Jeg har reflektert en del på dette, og kommet til at for min egen del er dette ikke et enten eller, men et både og. Hvis vi er ærlige mot oss selv, vil vi innse at om vi hadde vokst opp i et muslimsk, buddhistisk, hinduistisk eller et annet religiøst samfunn, ville vi lett ha blitt påvirket av dette, og mest sannsynlig ville vi ha bekjent oss til denne troen. Da ville denne troen ha fortonet seg som den beste for oss.

Men til tross for at jeg lett ville ha svart vane eller tilfeldighet på spørsmålet mitt, har jeg falt ned på at vår kristne arv er den beste. Dette er for meg ikke på grunn av måten vi har forvaltet det kristne budskapet, men først og fremst fordi den opprinnelige kristne impulsen inneholder noe vesentlig som kan løfte vår åndelige søken til et nytt nivå.

For å forklare dette har jeg behov for å gå til vår trosbekjennelse der vi om Gud sier ”en sann Gud fra evighet til evighet”. Det er lenge det! Fra evighet til evighet er ekstremt lenge hvis vi sammenligner med de knappe 2000 årene som kristendommen har eksistert. Og når vi mener at denne Gud er allmektig og er skaperen av himmel og jord, da er det naturlig å tenke seg at han også har stått bak andre og tidligere åndelige impulser til jorden.

Kan vi gå så langt som å si at Gud ikke er kristen, slik erkebiskop Desmond Tutu har gjort i sin bok ”God is not a Christian and other Provocations” (2011)? Dette fører oss inn i tanker om hvordan vi skal forstå gudsbegrepet. Det er mange varianter av dette, helt fra den enkle med en mann (hvorfor i all verden en mann?) som sitter i skyen og bestemmer alt, til en bevisst kraft som bor i alt og alle. Men uansett hvordan vi ser for oss en gud må vi gå ut fra at impulsen vi fikk for nesten 2000 år siden kommer fra denne kilden.

Hva er det så som kjennetegner denne impulsen som menneskeheten ble gitt for 2000 år siden gjennom kristendommen? Det nye og veldig sterke budskapet som kom gjennom kristendommen er kjærlighet.

Jeg gjentar – budskapet er kjærlighet!

Å opptre med kjærlighet i alle sammenhenger er ikke enkelt. Kjærlighet kan noen ganger være ukomplisert når det gjelder å ha kjærlighet for de nære og kjente som familie og nære venner, samt andre som ligner på oss selv. Men impulsen, og kravet til oss, er mye sterkere. Det sies: elsk din neste som deg selv. Vi skal elske våre fiender. Dette er ekstremt vanskelig, men det er dette som er noe av det essensielle i vår kristne tro.

Et annet aspekt av dette er kraften i kjærligheten. Vi kan lese om forklarelsen på berget (matt. 17.1-9), der disiplene Peter, Jakob og Johannes fikk se Jesu sanne identitet. ”Han ble forvandlet for øynene på dem. Ansiktet skinte som solen og klærne ble hvite som lyset”. Og de så at han snakket med Moses og Elias. Dr. theol Helge Hognestad ser dette som et bilde som skal fortelle oss at ”Jesus sto i samme evolusjonsprosess som Moses og Elias og at deres kraft skulle videreføres og høynes, slik at evolusjonen kunne begynne den neste årtusenlange forfinelsesprosess fram mot nestekjærlighetens og intuisjonens allmenne og naturlige tilstand”. Og kraften i kjærligheten synliggjøres i det som sies om disiplene; ”De kastet seg ned med ansiktet mot jorden, slått av skrekk”. De kunne ikke tåle gudsenergien som Jesus utstrålte. Det kan virke som om kjærligheten er en universell drivkraft som er så kraftig at den ikke kan forstås av oss mens vi befinner oss på det jordiske planet. Men noe av den kan finnes inne i oss som en kime til noe som kan videreutvikles og foredles.

Mens den åndelige impulsen hos f.eks. buddhister går ut på å gå inn i seg selv og bli kjent med seg selv, er den kristne impulsen å finne fram til kjærlighetskraften i seg selv, og rette denne utover mot medmennesker. Dette er en impuls som ikke kan stå helt alene, den forutsetter også at man kjenner seg selv og har kjærlighet til seg selv.

Hvordan har vi forvaltet dette kjærlighetsbudskapet gjennom de 2000 årene som har gått? Vi må nok dessverre si at vi ikke alltid har maktet dette på en god måte.

Men det er håp og tendenser i tiden som peker framover mot en tid med større forståelse. Selvsagt er det motkrefter, men jeg velger å tro at vi er på rett vei.

Og vi som er medlemmer av denne fantastiske orden, er med i en bevegelse som jobber for å fremme denne utviklingen. Vi snakker om broderkjærlighet, vi unngår diskusjoner om uvesentlige stridsspørsmål, og vi dyrker vennskap. Mitt syn er at dyrking av vennskap er et skritt på veien mot en verden med større aksept og mindre strid. I tillegg gir Ordenen oss verktøy slik at vi kan skape refleksjon rundt, og forståelse av, kjærlighetens kraft og betydning.

Samtidig er det mitt syn at vi må gi kristendommen lov til å ta opp i seg også tidligere åndelige impulser, samtidig som vi ikke mister kjærlighetsimpulsen av syne. For meg blir det da enkelt å svare på spørsmålet jeg stilte i innledningen. Men som alltid: Den enkelte må svare for seg selv.

‍