En kjærlig Gud?

En kjærlig Gud?

En kjærlig Gud?

En kjærlig Gud?

Noen ganger reises spørsmålet Guds tilstedeværelse hos oss når vi tenker på alle de prøvelser som vi blir utsatt for. Hvordan kan en allmektig Gud utsette oss for all den lidelsen som stadig rammer oss både gjennom menneskelig ondskap og gjennom naturkatastrofer. Kan Gud være både god og allmektig? Med dette spørsmålet svevende i hodet – hvordan bevarer vi en Gudstro?

Jeg tenkte at jeg først ville dvele litt ved begrepet ”Allmektig Gud”. Kjenn på ordet allmektig! Ja riktig - en allmektig har all makt, og kan styre med alt som han vil. Er forklaringen at vi har en hersker som ikke bare vil oss godt, eller er det slik at vi med vår begrensede fatteevne er preget av at vi i billedlig forstand fortsatt går med bind for øynene og ikke har mulighet til å se den store sammenhengen?

En måte å forklare sammenhengen på finner vi i Dan Browns ”Engler og demoner” der Dan Brown har gitt oss følgende betraktninger om dette vanskelige temaet gjennom en samtale mellom Chartrand i sveitsergarden og pavens kammerherre.

Jeg velger å gjengi denne samtalen slik den står i boken:

Chartrand: ”Jeg har spurt hver eneste prest jeg kjenner og likevel forstår jeg det ikke. Jeg forstår ikke dette med den allmektige og kjærlige Gud.”

Kammerherren smilte. ”Du har lest skriften.”

”Jeg prøver”

”Du er forvirret fordi bibelen beskriver Gud som en allmektig og kjærlig guddom”

”Nettopp”

”Allmektig og kjærlig betyr ganske enkelt at Gud har all makt samtidig som han vil menneskene vel”

”Jeg forstår konseptet. Men … det er jo en slags motsetning i det”

”Ja og motsetningen ligger i smerten. Mennesker som sulter, krig, sykdom … ”

”Nettopp!” Chartrand visste at kammerherren ville forstå ham. ”Det skjer forferdelige ting her i verden. Menneskelige tragedier framstår som bevis på at Gud ikke kan være både allmektig og velmenende. Hvis han elsker oss og har makt til å forandre vår situasjon, så vil han vel forhindre smerten?”

Kammerherren rynket pannen: ”Vil han?”

Chartrand følte seg ille til mote. Var han gått over streken? Var dette et av de religiøse spørsmålene man rett og slett ikke stilte? ”Ja … hvis Gud elsker oss og kan beskytte oss, så må han vel gjøre det? Det virker som om han enten er allmektig og likegyldig eller kjærlig og maktesløs.”

”Har du barn løytnant?”

Chartrand rødmet. ”Nei, signore.”

”Tenk deg at du hadde en åtte år gammel sønn ... ville du ha elsket ham?

”Selvfølgelig.”

”Ville du ha gjort alt som sto i din makt for å forhindre smerte i tilværelsen hans?”

”Selvfølgelig.”

”Ville du latt ham stå på rullebrett?”

Chartrand stusset. Kammerherren virket alltid merkelig oppdatert til prest å være. ”Ja, jeg antar det,” sa Chartrand. ”Jo visst, jeg ville ha latt ham stå på rullebrett, men bedt ham om å være forsiktig.”

”Som dette barnets far ville du altså gitt ham noen gode elementære råd, og så latt ham gå ut å gjøre sine egne feil?”

”Jeg ville ikke ha løpt rundt og degget for ham, hvis det er det du mener”

”Men sett at han falt og skrubbet seg opp på knærne?”

”Da ville han lære seg å være mer forsiktig.”

Kammerherren smilte. ”Så selv om du hadde makt til å gripe inn og hindre gutten i å oppleve smerte, ville du velge å vise ham din kjærlighet ved å la ham lære av sine egne feil?”

”Selvfølgelig. Å falle og slå seg er en del av oppveksten. Det er slik vi lærer”

Kammerherren smilte. ”Nettopp.”

Denne illustrasjonen fra Dan Brown kan være en vinkling for å forsøke å forstå paradokset allmektig og kjærlig.

La oss gjøre et tankesprang inn i vår verden. Hva er det den allmektige i vår sammenheng, vår OM, gjør i losjen. Han setter en stakkars resipient på prøver som er nødvendige for at han skal forstå, og erfare sin egen person. Til dels kan dette føles heller ubehagelig.

Noen sier: ”Som i losjen så også i livet, eller som i livet så også i losjen.” Dette har sin parallell i det som kalles den hermetiske tradisjon som skriver seg fra den gamle egyptiske åndslære. Et av de sentrale budskapene i denne læren er at alt har sin parallell. Det sies:

”som i det høye, så også i det lave,
som i det store, så også i det små
og som i det ytre, så også i det indre”

Hvor vil jeg nå med disse sitatene - og hva er det egentlig jeg prøver å si om prøvelser og smerter? Jeg kan da ikke mene at prøvelsene i en logeopptagelse eller en åtteåring sine skrubbsår på kneet kan sammenlignes med smertene fra krig, forfølgelser og naturkatastrofer?

Eller er det nettopp det vi kan?

Som i det store, så også i det små - eller som i losjen så også i livet.

I relasjon til evigheten er våre liv her på jorden korte, enten vi nå lever i 20 eller i 100 år. Er det evigheten som er den egentlige tilværelsen? Kan det tenkes at våre smerter og erfaringer her på jorden er gitt oss for at vi skal utvikle og utvide vår innsikt?

Skriften sier at vi er skapt i guds bilde. Dette trenger ikke nødvendigvis bety at vi har en Gud som ligner oss og som er begrenset til våre former. Sannsynligvis er det ikke slik, men hvis han ligner på oss, så kan jeg se ham tydelig for meg der han sitter og betrakter oss mens han fabulerer for seg selv. Jeg ser for meg at han klør seg i skjegget og sier høyt til seg selv:

”Hvordan er det med disse guttene mine i frimurerlogen - er de modne eller verdige til å få bindet fra øynene og se lyset, montro?

Og, hvis jeg viser dem et glimt av lyset, vil de da se hva deres jordeliv egentlig er verdt - ja, vil de da oppfatte betydningen av:

Sic transit gloria Mundi?”

Foto:
Kiril Kutin
Foto:
Kiril Kutin
Tiden er inne Kunst for hjertet & Hjertets kunst
Tiden er inne Kunst for hjertet & Hjertets kunst