Svein Magne Moe X

Jeg hører fra tid til annen personer som har tatt beslutningen om at de ikke kan tro på en Gud når verden er som den er.

Umenneskelige krav kan det kanskje ikke være meningen at vi skal kunne oppfylle?

Som tidligere beskrevet i Logekjeden er vi noen som arbeider med å etablere en samtalegruppe etter modell av de gamle salong-samtalene. Dette er tenkt å være et forum for saklig og faglig debatt innenfor Frimureriets rammer.

Noen ganger reises spørsmålet Guds tilstedeværelse hos oss når vi tenker på alle de prøvelser som vi blir utsatt for. Hvordan kan en allmektig Gud utsette oss for all den lidelsen som stadig rammer oss både gjennom menneskelig ondskap og gjennom naturkatastrofer. Kan Gud være både god og allmektig? Med dette spørsmålet svevende i hodet – hvordan bevarer vi en Gudstro?

For mange år siden satt jeg i en samtale med en venn av meg. Det dreiet seg om spørsmålet: sjelens eksistens. Intuitivt hadde jeg alltid hatt en følelse av at jeg var noe mer enn bare den fysiske kroppen, og ut fra min kristne oppdragelse så jeg det som naturlig at vi har en sjel som skal kunne leve videre etter at vår tid er omme her på jorden.

Hvis vi tenker oss at vi stiller oss spørsmålet om hvorfor vi bekjenner oss til den kristne tro – kan det skyldes vane eller tilfeldighet eller er denne troen den beste? Hva ville vi svare da?