jobber med i min logevandring. Samtidig er det viktig for meg å understreke at jeg ikke ønsker å argumentere for, eller overbevise noen om dette. Dette er min personlige betraktning. Og hos oss i logen skal vi ikke diskutere dogmatiske stridsspørsmål. Men det må være rett å vise at våre kristne ståsteder kan være forskjellige, og at de skal være det. Jeg har min tro og du har din tro. Jeg har mine dogmer og du har dine. Det er dette vi oppmuntres til å forstå og å ta inn over oss i logen.
Men samtidig får vi kraftige signaler om å utvikle oss. Vi går gjennom en syklus av logevandringer som skal hjelpe oss til å finne riktigere svar for oss selv. Som frie murerbrødre gis vi mulighet til, om igjen og om igjen, å være med på vandringen gjennom livet. Vi får gang på gang impulser til en enda mer effektiv utviklingsprosess.
For meg er det slik at dette faller sammen med det som sies i sitatet fra Paulo Coelho: «og denne syklusen vil fortsette til vi har frigjort oss fra kjødet og går Den hellige energi i møte.»