Jeg tenkte at jeg først ville dvele litt ved begrepet ”Allmektig Gud”. Kjenn på ordet allmektig! Ja riktig - en allmektig har all makt, og kan styre med alt som han vil. Er forklaringen at vi har en hersker som ikke bare vil oss godt, eller er det slik at vi med vår begrensede fatteevne er preget av at vi i billedlig forstand fortsatt går med bind for øynene og ikke har mulighet til å se den store sammenhengen?
En måte å forklare sammenhengen på finner vi i Dan Browns ”Engler og demoner” der Dan Brown har gitt oss følgende betraktninger om dette vanskelige temaet gjennom en samtale mellom Chartrand i sveitsergarden og pavens kammerherre.
Jeg velger å gjengi denne samtalen slik den står i boken:
Denne illustrasjonen fra Dan Brown kan være en vinkling for å forsøke å forstå paradokset allmektig og kjærlig.
La oss gjøre et tankesprang inn i vår verden. Hva er det den allmektige i vår sammenheng, vår OM, gjør i losjen. Han setter en stakkars resipient på prøver som er nødvendige for at han skal forstå, og erfare sin egen person. Til dels kan dette føles heller ubehagelig.
Noen sier: ”Som i losjen så også i livet, eller som i livet så også i losjen.” Dette har sin parallell i det som kalles den hermetiske tradisjon som skriver seg fra den gamle egyptiske åndslære. Et av de sentrale budskapene i denne læren er at alt har sin parallell. Det sies:
”som i det høye, så også i det lave,
som i det store, så også i det små
og som i det ytre, så også i det indre”
Hvor vil jeg nå med disse sitatene - og hva er det egentlig jeg prøver å si om prøvelser og smerter? Jeg kan da ikke mene at prøvelsene i en logeopptagelse eller en åtteåring sine skrubbsår på kneet kan sammenlignes med smertene fra krig, forfølgelser og naturkatastrofer?
Som i det store, så også i det små - eller som i losjen så også i livet.
I relasjon til evigheten er våre liv her på jorden korte, enten vi nå lever i 20 eller i 100 år. Er det evigheten som er den egentlige tilværelsen? Kan det tenkes at våre smerter og erfaringer her på jorden er gitt oss for at vi skal utvikle og utvide vår innsikt?
Skriften sier at vi er skapt i guds bilde. Dette trenger ikke nødvendigvis bety at vi har en Gud som ligner oss og som er begrenset til våre former. Sannsynligvis er det ikke slik, men hvis han ligner på oss, så kan jeg se ham tydelig for meg der han sitter og betrakter oss mens han fabulerer for seg selv. Jeg ser for meg at han klør seg i skjegget og sier høyt til seg selv:
”Hvordan er det med disse guttene mine i frimurerlogen - er de modne eller verdige til å få bindet fra øynene og se lyset, montro?
Og, hvis jeg viser dem et glimt av lyset, vil de da se hva deres jordeliv egentlig er verdt - ja, vil de da oppfatte betydningen av:
Sic transit gloria Mundi?”